Kyss en muslim!

Ingenting gjør Allah mindre enn å drepe 12 mennesker, ti av dem pressefolk, og så rope at Allah er stor. To friheter ble angrepet i Paris, begge kan trenge sitt forsvar, skriver Sven Egil Omdal i BT 10/1. 

MANGE TROR de er Charlie Hebdo hvis de slynger verbale voldsomheter både mot profeten Muhammed og alle som tror på ham. De har åpenbart ikke fått med seg den berømte forsiden fra 2012, hvor Charlie tungekysser en mannlig muslim, til en tekst om at «kjærlighet er sterkere enn hat».

De islamofobe vil lete forgjeves etter meningsfeller blant de døde journalistene. Derfor er det korttenkt og destruktivt å stenge de troende ute fra sinnets og fortvilelsens fellesskap når noen har drept i guds navn. De fleste ofrene for islamistisk ekstremisme er muslimer.

Like før jul dro TV 2s reporter Kadafi Zaman til Peshawar i Pakistan for å dekke massakren på 130 skolebarn. Også barnemorderne ropte at Allah er stor, samtidig som de myrdet hans minste. Zaman skriver i sin blogg at «de som drives av et ekstremt hat har ingen tro». Han bedriver hatkritikk og religionsforsvar, og det er en anstendig gjerning. 

DA DRAPSMENNENE stormet inn i redaksjonslokalene onsdag formiddag, lå tolkningene for lengst klar i hodene til eksperter og kommentatorer. Dette er det vi har ventet på, dette er al-Qaida eller IS. Dette er beviset på at muslimer ikke kan integreres, dette er «islams grunnleggende problem med å tilpasse seg frie samfunn», som Hege Storhaug formulerte det i Aftenposten torsdag, i en artikkel skrevet før angrepet.

Men det går også an å forstå angrepet som en fullstendig troløs handling, mer i slekt med skolemassakren på Columbine enn med islams fem søyler. De to ungdommene som drepte 12 elever og en lærer, blir ikke tatt til inntekt for noe annet enn et hat som fant et perverst løp.

KAMPEN MOT dette voldelige hatet utkjempes på flere arenaer. Den viktigste er byenes gater og åpne plasser. Massene som fylte Place de la Republique i Paris, Place des Terreaux i Lyon og gatene i mange andre europeiske byer, besto av ateister og katolikker, agnostikere og muslimer. Verdensbildene deres er ulike, budskapet var det samme: Vi nekter å bøye oss for geværene.

Frank Rossavik skriver i Bergens Tidende at «folk som villig skjærer hodet av hjelpearbeidere () interesserer seg neppe for snusfornuftige demonstrasjonstog». Det er helt sikkert sant, men mange som ellers kan bli sittende fast i fordommer og ubegrunnet frykt for ­naboen, gjør det. Rosetog og massemøter styrker ideene om vårt eget samfunn. Ytringsfriheten utøves som en indivi­duell rett, men når den trues, er det ­flokkens styrke som best sikrer den.