Seksuelle forbrytelser

Trangen til økonomisk vinning er et alment virkende motiv, selv om styrken av motivene varierer. Så å si ingen kan si seg helt upåvirket av Mammons fristelser. Mange sedelighetsforbrytelser springer derimot ut av et abnormt eller uharmonisk driftsliv. Homoseksualitet, ekshibisjonisme, seksuelle attentater på barn, incest - slike handlinger øver ingen tiltrekning på den normale personlighet. Virkeområdet for almenprevensjon blir derfor her begrenset til en mindre krets av personer som på grunn av sine driftstendenser er særlig utsatt.Johs. Andenæs: Almenprevensjon - illusjon eller realitet? Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskap, 1950, s.103-130.

Synet på homoseksualitet varierer tydeligvis både i tid og rom.


På linje med pedofili og sodomi?

-Dramatisk forverring av personvernet

Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mener datalagringsdirektivet vil føre til at politiet og mulige utro tjenere får tilgang til detaljer om folks privatliv – og at innholdet i e-poster lett kan avsløres, skriver Aftenposten.

Dette handler ikke bare om folks privatliv, men også om pressens kildevern, i følge Thon.

Jon Wessel-Aas plukker fra hverandre Justisdepartementets tilsvar til Thon:

Denne uttalelsen er en ypperlig demonstrasjon av det grunnleggende gale samfunnsperspektivet i så vel datalagringsdirektivet som i myndighetenes kampanje for å få det innført.

Bullshitalarmen går hver gang noen fra Justisdep uttaler seg om DLD.

Luftkrigens paradoks

Dei massive bombeåtaka, som skulle visa tyskarane at dei ikkje kunne sitja trygge i heimane sine og spreia død og liding over andre folk, gjorde det etter kvart mogeleg for britane og især amerikanarane å sitja relativt trygt heime medan dei sende død og liding over andre.
(...)
Den tyske rettsteoretikaren Carl Schmitt hevda i 1932 at ingen ville opptre meir omsynslaust i krig enn dei liberale demokratia. For dei var fienden ikkje ein rival som det galdt å visa att­­ende til dei rette grensene sine, som i den klassiske stormakts­politikken. Han vart snarare oppfatta som ein kriminell som det var naudsynt å utsletta.

Les resten av Thues tankevekkende artikkel i Dag og Tid. Assosiasjonene til Bush-retorikk er forøvrig åpenbar.


Gamlebyen i Lübeck, uten militærstrategisk betydning.

Nedkvitne offer for bakholdsangrep

En bedriftspsykolog ble i 2006 hyret inn for å undersøke arbeidsmiljøet på Historisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), noe Nedkvitne lenge hadde etterlyst. Men daværende instituttstyrer Jorunn Bjørgum hadde uten at Nedkvitne var gjort kjent med det, endret psykologens mandat slik at oppdraget ikke lenger gjaldt undersøkelse av arbeidsmiljøet generelt, med innhenting av materiale til en mulig personalsak mot Nedkvitne.

Nedkvitne lot seg intervjue av psykologen i den tro at dette handlet om arbeidsmiljøet ved instituttet og opptrådte da «tillitsfullt», ifølge psykologen. Da den nå avsatte professoren i middelalderhistorie kom under vær med at det var en Nedkvitne-sak psykologen arbeidet med, var tilliten borte.

Dette kan vi lese i Morgenbladet i dag. Det ser altså ut til at Nedkvitne ble offer for bakholdsangrep, dette skal være bakgrunnen for Nedkvitnes beske ytringer (i eposter) og at Nedkvitne utble fra møter.

I noen massedistribuerte eposter skrev han f.eks. (ifølge DN 27.jan) om konkret kollega:

Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt fra 10 år tilbake.

Og om nevnte instituttstyrer Bjørgum:

Bjørgum har kalt sine forsøkt på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde denne elskverdigheten ved å døpe denne saken for søsteren til Carl I. Hagen-saken. Hun har nemlig mer enn slektskap til felles med sin bror.

Til dette vil jeg si: Å påpeke at en person ikke er doktorgrad er jo bare en saksopplysning, på Universitetet en særs viktig sådann. Den som ikke har doktorgrad har ikke fullført det akademiske mesterbrev. Det er omtrent som å informere om at bussjåføren ikke har førerkort for tyngre kjøretøy.

