Frps janusansikt

- Kulturkritikken kan styrke Frp.

Magnus E. Marsdal mener Frps omstridte kultur- politikk er en bevisst avledningsmanøver for å kapre velgere. Partiets tidligere kulturpolitiker Jan Simonsen har innrømmet at han frydet seg over å bli angrepet for å være kulturløs og uten dannelse, fordi han visste at en slik konflikt med kultureliten plasserte ham på samme side som store velgergrupper. Frp er helt avhengig av å holde konflikten med den såkalte kultureliten gående, sier han til Aftenposten (17.juli).

Marsdal sier videre:

Partiet har, med sine milliardgaver til de rikeste, Norges mest elitistiske politikk for økonomi og fordeling, men skal appellere til velgere med lav utdanning og inntekt. Derfor har Frp desperat behov for å politisere saker som hijab og Kulturrådet maksimalt. Jo mer slike verdispørsmål kommer i forgrunnen, desto mindre oppmerksomhet blir det om fordeling og økonomisk makt. Denne forskyvningen av politikkens dagsorden tjener Frp på. Han mener Frp forsøker å etablere et fordreid bilde av samfunnskampen.

- Frps angrep på Kulturrådet skal avsløre for den indignerte mannen i gaten hvordan den intolerante intellektuelle eliten troner selvtilfreds over de arbeidende masser og kun har forakt til overs for vanlige folk med vanlige, norske verdier. I Frps folkebevegelse hyttes nevene mot diktere, eksperter og offentlige byråkrater, ikke mot finansnæringen, bankene eller vanvittig velstående mennesker som virkelig utøver makt og skummer rikdommen av arbeidet til både Ola, Kari, Ali og Aisha, sierMarsdal.

– Mens de store pengene i bankpakkene heves over diskusjon, blir de små pengene til kulturråd og kjønnsforsking framstilt som brennende spørsmål i den kommende borgerkrigen om Norges sjel. Jeg tror denne debatten sier mer om norske kultur- og debattredaksjoner enn om norsk politikk og samfunnsliv, sier Marsdal til Klassekampen (14.juli).

Åmås påpeker i sin kommentar at Frp ikke bare har to, men kanskje tre ansikt:

"Både de solide lokale resultatene og de store statlige kulturbudsjettene fra Frps hånd viser spriket mellom retorikk og resultater. Den foraktfulle tonen som har preget sommerens kulturutspill fra Jensen og Knudsen finner man heller ikke igjen når man snakker med dem som faktisk utøver Frps kulturpolitikk."

Åmås mener dette viser at Frp er rått populistisk og ganske pragmatisk. For egen del kan jeg godt slutte meg til Marsdals vurdering om at Frp har hatt ganske god regi på "kulturkampen", der de iscenesetter en kampanje mot bedrevitere og intellektuelle (slike som Konrad) uten at det nødvendigvis ligger så mye substansielt under. Det er altså et ganske smart skuespill der Frp nesten er dømt til å vinne i form av velgertilstrømning, taperne er muligens de andre såkalt borgerlige partiene som kan tape velgere til det sittende trekløver.

Ellers kan vi arrogante bedrevitere glede oss over et par velrettede spark fra Åmås i retning Asle Toje & Co:.

"Både Toje, Hustad og andre av de unge mennene uttrykker stadig frustrasjon over den plass minoriteter har i det norske samfunn. Minoriteter er selvsentrerte og får gjennom krav på den tause majoritets bekostning, mener Toje. Dette sier han i et demokrati der ikke en eneste etnisk minoritetsperson er nominert på sikker plass av noe politisk parti foran stortingsvalget."

Egentlig er det helt opplagt det Åmås påpeker. Minoritetenes store plass i det offentlige ordskiftet skyldes jo i stor grad høyresiden, debatten skjer på høyresidens premisser, det er høyresiden som skriker høyest om hijab og "muslimene blir i flertall" og den slags.

Men det er tydelig at forsøket på å skape en myte om "den undertrykte majoritet", eller "folk flest" som det heter på Frpsk, er inspirert av Foghs vei til makten.