Hele Versto-smørja

OK, jeg driter i opphavsretten og gjengir hele den grøten Olav Versto serverte lørdag 21.febr:
------------------

Hijab var et feilgrep
Olav Versto

Tegning: Roar Hagen
VG 21.02.2009

VIGELANDSPARKEN (VG) Det klønete forsøket på å innføre hijab til politiuniformen, var dømt til å mislykkes.

Folket vil ikke ha det. Saken ble ikke reist ut fra et behov i politietaten. Jeg tror den helt enkelt oppstod som et utslag av misforstått politisk korrekthet i ledelsen i Justisdepartementet. Man ville gjenspeile i uniformsreglementet at vi lever i et flerkulturelt samfunn; det skulle være uttrykk for toleranse, religionsfrihet og likeverd.

Problemet ble at hijab som symbol uttrykker det stikk motsatte av likeverd, nemlig islams systematiske undertrykkelse av kvinner. Skautet har sin opprinnelse i påbudet om at muslimske kvinner skal være avsondret fra omverdenen.

Som hovedregel skulle de holde seg hjemme, og dersom det var nødvendig at de beveget seg i det offentlige rom, skulle de være så tildekket at de helst ikke kunne kjennes igjen.

Underordnet menn

I våre vestlige samfunn er dette siste en praktisk umulighet, men påbudet om hijab er et tegn på og et symbol for at islams dogmer om kvinnenes stilling og deres forhold til menn, er en levende realitet.

Muslimske kvinner er nemlig både i religiøs, sosial og rettslig sammenheng underordnet menn. Dette fremgår en rekke steder i Koranen, men er kanskje klarest uttrykt i kapittel 4, vers 38:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart.

Dem, fra hvem dere frykter oppsektighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk.»

I islam er altså mannen bemyndiget av Gud til å gi kvinnen juling. Og tro endelig ikke at Koranens forskrifter om forholdet mellom mann og kvinne er gammelmodige og sovende bestemmelser som for lengst har opphørt med å ha levende og bindende kraft, slik tilfellet er med arkaiske dogmer i vår bibels gamle testamente.

Nei, islamsk lære og de muslimske samfunn har så godt som unngått den kristne kulturs skille mellom det religiøse og det verdslige, sekulariseringen som hadde sin forutsetning i kristendommen selv, ble innledet i senmiddelalderen og renessansen, forsterket av reformasjonen og endelig avgjort av opplysningstidens og den franske revolusjonens skille mellom stat og kirke.

Religionens lover

Hele denne utviklingen gikk islams hus forbi.

Der er religionen, kulturen og samfunnet fortsatt ett og det samme; religionens lover er samfunnets lover, slik det var hos oss for tusen år siden, i middelalderen.

For et moderne menneske er religionen i høyden en del av livet; for en muslim er livet en del av religionen.

Det er derfor det blir så besværlig, for ikke å si umulig, å integrere en hel befolkningsgruppe med islamske forestillinger i et sekularisert samfunn.

Derfor blir det også riv ruskende galt å uniformere statens ordensmakt med et symbol på middelalderlig lov om forholdet mellom mann og kvinne.

Det var sikkert godt ment, men det støter an mot forestillinger hos folk flest, både i Arbeiderpartiet og utenfor, som er resultatet av en lang og smertefull kamp for individets frigjøring.

Denne frigjøringen ble båret frem av erkjennelse av toleranse, likeverd, religions- og ytringsfrihet og respekt for andre kulturer.

Erkjennelse av toleranse

Men det viser seg at vi famler og feiler når vi rettledet av disse verdiene skal forholde oss til en religion og et samfunnssyn som selv ikke innebærer toleranse, som er imot likeverd, for eksempel mellom kvinne og mann, som bare i begrenset utstrekning innrømmer andre religions- og ytringsfrihet og som uttrykkelig ringeakter andre kulturer enn sin egen.

Tegneren Hagen og undertegnede gikk til Vigelandsparken, denne storslåtte fremstillingen av menneskelig nakenhet i monumental granitt. Den hadde vært utenkelig i et muslimsk samfunn.

Ikke bare lider islamsk kultur av skrekk for nakenhet i det offentlige rom, enten den er virkelig eller billedlig; islamsk kultur avskyr avbildning av mennesker overhodet.

Islamsk kunst er rik på vakker og verdifull ornamentikk. Men tenk på hva alle andre kultursamfunn i verden hadde gått glipp av om de ikke hadde kunnet avbilde mennesker; tenk på hva vår vestlige kultur hadde vært uten billedkunsten.

Også den gammelkristne kulturen hadde forbud mot å avbilde mennesker, og den hadde derfor også sine billedstormere.

Det hadde sin grunn, nemlig frykten for at menneskene skulle falle tilbake til dyrkelse av avgudsbilder.

Men fra og med kirkemøtet i Nikea i 787 frigjorde den kristne kulturen seg fra billedskrekken.

Bildende kunst ble i stedet et virkningsfullt middel til kristen forkynnelse, og siden et mektig kunstnerlig uttrykk i seg selv.

Fortvilelse og raseri

Men også dette gikk islams hus forbi, og er et slående billedlig tegn på den avgrunnsdype kløft som er mellom den vestlige moderne forestillingsverden og den muslimske.

Det er denne motsetningen som har ledet unge muslimer til, i avsindig fortvilelse og raseri i møte med den vestlige kultur, å begå grufulle terrorhandlinger.

Vi må lære oss å leve med og håndtere kulturkløften. Men vi kan ikke gjøre det på den måten som endte med at justisministeren i går ble tvunget til å gå den mest ydmykende politiske botsgang vi har sett i denne stortingsperioden.