Derfor vil dei ikkje ha fast adresse og helst heller ikkje statsborgarskap. For då ville dei verta avhengige av lovverket i vedkomande land. Det handlar om romfolket eller rettare sagt sigøynarar.
Romfolket, eller sigøynarar som er eit meir presist uttrykk, er ei folkegruppe som verken kan eller vil gjera nytte for seg, men som vil leva på andre, spå i kaffigrut, tigga og stela. Slik har dei halde på i generasjonar, og slik vil dei halda fram i fleire generasjonar, så lenge nokon gjev dei pengar og ryddar opp etter dei.
Problemet er at sigøynarar ikkje på nokon måte ynskjer fast bustad eller fast arbeid der dei må møta opp kvar dag til avtala klokkeslett. Slikt ville dei finna uverdig for seg, og det ville bety at dei måte forlata sitt levevis og sine tradisjonar. Tigging er for dei ein profesjon, som slett ikkje er utan yrkesstoltheit.
Me hadde ei avart av slike reisande også på 1800- og 1900-talet, i dei såkalla taterar, splintar, fantar. Det var ei svøpe for folk, helst på bygdene den gongen. Mannfolka våga knapt å gå i skogen eller reisa på fiske, av di dei var engstelege for familien når taterfylgje var i området.
For sigøynarane sjølve finst det inga anna løysing enn at dei må bli fastbuande i heimlandet sitt, læra seg eit yrke og sjølve vera med å ta ansvar for folk og samfunn.
Dette sjarmerende leserinnlegget sto på trykk i Dag og Tid, 3.8.12. Hva skal vel Dag og Tid med skribenter som Jon Hustad når de har slike lesere?
"Romfolk", eventuelt sigøynere, rotter, brunsnegler, undermennesker,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar