Ingenting lært av 22. juli?

Jon skriver:

Hva lærte vi dermed av 22. juli? Vi lærte at så lenge vi ikke dreper noen, så kan våre utsagn være så vridde og ekstreme som de bare vil.

Esbati skriver:

Det er en systemfeil her, og den har med selvforståelsen i de skravlende klasser å gjøre. De som tilhører dette sjiktet innehar posisjoner fra hvilke den offentlige samtalen kan behandles som en pikant selskapslek i stedet for en arena der faktiske livsvilkår står på spill; en arena hvor det pågår en evig tautrekking om hvor grensene for det anstendige skal trekkes opp - ikke juridisk, men sosialt.

TRIs motinnlegg.

Ytringsfriheten knebles i Norge - NOT!

En av Øyvind Strømmens utmerkede betraktninger.

Roser mot SIAN

De ivrige islamhaterne i SIAN holdt utendørsmøte på Furuset lørdag. Noen ungdommer (trolig muslimer) møtte da opp med roser som de ga til de sinte i SIAN. Meget forvirrende for haterne.

Ord er politikk - terrorister og palestinere

Sommeren 1982 invaderte Israel det sørlig Libanon frem til Beirut. Med denne krigen tippet nordmenns sympati fra Israel til palestinerne. Kan det skyldes måten det ble rapportet på?

NRKs korrespondent meldte blant annet:

Nå er Libanon delt i to, erobret av Israel i sør og kontrollert av Syria i nord.

Israel bedrev altså fæl erobring mens Assad bare bedrev ufarlig kontroll.

18. juli 1982 sa statsminister Begin:

Det var ein rapport denne veka om at dei politiske forhandlingane for å fjerne terroristane frå Beirut ville ta 30 dagar. Eg erklærer herved at terroristane ikkje har 30 dagar på seg. (utskrift fra Begins pressekontor)

Men på NRK Dagsrevyen hadde Begins uttalelse blitt til:

Statsminister Begin sa i talen til demonstrantene at palestinerne i Beirut har mindre enn 30 dagers frist på å forlate Libanon frivillig. Denne uka fikk vi høre fra USA at de politiske forhandlingene om å flytte palestinerne vil ta 30 dager. Jeg erklærer at palestinerne ikke har 30 dager på seg, sa Begin.

 I Dagsrevyen ble altså terrorister til palestinere. Er det rart nordmenn mistet sympatien med Israel når saken ble fremstilt slik?

(sitater fra Heradstveit og Bjørgo, 1986)

Trykkokerteorien - vold og ideologi

Ideologien bak volden på Balkan kom ikke fra politikere og hærførere. Kimen ble sådd av serbiske intellektuelle, forfattere, prester, tv-personligheter og poeter, skriver Maren N. Olsen i Morgenbladet:

Intellektuelle skrev om de grusomme tyrkerne. Forfattere begynte å snakke om hvordan Kosovos muslimske albanere drev demografisk krigføring gjennom store barnekull. Det serbiske vitenskapsakademiet skrev et memoraadum der de påsto - utea fnugg av bevis - at albanerne begikk et «fysisk, politisk, juridisk og kulturelt folkemord» mot serberne i Kosovo.

Det ironiske er at mannen bak krigene i Kroatia, Bosnia og Kosovo ikke var noen hardbarket nasjonalist i utgangspunktet. En av hans politiske motstandere beskrev det slik: Milosevic besteg hesten den serbiske intelligentsiaen hadde salt for lenge siden. I disse dager står hans medsammensvorne, Radovan Karadzic, tiltalt for folkemord i Bosnia på begynnelsen av 1990-tallet. Dommeren la i forrige uke frem bevis for at Karadzic skal ha vært til stede på møter der det ble bestemt at «en tredel av muslimene skulle drepes, en tredel skulle konverteres til ortodoks kristendom, og en tredel ville flykte på egenhånd». Slik skulle Bosnia tømmes for muslimer.

Leder ord til vold, er altså spørsmålet. Svaret er at i det minste bereder grunnen. Utviklingen på Balkan frem mot krigene 1992-1999 gir fint lite støtte til trykkokerteorien, snarer motsatt

Forøvrig er det påfallende at islam-"kritikere" (islamfiendtlige) nekter for at de på noen måte har et medansvar for ABB og 22.juli, samtidig er slike islam-"kritikere" opptatt av islam som religion eller ideologi i seg selv er opphav til mye galt, inkludert vold. Arne Tumyr (SIAN) sa selv i dag at Koranen består av 60 % oppfordring til forfølgelse av de vantro.

Men Koranen er jo bare ord, hvordan kan den lede til vold?

