Marsdal: Sofastrategien

Papirkulekomplottet

av Magnus Marsdal

Hvis målet er at de fire rødgrønne partiene skal vinne valget til høsten, bør vi spørre oss hvor de mest flyttbare velgerne befinner seg. Svar: i sofaen. Det mest avgjørende blir å mobilisere potensielle hjemmesittere i områder der de rødgrønne står sterkt.

Hvordan framstår disse hjemmesitterne, statistisk sett? Tyngden av hjemmesittere er under 40 år, og særlig er det mange mellom 18 og 30. Hjemmesitterne har relativt lav utdanning, de er overrepresentert blant «arbeidere» (faglærte og særlig ufaglærte), blant «hjemmeværende» og ikke minst blant «arbeidssøkende».

For gruppa har flere statistiske egenskaper som er interessante.

• Hjemmesittere rapporterer mye mer utilfredshet med jobben enn gjennomsnittet i befolkninga.
• Hjemmesitterne står til venstre for gjennomsnittsvelgeren i spørsmålet om «den enkeltes lønn burde bestemmes ut fra personlig innsats».
• Hjemmesitterne står til venstre for gjennomsnittsvelgeren i spørsmålet om «de ansatte bør ha mye større innflytelse på sin arbeidsplass».

Hvor vil jeg med alt dette? Mitt første poeng er at det kan virke noe irrasjonelt å kaste seg ut i mobilisering for de rødgrønne - eller mot Frp! - ved å hyle opp om «kulturpolitikk».

En god forfatter trenger ikke være en kløktig politiker. Dette har Frp utnyttet gjennom mange år. Frp er helt avhengig av å holde konflikten med den såkalte kultureliten gående. Partiet har Norges mest elitistiske politikk for økonomi og fordeling, men skal appellere til velgere med lav utdanning og inntekt.

Dette har vært en bevisst strategi, som det kommer fram i biografien «Kong Carl»: Da den unge liberalist Pål Atle Skjervengen og hans venner på Oslo vest hadde fått nok av Frps populistiske spradebasser, som Jan Simonsen, måtte Carl I. Hagen forklare Frp-koden for Skjervengen: «Du må ikke glemme, Pål Atle, at det er Jan Simonsen og folk som ham som skaffer dette partiet velgere, slik at du kan reise rundt og holde foredrag for direktørene.»

Derfor bør vi ta oss tid til å spørre hvilken virkning det snedige papirkulekomplottet vil ha i den store striden som virkelig avgjør på valgdagen. I beste fall: ingen virkning. I nest beste fall, blir virkningen redusert deltakelse blant potensielt rødgrønne hjemmesittere som ser Fosnes Hansen på TV og tenker at «hvis det er det der de krangler om, gidder i alle ikke jeg å stemme».

I verste fall produserer Erik Fosnes Hansen flere nye Frp-velgere. Enten ved at noen føler seg provosert av at slike som «vet alt» rakker ned på Frp, og stemmer i sympati. Eller ved at den som er i tvil om det er trygt å følge sin gryende lyst til å stemme på Siv tenker: «Hvis det er kutt for kunstnerne som er hovedproblemet med Frp, er det vel ikke så farlig å stemme på dem likevel».

Det er ikke bare lett å bekjempe Frp. Så hva skal man gjøre? Her kommer jeg til mitt andre poeng. Hjemmesitternes holdning til lønnsdannelse og ansattes innflytelse på jobben antyder et potensial for rødgrønn mobilisering i helt andre saker enn «kulturkamp».

[Selektivt sakset fra Magnus Marsdals innlegg i Klassekampen 18.juli (s.23)]