Radikale og ekstreme

De høyreradikale partiene skiller seg mest fra de høyreekstreme ved at de ikke er like fiendtlige til demokratiet. Professor i statsvitenskap Uwe Backes har påpekt at rettsvesenet i Tyskland anser radikal kritikk av det eksisterende økonomiske systemet som lovlig, mens den definerer ekstremisme som en fare for staten, fordi den forkaster grunnlovsfestede verdier. Med utgangspunkt i denne klassifiseringen kan vi definere som «høyreekstreme» de bevegelsene som totalt avviser det parlamentariske demokratiet og ideologien bak menneskerettighetene. Mens bevegelsene som tilpasser seg disse, må kalles «høyreradikale».

De høyreekstreme, høyreradikale og høyrepopulistiske partiene inntar forskjellige plasser i politikken. Høyreekstremistene posisjonerer seg som det den italienske forskeren Piero Ignazi kaller «den ekskluderte tredje». De er stolte av denne posisjonen og bruker den for alt den er verdt. De høyreradikale og høyrepopulistiske aksepterer derimot å innta maktposisjoner, enten i regjeringskoalisjoner (Lega Nord i Italia, Det sveitsiske folkepartiet (SVP), FrP i Norge) – eller som støtteparti for regjeringer (Geert Wilders Folkeparti for frihet og demokrati (VVD) i Nederland og Dansk Folkeparti). Denne typen partier balanserer konstant på grensen mellom en marginalisering, som hindrer dem i å vinne stemmer hvis den vedvarer over tid, og en normalisering, som kan gi nedgang hvis den blir for tydelig.

Jean-Yves Camus, i LMD Norge