Å kritisere en person på grunnlag av familieforhold er et ufint bakholdsangrep og noe Nedkvitne definitivt burde ha spart seg. Grunn til avskjed? Nei. Såvidt jeg har forstått fra rapportene i media var dette vanlig omgangstone på insituttet.

Oppdatering, Jon Hustad skriver i Dag og Tid:

I lagmannsretten kom det òg fram at leiinga nær sagt frå dag éin har vore ute etter Nedkvitne; han har i år etter år vorte snakka nedsetjande om i alle mogelege samanhengar, men særleg på kantina. Det kom òg fram at det lenge har vorte arbeidt med å få han avsett, og at leiinga har lagt felle etter felle for Nedkvitne. Då ein annan professor måtte gå av etter plagiering av ein doktorgradsstipendiat, vart til dømes ein av stipendiatane til Nedkvitne kalla inn og spurd om ho ikkje hadde ei liknande historie å fortelja. Det hadde ho ikkje.
(...)
Ved å sparka Nedkvitne sender UiO ut eit sterkt signal: Professorar er ikkje lenger like frie som dei var før; alle fast tilsette akademikarar må læra seg å passa kjeften. Eg meiner eit slikt vedtak vil verka sterkt avgrensande på den frie forskinga og det frie ordskiftet.
(...)
I lagmannsretten fortalde tidlegare undervisingsleiar ved Historisk institutt John Peter Collett at Nedkvitne var ein «draumeprofessor», som «forska og underviste langt meir enn han trong». Men Nedkvitne var òg ein person med store sosiale handicap, sa Collett, som var djupt forundra over at leiinga ikkje hadde teke omsyn til den vantande sosiale kompetansen til Nedkvitne.

Bakhold: Søstera til Hagen til venstre.

Idiotismen: SV like ille som m-l?

Den norske forfatterforening bestemte seg for å ikke uttrykke støtte da Solzjenitsyn ble fengslet, fordi en slik resolusjon kunne tas til inntekt for generell antikommunisme. SVs Arne Overrein mente Solzjenitsyn ble brukt som skyts i en reaksjonær kampanje for å diskreditere sosialismen, kan vi lese i Dagbladet.

Var SV like ille som m-l? Selv unge Ap-folk (som dagens finansminister) rotet seg bort. Er Høyre-siden uskyldsren? Hagtvet-debatten er igang igjen, bakgrunnen er Bård Larsens ferske bok Idealistene. Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne, i følge Dagbladet.

Et relatert spørsmål: Hva er verst - ord eller handling? SVernes ungdomssynder består av uforpliktende ord. Ap og Høyre vil innføre et omfattende regime for overvåkning av hele befolkningen. Lund-kommisjonen avdekket omfattende overvåkning av idiotistene, folk som ikke gjorde noe galt, de hadde bare idiotiske ideer. I politisk handling, det som faktisk betyr noe for folks liv, er det SV som fører den liberale fane.


JS Mill: sverget ikke til idiotismen

Pupp gjør glad

RE OPP SENGA, LE HØYT, SYNG I DUSJEN OG VÆR GREI MOT MANNEN. Dette gjør deg lykkelig i følge oppslag i Dagbladet.

Oppslag illustreres (dokumenteres?) med bilde av pene, smekre unge damer i bikini. Så da vet vi det: Rer du opp sengen og er grei mot mannen får du pene pupper.

Selv har jeg sansen for den mørke til høyre. Håper hun rer opp sengen og er grei mot mannen (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen).

Terrordrap i Norge

Norge har opplevd ett (1) terrordrap, sålangt jeg vet om: For ti år siden ble 15 år gamle Benjamin Hermansen det tilfeldige offer for nynazister på drapstokt.

I tillegg planla eller forsøkte nazister, rasister eller høyreekstremister på 80-tallet mindre aksjoner rettet mot sosialister, Blitz, muslimer eller innvandrere. I 2008 skjøt en norsk advokat mot et asylmottak på Hvalstad, en gutt ble skadet. Drapet på Mahmed Jamal Shirwac (Heimdal i 2008) kan kanskje regnes som terrordrap, drapsmannen var iallefall våpenentusiast og klart rasistisk.

Felles for disse er at de er rasistiske eller høyrevridde.

