torsdag 15. januar 2009

Jødenes ondskap

Krigen på Gaza fremstilles i norske media på en slik måte at den eneste mulige forklaring på Israels aggresjon er ondskap og empatimangel: Jødene dreper sivile palestinere uten annen grunn enn gleden ved å gjøre det. Omtrent slik oppsummerer Bjørn Gabrielsen saken.

Et eksempel er Grødums tegning som bevisst bagatelliserer Hamas' rakettangrep (i form av en lekepil med sugekopp). Et annet eksempel er Lars Bremnes som antyder at Israels brutale krig er et utslag av folkets (dvs jødenes) moralske egenart. Trond Andresen tar det helt ut: Jødene har et merverdighetskompleks, og selv jødiske kvinner (som Tzipi Livni og ambassadør Shomrat) mangler empati. RV-eren (antar jeg) Andresen prøver ikke en gang å skjule sine rasistiske resonnement.

Som Gabrielsen spør jeg: Hvorfor har akkurat innbyggerne på Gaza en slik unik posisjon? Hvorfor den intense sentimentaliseringen og moraliseringen i akkurat denne konflikten?

9 kommentarer:

brumlebass sa...

Det er ikke for mye sentimentalisering og moralisering over undertrykte og bombede mennesker i verden. Det er alt for lite. Ser ikke det voldsomme problemet ditt her.

Personlig interesser jeg meg mest i konflikter der jeg har moralske forventinger til i alle fall en av partene - da gjerne den man identifiserer seg mest med. USA og Israel ser vi på som vestlige, oppegående demokratier og når disse tyr til uhyrligheter da reagerer vi sterkere enn om en brutal diktator i en nasjon skulle slå seg løs.

Det å avkreve av oss at Nord Korea, Iran, USA og Israel skal behandles med samme målestokk er å senke de to sistnevnte nasjoner ned på et nivå de naturligvis aldeles ikke hører hjemme. De er jo liberale rettstater med vestlig tankegods, demokrati og humanitet.

Og slike skal naturligvis ikke bombe uskyldige sivile.

Og om de så gjør så reagerer vi med harme.

Konrad sa...

Selvsagt ikke bombe sivile, der er vi skjønnt enige om. Jeg er også enig i at vi skal forvente mer ansvarlighet fra demokratiske regimer (det er forsåvidt tilfelle i Israel/Palestina der palestinske grupper som Hamas med viten og vilje går etter "soft targets").

Mitt anliggende er ikke først og fremst Gaza i seg selv, men vår forståelse av det som skjer.

Problemet er den underforståtte konklusjonen som trekkes (at Israel er et spesielt ondt regime). Det samme opplevde vi på Balkan (1990-tallet) der Serbia ble utpekt som "den onde", mens Tudjmans regime i Zagreb ikke var en millimeter bedre. Konsekvensen ble at det var legitimt å bruke harde midler mot Serbia, mens Kroatia slapp lett unna.

Sentimentalisering kan også gjøre oss blinde for det store spillet bak. Bjørn Gabrielsens poeng er nettopp at norske media bare viser lemlestede barn (som selvsagt er en tragedie), mens det strategiske spillet blir glemt eller usynlig (f.eks. rivaliseringen mellom Hamas og Fatah, Israels reelle frykt for Iran, Egypts unnfallenhet etc).

brumlebass sa...

Jeg er ikke enig i at det er gjengs oppfatning at det er et "ondt" regime. Vi lever jo fint med Israel innimellom bombetokter som Libanon og nå Gaza - det er jo omtrent ikke kritikk i det hele tatt. Har aldri hørt noen ytre Israelhat når staten har sine egne bombefly på bakken.

Men når nasjonen setter i gang det vi i disse dager så reagerer vi fordi vi ikke forstår hvorfor. Hadde det virkelig regnet raketter og man hadde opplevd palestinske tapstall da hadde sympatien vært med israelerne. Så enkelt er det. Men når det nå er at slik det IKKE er tilfelle da kan man ikke forlange at sympatien ALLIKEVEL skal være på israelernes side.

