Jon Hustad trenger grunnkurs i økonomi

Jon Hustad går i rette med Kristin Clemets omtale av økonomien i innvandring til Norge. Hustad påpeker blant annet at innvandrere (f.eks. fra Polen og Sverige) jobber i bransjer med svak produktivitetsutvikling:

Hver eneste arbeidsinnvandrer og han og hennes barn og ektefelle må altså skape verdier tilsvarende 550.000 kroner hvert år så lenge de er i live, og de må også være i stand til å øke produktiviteten tilsvarende det en gjennomsnittlig nordmann gjør.
     Den gjennomsnittlige arbeidsinnvandrer gjør ikke det. Han ligger langt, langt etter nordmannen. For hvor jobber disse som kommer? Jo, i næringer som har lav produktivitetsutvikling. De jobber i hovedsak som tjenere for nordmenn. De bygger hytter, og de serverer øl. Men samme hvor fort de spikrer, og samme hvor fort de bærer øl, så kan de ikke gjør det raskere enn fysikken tillater.

Her avslører Hustad at han mangler elementær innsikt i samfunnsøkonmi. Produktivitet i den banale versjonen å lage flest mulig skopar eller flatskjermer per dag. Men produktivitet handler om å skape noe verdifullt for folk, ikke om å lage sko eller hogge ved raskest mulig. Hustad burde vite at folk ikke lever av sko og flatskjermer alene, folk synes også det er verdifullt å få omsorg og helsetjenester, folk vil klippe håret og få deilig mat servert på fancy restauranter. Slike personlige tjenester har svak produktivitetsutvikling sammenlignet med industrien, men det betyr ikke at verdiskapingen er mindre. Så lenge folk vil betale for hårklipp og tannlege er det verdiskaping, i kontrast til Hustads antikverte forestillinger. Polakker, svensker og tyrkere bidrar til norsk økonomi når de leverer tjenester vi er villige til å betale for.

Lignende tøv serverer Hustad i Dag og Tid (1.juni) der han sammenligner produktivitetsutviklingen i industrien (og stadig mindre sysselsetting) med den stadig voksende offentlig sektor. Også her er den økonomiske tyngdeloven som gjelder: Den sektoren som har lavest produktivitetsvekst vil trekke til seg stadig større andel av arbeidskraften. Paradoksalt men sant.

En forsterkende faktor er at rikdommen vår (altså økende produktivitet) vil skape en stadig større etterspørsel etter velferdstjenester. Når folk har fått nok sko og flatskjermer prioriterer de helse og trygg alderdom. Men skal offentlig sektor levere gode tjenester må de rekruttere flinke folk med utdanning. Det er dette Unio-streiken handler om.

Se også Clemets svar.