I tillegg har Norge opplevd attentat (som ikke bør forveksles med terror) mot flere kjente personer: foreleggeren William Nygaard (livstruende skadet, ukjent gjerningsmann, mulig sammenheng med Rushdie), kelneren Ahmed Bouchiki (skutt og drept av Mossad), mullah Krekar (boligen beskutt).

Idiotisme var utbredt på ytre venstre i Norge, men de gjorde ikke en flue fortred - det gjorde derimot idioter på motsatt fløy.


Benjamin Hermansen minnes.

Lars Onsager

«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.

Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:

At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.

Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.

Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.

Trygdesnyltere i Frp

Frps Freddy Martinsen er hundre prosent uføretrygdet, men står på topp på partiets liste som ordførerkandidat i Horten kommune, kan vi lese i VG nett.

Vervet som ordfører i en by på Hortens størrelse er normalt heltidsarbeid. Denne Martinsen tar øyensynelig sikte på å drive bykommunen fra godstolen.

Frp er kjent for sine logiske spagat samt manglende evne til å forene liv og lære. Denne saken føyer seg pent inn i rekken.

Ja, for trygdesnylting er det jo pakkiser og somaliere som driver med. Siv Jensen på sin side satser på å bli pakkis-brun, selv på mørkeste vinteren.



Eksempel på pakkis som ikke driver med trygdesnylting. Ikke er han Frper heller.

Den fabelaktige Amelie tilbake i Moskva

Maria (eller hva hun heter) er tilbake i Moskva, melder VG. Er den kollektive forelskelsen i den fabelaktige Amelie fra Kaukasus over?



Drømmedama Drømmeinnvandreren.

Middelalderen har aldri eksistert (fra arkivet)

Middelalderen er m.a.o. ikke noe som har eksistert, men en ide hos oss som ser oss tilbake og prøver å skjønne hva som er foregått. Middelalderen er et begrep, et tankebilde, og ikke en ting. Både vårt bilde av hele historien og vårt bilde av dens forskjellige deler forandres med den historiske prosessen selv. Overalt hvor faghistorikeren feller almene dommer, deltar han samtidig i en kamp om historien.

Våre ideer om antikken, middelalderen og renessansen er relativt nye. De som levde den gangen var ikke klar over at de representerte epoker som vi plasserer dem i. De var mer opptatt av å leve ut sine interesser og behov, slik som vi er, enn å karakterisere seg selv utenfra. De tre begrepene synes langt på vei å forutsette hverandre. Historisk sett er begrepet om middelalderen et produkt av renessansehumanistenes selvtilfredshet og deres fordommer mot de tusen årene som skilte dem fra antikken. Som historisk epokebetegnelse dukker media aetas først opp i protestantisk kirkehistorie for å markere at reformasjonen betød en ny begynnelse (hos Voëtius 1644). Først mot slutten av 1600-tallet overtas tredelingen – antikken, middelalderen, renessansen – av den profane historieskrivingen.

Det var helt til 1829 før vi finner middelalder og renessanse som almene epoke- og kulturbegreper i motstilling og motsetning til hverandre. Det skjer i en novelle av Balzac. Hos Balzac er hensikten åpenbart et resultat av konflikten mellom klassisisme og romantikk. Klassismen på 1700-tallet hadde gledet seg over de samme ting som renessansens litteratur, malere og arkitekter, mens romantikerne hadde dyrket utvalgte trekk ved middelalderkulturen.

---------------
utdrag fra Trond Berg Eriksen: Vår oppfatning av middelalderen, Kirke og kultur, 1978, årgang 83, nr 7.


Pieter Brueghel: Bondedans.

Søstera til Hagen

Veldig illojalt og preget av en ledelse som systematisk svertet sine ansatte. Slik beskrev historieprofessor Kristine Bruland forholdene ved Arnved Nedkvitnes tidligere arbeidsplass i lagmannsretten (DN 22.januar).

Historikermiljøet på Blindern fremstår mer og mer som et redselskabinett, og Nedkvitne fremstår på sin side som den mest klønete og minst taktiske av alle de utrivelige typene på instituttet.

- At jeg kaller medlemmer av en hovedfagskommisjonen for inkompetente, eller mener at en instituttleder mangler de personlige egenskapene som skal til for å lede - det må de tåle, sier Arnved Nedkvitne (DN 19.jan).

I et av brevene som lå til grunn for avskjedssaken, skriver han blant annet om en kollega at han "er mislykket både som forsker og veileder," og at "det eneste han kan er personangrep," skriver DN 19.jan.

Nedkvitne følte seg mobbet av professorkollegaer og av ledelsen. En versting blant disse rævhålene var visstnok den valgte instittulederen Jorunn Bjørgum (bildet til venstre), sistnevnte har fødenavnet Hagen og er søster av ingen ringere enn Carl Ivar.






Nedkvitne har åpenbart oppført seg barnslig og ufint, til forskjell fra de andre køddene på instituttet var altså Nedkvitne dum og lite manipulerende, han gikk i stedet til frontalangrep. Forøvrig er slike ytringer en vanlig omgangsform på Universitetet.

Den store skandalen er at en utmerket forsker og lærer sparkes fordi han er sosialt talentløs, samtidig som stalinister som UiO-direktør Bjørneboe og verneombud Bøhring (så vel som tulleforsker Jørgen Lorentzen) fortsetter sin skadelige virksomhet.



Norges mest talentløse forsker sparkes ikke.

Jøden Jesus var muslim - om islams inklusivitet (fra arkivet)

Islam ekskluderer kun polyteister fra Guds nåde. Ifølge tradisjonen er Koranen den siste av 104 bøker - hvorav 100 er tapt. Implikasjonen er at Guds visdom har hatt så mange ulike uttrykk fra tidenes morgen. Islam inkluderer uttrykkelig jødedom og kristendom, deres profeter og hellig bøker; enhver muslim vil understreke at jødenes, de kristnes og muslimenes Gud er den samme. Abraham og Aron, David og Salomo, Johannes Døperen og Jesus er alle "muslimer", og ifølge Koranen er jødedom og kristendom primitive, men verdifulle avarter av islam. "De skal betale tributt.... i ydmykelse," står det et sted i Koranen - men tributten var liten, med tiden stundom mindre enn tienden alle muslimer betalte, og gamle, syke, fattige og geistlige var fritatt.

I kaliffen 'Umar IIs navn ble en rekke ydmykende påbud gitt - om at de kristne ikke måtte bygge nye gudshus, ikke ri hester, ikke synge høyt i kirken, ikke bygge høyere hus enn muslimene osv - men alt etterfølgeren Hisham lot jøder og kristne fritt bygge gudshus og bygde en kirke selv. Tre senere kaliffer gjenopptok 'Umars lovbud i ulike former. Den siste [kaliffen] var beviselig gal - og hadde, som atskillige andre, en kristen statsminister. Både i Østen og i arabisk Spania blomstret jødisk kultur - og kristen. Deler av Syd-India ble omvendt av kristne misjonærer, og i det indre av China står en støtte over 78 kristne martyrer - fra 8-900 tallets Bagdad. Med samtidig fortviler Avaro av Cordova over alle kristne som blir muslimer "av egen fri vilje".

Tre senere sultaner, Saladdin, Selim og Suliman den Store, ba Europas forfulgte jøder komme. Det er på denne bakgrunn palestinere, egyptere og andre sier: "Vi er ikke bare uskyldige i Europas forbrytelser. Vi alene hjalp jødene." (Noe idealisert er nå dette: Under nedgangstidene i sen-middelalderen ga de tyrkiske mamelukkene nedverdigende lover mot kristne og jøder, opphav til den forkat for dem som siden har forekommet blant muslimer.)

--------
utdrag fra Håkon Stang (1979): Palestinerne: Sosiologi og konfliktløsning, Kirke og kultur, årg 84, nr 2 (redigert av Inge Lønning).




Jesus av Nasaret: En fremstående islamsk lærd, en mullah.

Sionistene og palestinerne (fra arkivet)

Av all jord sionistene fikk tak i før 1948 var kun 9 % solgt av palestinske bønder. Resten ble kjøpt fra storgodseiere (særlig fraværende), og det britiske mandatstyret. At kun lokalfelleskap fantes, var grunnen til at palestinerne ikke klarte å stille opp en samlet motstand mot fremmed press i og før 1948. Det er og en grunn til mye annet. Lokalsamfunnene hadde en intens mistro til fjerne "myndigheter". 1908 krevde tyrkerne [det ottomanske regimet] at all jord skulle registeres - men p.g.a. sin mistro var det uhyre få palestinere som gjorde det, hvorpå smarte byfolk "kjøpte" jorden - av tyrkerne.

