Jeg skriver vanligvis ikke noe om muslimer, men i dag gjør jeg et unntak. Dagens to muslimer bor i nærheten av meg og jeg kjenner begge godt. De er begge hardtarbeidende familiefedre i sin beste alder, de er begge født i et land langt unna, begge er godt utdannede og kultiverte, men der slutter likheten.
Den første er godt bevandret i en rekke språk, inkludert arabisk selv om det ikke er hans morsmål. Han er også godt bevandret i Koranen og litteratur fra den klassiske arabisk-islamske epoke. På samme måte som de fleste nordmenn er etnisk kristne, er også denne mannen etnisk muslim. Han regner seg som muslim, men går i moskeen bare når det er høyst nødvendig. Han spiser svin og drikker alkohol så sant han ikke er i selskap med mer konservative. Konservative imamer og mullah-styret i Iran rister han bare oppgitt på hodet av.
Den andre er mer tradisjonsbundet. I likhet med sin kone (som går med hijab) er han svært godt utdannet og begger er i akademiske jobber på høyt nivå. Han er mer forsiktig i formen enn muslim nr 1, men en ytterst vennlig og imøtekommende mann. Han går pent kledd, ofte i følge moderniserte klestradisjoner fra fødelandet. Han rører ikke svin, drikker ikke alkohol og overholder ramadan, men går i moskeen bare på fredagen. Han snakker ikke så mye religion, men blir mørk i blikket når det er snakk om Al-Kaida, Taliban og slikt. "Disse forbryterne har kidnappet islam og holder 1 miliard muslimer som gisler," sier han nedtrykt. "Men hva kan jeg gjøre, jeg kan ikke slutte å være muslim."
Forøvrig anbefales Olav E.
Süleymaniye moskeen i Istanbul, Sinans mesterstykke.
La oss drite i kjønn
for 2 timer siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar