søndag 15. februar 2009

Slipsopprør i Ap

Aps Eirin Storhaug mener slips som en del av politiuniformen, kan være med på å legitimere bruken av et plagg som mange kjemper mot.


- Jeg innrømmer at jeg er mer skeptisk enn positiv til at slips skal bli en del av politiuniformen. Jeg vet at for mange kvinner er det en kamp for å slippe å bruke slips. Jeg er redd vi bidrar til å legitimere bruken av slips, dersom det blir en del av politiuniformen, sier Storhaug til VG.

- Som feminist er jeg for full kjønnsnøytralitet, men samtidig for seksuell frihet. Jeg mener folk skal få lov til å uttrykke sitt kjønn, men det er noe annet å bruke symbolene i offentlig sammenheng som i politiet, sier Storhaug. Slips er et klart uttrykk for den patriarkale samfunnsorden og for menns århundre lang undertrykking av kvinner, det er jo åpenbart for alle at slipset hermer en mannlig, ikke kvinnelig, kroppsdel. Menn bruker slips, kvinner bruker BH - slik er det bare. Jeg er derfor mot kjønnede antrekk i statsapparatet, konkluderer Storhaug.

- Jeg har hverken sagt ja eller nei til religiøse symboler, sier justisminister Småberget. Det jeg har sagt i dag, er at vi nå ønsker å få Politidirektoratet til å foreta den avgrensningen som skal foretas. Legge fram et konkret forslag, slik at alle vet hva vi diskuterer, og slik at vi tar hensyn til det viktige elementet at politiuniformen skal fremstå som nøytral og med autoritet. Det er normalt å være mann i yrkeslivet, kvinner er noe nytt og unormalt, derfor er mannlig antrekk mest nøytralt. Slips gir fremfor at den maskuline tyngde som gir politifolk trenger for å opptre med autoritet, avslutter Småberget, med tyngde.



Typisk representant for det herskende patriarkatet, den nedhengende fallos i skulpturen bak er tydelig reflektert i slipset foran.

2 kommentarer:

Shoaib sa...

ufeilbarlig logikk ..

Anonym sa...

Kippaopprør og Slipsopprør i SV og Islamsk Råd Norge (IRN)?



Hvorfor blir kvinner som går med hijab i Norge undervurdert? Gang på gang hører vi fornuftige, velutdannede unge kvinner fortelle om hvorfor de har valgt å gå med hodetørkle. Det er et bevisst valg. De ønsker å vurderes på lik linje med alle andre borgere i det norske samfunnet.

Å undervurdere deres evne til å ta selvstendige valg – som voksne individer – har vært med å gjøre livene deres vanskeligere. De er myndige. De kan tenke selv. Når de er innen husets fire vegger går de uten hijab. De sover selvsagt ikke med hijab. De står opp om morgenen, og før de går ut døren tar de på seg hodeplagget – av egen fri vilje.

Muslimske nordmenn skal ha de samme rettigheter og plikter som alle andre borgere. Og dersom de søker seg inn i politiet, må de følge det samme uniformsreglementet som alle andre. De tar på seg hijab av fri vilje: Dersom de ønsker å jobbe som uniformert politi kan de ta den av seg mens de er i tjenesten.

Noe annet hadde ledet galt av sted. Vi kan ikke ha én ulik politiuniform for hver gruppe i samfunnet. Det hadde brutt med prinsippet om likhet for loven. Dersom hver gruppe hadde hatt sin egen politiuniform hadde det økt tendensene til parallellsamfunn, hemmet integreringen, redusert respekten for loven og sabotert politiets evne til å gjøre jobben på uhildet vis.

Muslimske nordmenn i politiet i dag gjør en eksepsjonell jobb. Når de i garderoben tar på seg sin uniform, gjør de det med vissheten om at de representerer og forsvarer samfunnet vårt. De risikerer ofte liv og lemmer i tjenesten. De som velger å gå inn i politiet gjør større oppofrelser i sitt daglige virke enn de fleste av oss.

Nordmenn som velger å gå med hijab skal ikke forskjellsbehandles. De kan ikke kreve en spesiell rett til å bryte uniformsreglementet som gjelder likt for alle andre i politiet. De kan ikke kreve å bli hevet over loven. Det hadde vært urettferdig å forsøke å trumfe gjennom viljen sin.

Politihijab hadde ikke vært et tegn på likebehandling. Det hadde blitt et symbol på en økende segregasjon og uvilje mot å stille samme krav til muslimske nordmenn som til alle andre i samfunnet.