Bjørn Stærk har en velskrevet og interessant kronikk i Dagbladet, de gode poengene til tross: Han er ute i samme ærend som før når han skriver:
Den andre sannheten ingen rettpsykiatrisk vurdering kan rokke ved, er at selv om Breivik er tilregnelig, så har ikke skribentene han har hentet ideer fra medansvar for terrorideologien han har bygget opp. Ord er ikke handling. Å mene at verden ser annerledes ut enn flertallet tror, gjør deg ikke til et dårlig menneske. Terror er ondskap, faktamisforståelser er ikke.
Stærk bagatelliserer ved å kalle agressiv, krigersk retorikk av typen Fjordmann for "faktamisforståelser". Det er selvsagt mye feilinformasjon der ute både når det gjelder antall muslimer og hva islam er, men folk som f.eks. Bawer lyver for at "fakta" skal passe til deres demagogi. Folk som Bruce Bawer bare dikter opp det som passer hans propaganda, og når propagandaen er ond er "faktamisforståelsene" det også.
Stærk forsøker også å fremstille ABB som langt mer ekstrem enn Fjordman. Stærk forsøker dermed å skape mest mulig avstand mellom "ideer" og "terrorideologi" og til slutt "terror", for på den måten, får vi tro, å redde restene av den ideologien Stærk med sin faste eufemisme kaller "innvandringspessisme". Når folk som Fjordman snakker om å bruke våpen mot fienden, eller det
opprettes diverse "defence leagues" som snakker om "no surrender", eller det snakkes om landssvikere og "quislinger", er det noe langt mer enn "faktafeil".
Men hovedspørsmålet er sammenhengen mellom ord og handling. Mens svært mange (s
elv de nokså moderate til høyre) synes det er helt greit å snakke om "sammenheng mellom religion og terror", synes Stærk at vi helst ikke skal snakke for tydelig om sammenhengen mellom innvandrerfiendtlig retorikk og 22.juli. I det offentlige ordskiftet er dette en merkelig asymmetri. Religion er jo som kjent ord, og avstanden mellom religionenes temmelig vage og generell vendinger og udåder begått i religionens navn er temmelig lang. For den islamfiendtlige retorikkens del, f.eks. tilfellet Fjordman, er avstanden betydelig kortere, blant annet ved at retorikken er langt mer konkret (blir
retorikken tilstrekkelig konkret dreier det seg om straffbar oppfordring til vold).
Øyvind Strømmen sier f.eks. til Bergensavisen (4.april) at det ikke er egne ideer ABB presenterer, det er lite originalt stoff i ABBs manifest. Forskjellene går på nyanser, f.eks. at ABB vektlegger rasetenkning mer enn det som er vanlig blant antijihadister.
Stærks forsøk på gjøre ABB og hans ideologi til noe unikt og med bare svak sammenheng med den islamfiendtlige strømning er i det hele tatt ganske mislykket og gjennomskuelig. Som
Timothy Garton Ash skrev i The Guardian 29.juli er det latterlig å underslå sammenhengen:
However, if it is ridiculous to suggest that there is no connection at all between Islamist ideology and Islamist terror, it is also ridiculous to suggest that was no connection between the alarmist view of the Islamicisation of Europe that these writers spread, and what Breivik understood himself to be doing.
Det er et banalt poeng at ord ikke er handling, men det er like banalt feil å påstå at det ikke er sammenheng, å påstå at ord ikke har effekt. F.eks. ble Krekar nylig dømt for ord, ikke for handling. I Ruanda ble ledere for
radiostasjonen RTLM dømt for bidrag til folkemordet. Dette siste er et ekstremt eksempel, men det viser at man ikke som Bjørn Stærk kan trekke en skarp strek mellom "rene" ord (greit) og vold (ugreit). Fjordman og Krekar beveger seg i den samme gråsonen. På samme måte synes vi ikke det er greit dersom Israels fiender i Midtøsten fyrer opp antisemittismen med bøker som
Mein Kampf eller
Sions vises protokoller.
Ossietzky advarte mot ordene og alle de som hevder de bare driver med ord, ikke handling:
Disse litterære antisemittene må omgås et stort dilemma. De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passer seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. Hvorfor så sjenerte mine herrer? Gjør et rykk, slipp løs den indre pøbelen som gjemmer seg i alle antisemitter. Plukk nå opp en hestepære, kast den i ansiktet på den jødiske medborgeren og skrik “jødesvin” etter ham. Dere vil føle en lettelse, og dere vil, ettersom vi lever i Tyskland, også finne en rett som møter deres plagede tilstand med forståelse. [...]
Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et
treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå i hjel.
Carl von Ossietzky,
Die Weltbühne, 19.juli 1932 (
sitert av Ivar Bakke)
Fjordmanismen lar seg ikke redde fra den historiske skraphaugen.