Femtedelen av all jord sionistene ervervet, Emek Yisreels 300 000 mål, skyldtes et kjøp i 1921 - fra en slik "godseier" i Beirut: 8730 bønder i 22 landsbyer ble jagd vekk. (Herom britenes Strathorn-, Shaw- og Hope Simpson-rapporter på 1930-tallet.) Helt til 1948 prøvde britene å finne ny jord til dem. I 1883 skrev briten Laurence Oliphant: "Nesten hvert mål jord på denne sletten er oppdyrket i høyeste grad. Den ser i dag ut som en kjempemessig grønn sjø av bølgende hvete."

I det palestinsk lokalsamfunn var prinsippet en for alle og alle for en. Dette forklarer litt av masseflukten i 1948 og 1967: Flykter landsbyoverhodet eller sender han kvinner og barn i sikkerhet, gjør alle andre det samme hals over hode. Vi hører gjerne at arabiske ledere "ba palestinerne rømme i 1948 mens vi rykker og gjør ende på jødene". Alle aviser fra 1948 er undersøkt, og alle radiosendinger ble avlyttet av både BBC og CIA - båndene ble undersøkt i 1961 og kan høres i British Museum og på Princeton University: Ingen oppfordrer til flukt. Dette finnes tallrike jordanske, egyptiske, syriske og lokale palestinske ordrer til folk om å bli værende trass israelsk terror, ja til og med trusler om å skyte flyktninger som høyforrædere. Derimot finnes israelske oppfordringer til flukt, kringkastet på arabisk, både trusler og "opplysninger" om kolera og pest.
(...)
Atskillige israelere var forbløffet over at hele landsbyer rømte alt ved årsskiftet 1947/48 - lenge før både massakre og israelsk utkastingspolitikk. Med Harry Levins ord: "Det er som en usynlig hånd driver dem avgårde." Men denne hånden drev dem også tilbake: alltid har sivile flyktet i Midt-Østens kriger - og vendt hjem når kampen var over, uansett hvilken "fjern myndighet" som vant. Også æresbegreper i krig er et helt annet enn i Europa: "Vi rømte for ærens skyld," sa mange i 1967/68. De mente: å være igjen og risikere at soldater forulemper kvinner og barn er en skam i arabisk kultur. Å rømme - og siden vende hjem - er en skikk. Men da flyktningedelegasjoner i 1949 ba om å få vende hjem - og gi seg fredelig inn under Israel, som under enhver annen makthaver - sa Israel nei.

-------------------------
utdrag fra Håkon Stang (1979): Palestinerne: Sosiologi og konfliktløsning, Kirke og kultur, årg 84, nr 2 (redigert av Inge Lønning).



Forlatt palestinsk landsby nær Jerusalem.

Lykkejegere velkommen?

Norge trenger lykkejegere, skrev Bore for et år siden. Det er ikke noe knivskarpt skille mellom asylsøker/flyktning og lykkejeger når man blir kjent med enkeltsakene i en helhetlig sammenheng. Maria-saken viser seg å være mer spennende enn vi først fikk inntrykk av.

Kjør debatt.

En fortelling om frihet

Unni Vikan dekker for første gang puppene for å føle seg anstendig.

Nettopp tilbakevendt fra USA, som jeg har fulgt på kloss hold i 40 år, gjør jeg meg noen tanker om bruken av BH som jeg gjerne deler med leserne.

For første gang på alle mine år i USA, har gjort feltarbeid både der og i andre land, og reist nesten overalt – vel, for første gang følte jeg meg presset til å bruke BH og bikinitopp.

Og jeg bukker altså under for første gang. Skjønt det er ikke sant. For jeg gjør det frivillig. Høyst frivillig. Ingen jeg kjenner, legger noe press på meg. Ingen ville så mye som antyde at det var feil at jeg viste puppene utendørs. Som de amerikanske kvinnene sier: Her hos oss har vi freedom. Deres grelle kontrast er Iran, Saudi-Arabia, Afghanistan, hvor kvinner med makt må dekke til håret.

