Avsettelsen av Manuel Zelaya
Av Leiv Marsteintredet,*
stipendiat Sampol, UiB
Bergens Tidende, 29.juli 09
Det er svært tvilsomt om folket i Honduras har bare én mening i saken om den avsatte presidenten.
For det første at det ikke er utenkelig at det var konstitusjonelt grunnlag for avsettelsen av Zelaya, for det andre at de internasjonale reaksjonene var for sterke gitt at dette ikke var et vanlig militærkupp og for det tredje at kravet om en retur for Zelaya ikke var, eller er, særlig smart. Jeg står fremdeles for dette.
Jeg mener fortsatt det var klønete av de militære å handle som de gjorde. Men i en situasjon med en så alvorlig konflikt mellom den utøvende, lovgivende og dømmende makt, er det mest demokratiske og praktiske å foreta endringer i den utøvende makt. Alternativet ville være å følge Alberto Fujimoris oppskrift i Peru og stenge kongressen og høyesterett, hvilket der førte til et åtte år langt udemokratisk regime.
MAN TRENGER IKKE være marxist for å påpeke at avsettelsen av president Zelaya var en konservativ reaksjon mot en president som var til venstre for de økonomiske, politiske og militære eliter i landet. Likevel blir det for enkelt å si at dette var en kamp mellom oligarki og folk. Det er svært tvilsomt om folket i Honduras har én mening i denne saken, og det var mer enn nok oligarker i regjeringen til Zelaya, inkludert presidenten selv, som synes å være uenig i at de mistet jobben.
Både i Honduras og Guatemala ser vi imidlertid urovekkende tendenser til at militæres innflytelse er stigende. Men man skal også passe seg for å tro at økt militær innflytelse nødvendigvis vil gå ut over presidenter på venstresiden. To militærkupp i Venezuela i 1992, og et i Ecuador i 2000, som til forskjell fra hendelsene i Honduras hadde som mål å bryte med demokratiet, var drevet frem av venstresiden. Og i Bolivia i 2003 og i Ecuador i 2005 var det nettopp de militære som støttet og gjennomførte kravene fra venstresiden og kongressen om å fjerne to upopulære presidenter. De siste 25 årene i Latin-Amerika viser faktisk at presidenter på venstresiden sitter vesentlig tryggere enn presidenter på høyresiden i politikken.
Det er svært tvilsomt om folket i Honduras har bare én mening i saken om den avsatte presidenten.
For det første at det ikke er utenkelig at det var konstitusjonelt grunnlag for avsettelsen av Zelaya, for det andre at de internasjonale reaksjonene var for sterke gitt at dette ikke var et vanlig militærkupp og for det tredje at kravet om en retur for Zelaya ikke var, eller er, særlig smart. Jeg står fremdeles for dette.
Jeg mener fortsatt det var klønete av de militære å handle som de gjorde. Men i en situasjon med en så alvorlig konflikt mellom den utøvende, lovgivende og dømmende makt, er det mest demokratiske og praktiske å foreta endringer i den utøvende makt. Alternativet ville være å følge Alberto Fujimoris oppskrift i Peru og stenge kongressen og høyesterett, hvilket der førte til et åtte år langt udemokratisk regime.
MAN TRENGER IKKE være marxist for å påpeke at avsettelsen av president Zelaya var en konservativ reaksjon mot en president som var til venstre for de økonomiske, politiske og militære eliter i landet. Likevel blir det for enkelt å si at dette var en kamp mellom oligarki og folk. Det er svært tvilsomt om folket i Honduras har én mening i denne saken, og det var mer enn nok oligarker i regjeringen til Zelaya, inkludert presidenten selv, som synes å være uenig i at de mistet jobben.
Både i Honduras og Guatemala ser vi imidlertid urovekkende tendenser til at militæres innflytelse er stigende. Men man skal også passe seg for å tro at økt militær innflytelse nødvendigvis vil gå ut over presidenter på venstresiden. To militærkupp i Venezuela i 1992, og et i Ecuador i 2000, som til forskjell fra hendelsene i Honduras hadde som mål å bryte med demokratiet, var drevet frem av venstresiden. Og i Bolivia i 2003 og i Ecuador i 2005 var det nettopp de militære som støttet og gjennomførte kravene fra venstresiden og kongressen om å fjerne to upopulære presidenter. De siste 25 årene i Latin-Amerika viser faktisk at presidenter på venstresiden sitter vesentlig tryggere enn presidenter på høyresiden i politikken.
--------
*I følge UiBs nettsider arbeider Marsteinstredet med en avhandling om presidentsammenbrudd i Latin Amerika - dets årsaker og implikasjoner. Han har fått stipend fra Nationalgaven til Christian Michelsen for arbeide videre med dette temaet. Sampol er institutt for sammenlignende politikk (eller statsvitenskap som det kalles i Oslo).
---------------------
Se ellers kommentarer her
og Frp-koden.
Fra Klassekampens dekning
og Aftenposten er overraskende på linje.
2 kommentarer:
Å mene at militærkupp for å hindre en folkeavstemming ikke er så mye å bråke om har jeg problemer med å være enig i.
Skribenten undres over hvor stor oppslutning blant folket presidenten egentlig hadde.
Ja det sørget jo kuppmakerne for at vi kan sitte her og fortsette å lure på.
Marsteinstredet kommer ikke med noe nytt i forhold til tidligere utspill. Annet enn å være mindre klar på at det var et konstitusjonsbrudd. Det som i begynnelsen av juli var et konstitusjonsbrudd er nå blitt til "ikke er utenkelig at det var konstitusjonelt grunnlag for avsettelsen av Zelaya"
"Marsteintredet lister opp disse påstandene som grunnlovsstridige handlinger, på samme måte som kuppmakerne og deres allierte i media. Men de reelle bruddene på grunnloven, de som kuppmakerne var ansvarlige for, ble ignorert. Kongressens gjeninnsettelsen av hæresjefen etter hans øverste kommandør, presidenten, hadde avsatt han, var et eksempel av en grov grunnlovsstridig handling. Kidnapping og utvisning av presidenten var enda et brudd for grunnloven."
http://venezuelalag-norge-dave.blogspot.com/2009/07/bt-sttter-statskupp-i-honduras.html
Det interessante er jo at doktorstudenten antaklig er Norges fremste ekspert på temaet.
Jeg er heller ikke 100% overbevist, spm dreier seg jo ikke om støtte i befolkningen, men om en konstitusjonell prosess. Jeg er enig i at en fastlåst situasjon mellom de tre statsmaktene, er det demokratisk sett bedre at den utøvende gren viker enn at parlamentet viker.
Marsteinstredet synes også å bagatellisere det prinsippielt problematiske ved bruk av militæret i en politisk prosess. Han nedtoner også betydningen av at konstitusjonsbruddet er et vikarierende argument.
Legg inn en kommentar