Å dra inn andre momenter som Iranfrykt må man gjerne gjøre. Men jeg ser ikke poenget. Uansett hvem som angriper Israel så vil Norge og Vesten stille seg på Israels side. Man er muligens "omringet av araberstater" men da legger man et teppe over hvilke nasjoner - samtlige i Vesten - som vil komme Israel til unnsetning om Iran eller andre skulle rasle med sabler.

Israel er aldeles ikke alene. Man er ikke noen svak part. Og dermed blir dets handlinger desto mer uforståelige.

Konrad sa...

Vel, jeg har ikke sagt at det er en gjengs oppfatning at dette er ondt regime. Men nyhetsdekningen fra området gjør at dette blir den mest nærliggende konklusjon.

Israels forsvarsdoktrine er klar og velkjent, og har fungert bra overfor de statlige aktørene i området (Egypt etc). Vi skal ikke glemme at sett fra Israel er det bare fiender i sikte, hvor de enn snur seg (unntaket er Tyrkia). Når det store Iran har meldt seg inn i den anti-Israelske klubben, er israelernes frykt reell.

Iranfrykten handler om at Iran forsyner Hamas og Hesballa med raketter og annet stæsj, like mye som en frykt for at Iran skal angripe Israel direkte.

Jeg støtter på ingen måte Israels krig i Gaza. Poenget er at den skjeve norske dekningen gir lite grunnlag for å forstå det som skjer. Israels handlinger er selvsagt ikke drevet av ondskap (selv om det er et element av valgkamp i krigen), det er drevet av gjennomtenkt avskrekkingsstrategi (at denne kanskje ikke virker på Gaza er en annen sak). Dette handler BÅDE om å oppnå militære mål, OG om å opprettholde Israels militære troverdighet (i egen befolkning, men først og fremst i omgivelsene, alle skal se tydelig at Israel slår hardt og overlegent tilbake). Sett fra Israel er dette fullt forståelig og muligens rasjonell strategi.

Nok en gang: Mitt anliggende er at nyhetsdekningen nesten utelukkende er sentimentaliserende, den gir lite grunnlag for å forstå spillet bak.

Rebecka sa...

Det har du jaggu rett i Konrad. Folk skjønner rett og slett ikke kompleksiteten, slik at da frontforkorter man isteden og trekker den raskeste konklusjonen. "Palestina er snill". "Israel er dum".

Det er derfor jeg er så på hugget på dette emnet. JEg ser at mangel på dekning skaper antisemittisme og ubegrunnet hat mot Israel. Dette ser jeg på som ett stort problem.

brumlebass sa...

Ok. Takk for gode svar.

Som pasifist er det kanskje dette ordet "sentimentalisering" som får det til å vri seg inne i meg. I dette ligger det en nedvurdering av at man bryr seg om at mennesker drepes og lider.

At man ENDELIG får sett noen bruddstykker av hva moderne krig faktisk innebærer av grusomheter er så usannsynlig positivt at jeg ikke klarer å hisse meg opp over at NRK, VG eller TV2 ikke evner å gå i dybden i de av deres programmer og sider er myntet på allmuen. Men det gjør de da knapt nok i noen sak?

Jeg tror ikke ordet "sentimentalisering" kunne ha vært brukt i stort andre situasjoner enn de som muslimer står som hoggestabbe i. Tsunamien? 9-11? Holocaust? Forholdene på norske sykehjem? Vår egen debatt om "antisemittisme"?

Denne "Pytt, pytt så galt kan det da ikke være la oss snakke om noe annet. La oss droppe 'føleriet', lidelsene og ofrene." liker jeg rett og slett ikke.

Konrad sa...

Rebecka: Du har dessverre rett.

Brumlebass: Forstå meg rett. Ethvert drept og lemlestet barn er en tragedie, palestinske barn har like stor rett til sikkerhet som israelske. Min medfølelse er uten tvil med palestinerne fordi de lider mest, men det er helt unødig å si dette som jo blir hylt av den kompakte majoritet i disse dager. Hvorfor si det opplagte?