Det er det som er grunnen til min refleksjon om BHen. På 1970-tallet brente vi BHen, ammet barn på kafe og solte oss toppløse. Men nå: Som om en bevegelse hadde fart over samfunnet og landet på kvinnenes pupper. Jeg husker min forstemthet og nedtrykthet på de amerikanske kvinnenes vegne. Puppene - kvinnens pryd og stolthet. Puppene – selve symbolet på fruktbarhet og moderlig omsorg. Forbudt. Vis dem ikke.

Og her er jeg i dag, år 2010, 66 år gammel, og føler et visst behov for å bli ansett som anstendig ved å drapere en BH rundt brystet. Det er ikke til å tro.

For tredve år siden kunne du ikke se forskjell på kvinner og menn. I dag signaliseres kjønnsidentitet umiskjennelig klart: BHen er kommet for å bli. Alle kvinner bruker nå BH, ingen menn bruker. Før gikk tenåringsjenter på stranden med puppen fremme. Dette er nå en saga blott. Og utviklingen går i en foruroligende retning. Samtlige kvinner jeg traff som ikke brukte BH eller bikini (de var alle høyt utdannede), sa seg utsatt for konstant, plagsomt press. De følte seg sterkt provosert over stadig å bli ansett som moralsk mindreverdige: «De later som de er bedre enn oss. Men moral sitter i hjertet, ikke i puppen!»

Frihetens krystallklare yttergrense.

Asylsøker? Bli hvit og søt!

Et stort flertall i det norske folk krever at Maria Amelie skal få bli i Norge. Selv i Frp er det bred støtte til Amelie, melder VG nett.

Samtidig sendes andre grunnløse asylsøker ut i hopetall. Budskapet er altså klart: Skal du som asylsøker få folkets støtte bør du bli hvit og søt, snakk gjerne utmerket norsk.


Slik skal en asylsøker se ut. Skjeggete, grovbygde, usympatiske menn fra Midt-Østen må se langt etter asyl.

Lunsj med Quisling

Fridtjof Nansen og Vidkunn Quisling i Dagestan på deres reise gjennom Kaukasus.

Nansen minnet på fiffig måte

Symbolsk var det en genistrek av politiet å anholde Maria Amelie etter foredrag på Nansenskolen. Så da kan vi sitere fra SNLs artikkel om nasjonalhelten, vitenskapsmannen og humanisten Fridtjof Nansen:

For sin innsats for flyktninger, krigsfanger og sultrammede fikk Nansen Nobels fredspris 1922. Men dette arbeidet gav ham mange skuffelser og tok hardt på kreftene; ikke minst ble den manglende interessen for de armenske flyktningene en tung bør. For Nansen var hjelpearbeidet en samvittighetssak, og han kunne ikke forstå de politiske vurderingene som ofte lå bak avslagene om å hjelpe.

Nansen arbeidet særlig i Russland og for det armenske flyktningene i kaoset etter den russiske revolusjonen og første verdenskrig. Tilfeldigvis er Maria Amelie fra Kaukasus og Russland. Og hun er papirløs, om enn ikke statsløs. Nansenpasset ble tatt i bruk i 1922 for å hjelpe statsløse, samme år fikk Nansen fredsprisen (dere vet, den som deles ut i Norge).

"Innvandringsregulerende hensyn"

Skal Maria Amelie få bli i Norge bare fordi hun er pen, sympatisk og begavet? Og såkalt integrert? Skal hun behandles som kriminell? Er Maria en forfulgt uskyld eller en lykkejeger? Flere 10.000 oppholder seg ulovlig i Norge, var det spesielt viktig å bruke store politiressurser på en av disse som åpenbart ikke utgjør noen fare? En ren maktdemonstrasjon? Straffes hun fordi hun har tirret myndighetene ved å vise seg frem og dermed latterliggjøre innvandringsetaten? Sendes hun ut bare for å stattuere et eksempel (av "innvandringsregulerende hensyn")? Vel, hun er her ikke lovelig, så det korrekte er naturligvis å sende henne ut - likhet for loven er et bærende prinsipp i en rettsstat.


Neppe Nansenpass til Maria Amelie.

Castro redder Haiti

Fidel Castr­os leger­ og sykepleier­e er­ r­yggr­aden i kampen mot koler­aepidemien i Haiti, skriver The Independent mfl (gjengitt på norsk i Morgenbladet 7.jan).

