Professor Victor Norman vil ha en ny organisering av utbygging av stamveier i Norge. Han vil ha opprette et statlig selskap ala Avinor som får ansvaret for investering, drift og vedlikehold og som får anledning til å lånefinansiere anleggene. Norman klager blant annet over politiske spill i prioriteringer og kortsiktig finansiering over statsbudsjettet: "Det norske systemet for veiutbygging gir både feilprioritering og underinvestering."
Norman har gode poenger, men gjør det likevel for enkelt. Til syvende og sist er veibygging som så mye annet statlig tiltak et politisk spørsmål der prioriteringene ikke kan avgjøres av eksperter i et "Veibygging SF". Som en del andre økonomer har Norman en noe naiv tro på at det finnes en objektivt riktig prioritering, en formel som bestemmer hvor neste veikrone skal brukes. Jovisst finnes kost-nytte analyser, men brukt slavisk vil disse gi akkurat samme klatte-utbygging og voldsomt ujevn standard vi har nå. F.eks. E6 ved Dovre i Gudbrandsdalen har langt mindre trafikk enn E6 ved Tretten. Skal bredden på E6 skaleres etter trafikkmengden?
Å forutsette at det finnes en "objektiv riktig" prioritering er anti-demokratisk. Demokrati innebærer at politikerne vedtar prioriteringene. Problemet i dag er at vedtakene er små og kortsiktige. La politikerne vedta prioriteringer for store, langsiktige tiltak med definerte standarder, deretter kan de gi pengene til Vegvesenet. Stortinget kan f.eks. vedta at E6 Lillehammer-Trondheim skal ha minst 80 km/t standard innen 2020 i stedet for en rad bittesmå vedtak om f.eks. en rundkjøring på Sel eller en sving på Dombås.
Mileis reformer styrker Argentinas økonomi
for 18 timer siden
6 kommentarer:
Eksemplet om skalering av E6 er dårlig. Skal hele E6 skaleres etter behovet fra Oslo til Gardermoen? Hamar til Gardermoen?
Que? Poenget er retorisk. Norman har tydeligvis som premiss at det som trengs er en enkel formel. For E6 har vi ca antall biler i døgnet:
Kløfta 70.000
Minnesund 12.000
Øyer 9.000
Otta 5.000
Dombås 4.000
Dovrefjell 2.000
Etter utbedring av E6 fra Jessheim til Mjøsa er det fire felts motorvei hele strekket, til tross for at trafikken er 5 ganger så stor ved Kløfta, og du kan ikke la E6 over Hjerkinn være halvparten så bred som E6 Otta. Med en slik hypotetisk skalering (eller priortering) etter en formel ville det voldsomt varierende standarden bare blitt enda mer ujevn.
For alt jeg vet er trafikken over Hjerkinn så liten at veien "ikke lønner seg" etter vanlige utregninger. Enda verre er E16 Filfjell med bare 700 biler i døgnet, E18 gjennom Oslo har 100 ganger så mange biler i døgnet.
For si det på en annen måte - jeg trur du undervurderer Normann ("enkel formel") og overvurderer det politiske systemets evne til å ta rasjonelle avgjørelser.
Eller på nok en annen måte - Normann er sannsynligvis ganske lite uenig med deg.
Skjønt det kommer vel an på om leseren legger til grunn første argumentasjon eller andre du bruker.
Norman er en vanskelig å overvurdere, men han har en slagside som nesten alle samf.økonomer: Det er troen på denne formelen. Norman skriver om "feilprioritering", det forutsetter at det finnes en "riktig prioritering", en slags fasit, men den fasiten finnes ikke. Det er merkelig naivt av Norman å tro på en slik fasit. Det finnes hjelpemidler som kost-nytte-analyser. Fantes en fasit trengte vi ikke demokrati, det er den ytterste konsekvens av Normans argumenter.
Det politiske systemet tar ikke "rasjonelle beslutninger", det kan i beste fall bare individer gjøre. Det politiske systemet avveier interesser, det er noe annet. Prioriteringene kommer vi frem til ved politiske beslutninger kombinert med hjelpemidler som kost-nytte og offentlig ordskifte.
Det finnes vel noen "fasiter" - som for eksempel trafikkulykker med alvorlige skader/dødsfall.
Dette er egna for matematiske analyser, mens politisk avgjørelse tenderer mot å vektlegge det som virker farlig.
Når det gjelder transportevnen, er det ikke bare mulig men rimelig å legge inn minimumskrav i styringmodeller. Jeg trur ikke at Normann er så naiv som det virker som om du gjør ham (ved å forutsette veldig enkle modeller).
Journalister som skriver om hva han mener, derimot, tiltrur jeg en bortimot uendelig dumhet og inkompetanse når det gjelder å forstå matematiske modeller.
Det finnes helt klart objektive tall ("fasit") når det gjelder f.eks. trafikkulykker, reisetid, byggekostnader og driftskostnader. I tillegg er det andre faktorer som støybelastning for lokalbefolkning og rene estetiske hensyn.
Men for å gjøre en prioritering/rangering av veiprosjekt (den endelige fasiten) må alle disse faktorene vektes sammen til ett tall. Hvilken vekt skal vi legge på en spart dødsulykke? Hva er verdien av å få trafikken vekk fra Ringebu sentrum? Hva er verdien av ett spart minutt reisetid mellom Tretten og Otta? Etc. Den endelige summeringen basert på disse vektene er slett ingen eksakt vitenskap. Det er ingen "objektiv" fasit for hvordan faktorene skal vektes. Vektingen har store utslag for prioriteringen. Setter man 20 mill kr som verdi på et spart liv gir det en helt annen prioritering enn 5 mill kr. Det er på dette punktet Norman er naiv.
Legg inn en kommentar