Voksne intelligente mennesker trenger ikke å få gnidd gørra opp i trynet for å forstå tragedien. Sentimentaliseringen sperrer for en nøktern vurdering av fakta: Er Israels handlinger legitime? Er sivile tap akseptable colateral damage eller bomber Israel sivile med vilje? Hvorfor vil ikke Hamas inngå våpenhvile? Etcetc. Disse spørsmålene gir norske media i liten grad svar på.

Det overfladiske inntrykket man får av å se norske nyheter: Israel driver med ondskap fordi de er onde.

Sentimentalisering og moralisering gjør verden enkel å forholde seg til, ting blir svart-hvitt, vi kan dele verden inn i de gode og de onde; og det avleder oppmerksomheten fra et helhetlig blikk. Derfor er sentimentalisering farlig.

brumlebass sa...

Jeg klarer ikke helt å se hva det er du ønsker deg. Jeg observerer frustrasjon over at talende bilder av drepte og lemlestede vises og legger dette inn under paraplyen "sentimentalisering". Mulig vi snakker forbi hverandre - jeg ser ingen grunn til å la være å vise krigens ofre på noen av sidene men nå når forholdet er 100:1 da må det bli som det blir. De som ser disse bildene og kommentarene og konkluderer med at "Israel er onde" de har seg selv å takke. Når det gjelder demonisering så ligger Israel milevis bak sin utbombede motpart palestinerene. En demokratisk stat kan da vanskelig være "ond" - regjeringer og politikk byttes jo kontinuerlig. De som allikevel bruke slike uttrykk bekymrer jeg meg ikke over. Men disse ser jeg jo er fine å dytte foran seg når man skal argumentere mot for mye "sentimentalisering" her i verden.

Konrad sa...

Brumlebass:
Jeg tror ikke du helt forstår poenget mitt (eller poengene). Jeg mener ikke man skal la være å vise bilder av krigens ofre. Tvert imot. Vi må aldri glemme krigens gru, på den måten er det håp om at vi ikke for lett griper til krig som virkemiddel (slik Israel gjør altfor ofte). Men som kjent: 100 drepte barn er en tragedie, 100.000 er statistikk –dette er en velkjent psykologisk mekanisme. Sentimentaliseringen skaper mange skjevheter: Konflikter som tilfeldigvis har god mediedekning får også langt større politiske konsekvenser. Krigen mot Serbia (som kostet noen tusen liv og stor materielle ødeleggelser) ble utløst av massakre av 43 personer i i Racak. Mediedekningen og krigen var totalt ute av proporsjoner med omfanget av den lille borgerkrigen i Kosovo.

Sentimentaliseringen innebærer også en underforstått årsaksattribuering: Hvorfor bomber de skoler, spør Lars Bremnes. Hvorfor dreper de barn, spør andre. Bare et svar ligger snublende nær: ”Av ren ondskap”. Dette kan være effektiv propaganda (omtrent alle kriger ledsages av propaganda som ligner på dette), men det kan igjen bunne i velkjent psykologisk mekanisme: Negative atferd hos andre tilskrives ofte egenskaper hos personen. Det kan være flere grunner til dette, en grunn kan være at situasjonen/konteksten er usynlig for observatøren. Etcetc, dette kunne jeg sagt mye om, og nei, dette er ikke abstrakte, teoretiske poeng, det er helt konkret noe vi ser i alle kriger.

Vi skal på ingen måte underslå konsekvenser av krig og annen faenskap. Men, og her er kanskje det sentrale problemet, 100 drepte barn er en tragedie, men det sier ikke noe om angrepet er ulovlig, om det er begått krigsforbrytelser, om noen er onde eller hva som helst. 100 drepte sier ingenting bortsett fra at vi bør bry oss.

Under krigen drepte britiske bomber 60 barn på Laksevåg skole. Var britene onde? Var angrepet ulovlig?