De r­eisende legene har­ vær­t et nyttig r­edskap i Cubas utenr­ikspolitikk og økonomiske politikk, og de har­ skaf­fet landet venner­ og velvilje over­ hele ver­den. Det mest kjente pr­ogr­ammet er­ Oper­asjon Mir­akel, som begynte med at øyeleger­ behandlet pasienter­ med gr­å stær­ i fattige venezuelanske landsbyer­ i bytte mot olje. Dette initiativet har­ gitt 1,8 millioner­ mennesker­ i 35 land synet tilbake, der­iblant Mar­io Ter­an, den bolivianske ser­sjanten som dr­epte r­evolusjonshelten Che Guevar­a i 1967.



Jesus av Bolivia: Mario Teran skapte en legende da han drepte Che. 40 år senere fikk Teran utrolig nok synet tilbake med hjelp fra Castros leger (Che og brødrene Castro ledet den kubanske revolusjonen).

Den farlige taperen

Den nasjonalistiske redaktøren er en livsfarlig taper, et resultat av VGs tilbakestående kultur.

Da jeg leste Olav Verstos kommentar i VG (14.desember 2010), slo det meg at han minner om noen han helst ikke vil bli sammenlignet med. Versto er en gammel, sur mann, dårlig utdannet og bare tilsynelatende tilpasset livet i en liberal hovedstad, men med sterke røtter i en forstokket kultur og en konstant ergrelse over at alt ikke er som før. Inne i Verstos hode ulmer det en konflikt mellom sivilisasjoner.

Kristne har fra barnsben av lært at de tilhører en overlegen religion. Men samtidig har kristne fra Norge og mange andre land kommet til å føle seg som tapere fordi kristendommen har vært på vikende front i mange hundre år. Verstos verden er reaksjonær både kulturelt og politisk, noe som har ført til et omfattende og ødeleggende intellektuelt forfall.

Det verste er at Versto ikke skjønner hvorfor det liberale samfunn er overlegent. Han ser ikke sammenhengen mellom individets frihet, retten til å kle seg som man vil og bo hvor man vil. For Versto er for eksempel hijab snarere egnet til å virke frastøtende og umoralsk.

En uinnskrenket ytringsfrihet er grunnlaget for at Versto kan sjikanere mindreverdige mennesker og kulturer. Det er fullt mulig å drive intellektuell terror uten samtidig å ofre sin egen integritet. Men i VG hører det intellektuelle selvmordet regelmessig med.

Den farlige taperen har kommet til å fornemme at den VG-kulturen han er rotfestet i, er fullstendig underlegen den liberale sivilisasjonen som vokser frem rundt ham. Den stadige påminnelsen om egen kulturs tilbakeståenhet blir uutholdelig, og den farlige taperen blir tilbøyelig til å kompensere for dette med sjikane av og konspirasjonsteorier om muslimer og andre.

«De andre har skylden»

Den tyske tenkeren Hans Magnus Enzensberger er den som best har beskrevet hvordan taperen finner en utvei, nemlig å straffe andre for at han selv har kommet til kort:

«På den ene siden vil taperen i publikasjonsøyeblikket oppleve en unik, overveldende makt. Det han gjør, gir ham en mulighet til å triumfere over andre med løgn og nedrige ord. Men han tar også høyde for denne maktfølelsens bakside, mistanken om at hans egen følelse av overlegenhet kan være verdiløs.»

Den konflikten vi her har streifet, utgjør en formidabel utfordring for det moderne samfunn. For det er jo ikke slik at kløften mellom Versto og anstendige nordmenn blir mindre, nei, den øker. Og mange VG-kulturelle lar seg bare i begrenset grad integrere i det liberale samfunn, et samfunn der mennesker ikke bedømmes ut fra religion og hudfarge.

For noen, kanskje særlig gamle, sure menn, kan dette fortone seg så uutholdelig at de heller foretrekker å bruke Norge største avis til å spre sitt intellektuelle grums over hele landet.

Jeg er pessimist. Nå er igjen minoritetene og religionsfriheten truet.

Gammel sur mann blir stadig eldre og surere, og gjentar selv igjen, og igjen,i sin bestrebelse etter å overbevise seg selv om at han tilhører et overlegent folk.