Politisk profitt

Forretningsmannen Christen Sveaas gir 2,5 millioner kroner til Høyre. Det er den hittil største enkeltgaven til partiets valgkamp, melder Aftenposten/NTB.

 Dersom Høyre klarer å kutte formueskatten, kan Sveaas spare 10 ganger så mange millioner kroner. 1000 % avkastning altså. En god investering kan det kalles, eventuelt bestikkelse.

Ord, handling og myte

Forsker Anders Ravik Jupskås etterlyser mer forskning på mekanismene som kan omdanne ord til handling. Til Morgenbladet etterlyser også Nils Olav Refsdal, som leder koordineringsgruppen for 22. juli-forskningen, mer forskning på dette, melder Morgenbladet (abonnementstjeneste).

 Spørsmålet om sammenheng mellom ord og handling er som kjent det mest omstridte etter 22.juli. Samtidig understrekes det at innvandringskritikere og islamfiendtlige (upresist kalt "islamkritikere") slett ikke knebles:

Selve ordene har det imidlertid vært forsket mye på, lenge før 22. juli. Både kvalitativ og kvantitativ forskning slår beina under kritikere som mener at innvandrings- og islamkritikk ikke får spalteplass i norske medier. Funn fra forskningen antyder tvert imot at den innvandringskritiske dekningen er massiv, at den sementerer fordommer, og at den store variasjonen i den muslimske befolkningen i Norge i veldig liten grad reflekteres. Større saker i rikspressen det siste året har blant annet dreid seg om jødekonspirasjoner fra imamen i Oslos største moské, eller aggressive demonstrasjoner fra små islamistiske grupper.

Anders Ravik Jupskås viser til «det medievridde samfunn», et begrep Gudmund Hernes lanserte i 1970-årene.

- Det betegner hvordan mediene, som dyrker en konfronterende stil, blir vårt vindu til verden. Hver gang en imam sier noe sprøtt, eller Profetens Ummah kommer med et utspill, så blir det oppslag. Vi må selvsagt snakke om disse gruppene, men de er åpnebart ikke representative for flertallet i den muslimske befolkningen, sier Jupskås.

 Nok en myte busted.

Bjørn Stærks naivitet

Bjørn Stærk er en sympatisk kar som leverer et godt personlig forsvar for ytringsfrihet. Men som en god del andre har en rørende naiv forestilling om hvordan ytringer og offentlighet fungerer i praksis. Det er dessverre altfor for få som Stærk, det for få som seriøst setter seg ned og deltar i en systematisk pro-et-contra debatt med andre for slik muligens å justere eller helt endre synspunkt. Ordskiftet i offentligheten er dessverre ikke preget av den ideelle situasjon der det beste argument seirer. Vinkling, overfladiske inntrykk, generaliseringer, ordvalg, ladete ord og moralsk instinkt er den kraftigste ammunisjon i offentligheten.

For naiv ytringsfrihetsidealisme er derfor Fjordman ufarlig, noen har gått så langt som å hevde at det er ønskelig at slike ekstreme ytringer kommer frem (Åmås glede over dissens i seg selv samt den omstridte "trykkokerteorien"). Selv må jeg si meg enig med Snorre Valen og Tor Bach som i Morgenbladet 28. juni kritiserer den "dekadente" holdningen til rasistisk og hatefull gift a la Fjordman:

Å fordømme de som tar til orde for masse deportasjon og som messer om borgerkrig, er blitt kjedelig og politisk korrekt. Det å forelske seg i ytringenes ytterpunkter, er derimot blitt spennende og viktig. Og ikke minst gjør det at en kan sole seg i glansen av å forsvare andres rett til å si de mest avskyelige ting, mens man selv forsikrer om at man er uenig i det som ytres. Ja, det er dekadent. Det er dekadent å være mer opptatt av å belære hverandre om ytringsfrihetens verdi etter 22. juli, enn å bruke sin egen ytringsfrihet for å sikre at noe liknende aldri kan skje igjen. Rasistisk vold hindres ikke ved passivitet og troen på egen fortreffelighet.

20 år siden sivilisasjonene kolliderte

Konflikter vil heretter være mellom sivilisasjoner (eller kulturer), skrev Samuel Huntington i Foreign Affairs, sommer 1993. Med sivilisasjoner siktet Huntington til de "store" kategoriene som vestlig, ortodoks (kristendom), kinesisk, islamsk og afrikansk.

Fikk han rett?

Tørre tall om krig og faenskap viser størst body count for borgerkriger. Akkurat for øyeblikket gjelder det borgerkrigen i Syria, mens forholdene i Afganistan og Kongo stadig er like vanskelige. Allerede året etter Huntingtons artikkel ble folkemordet i Ruanda gjennomført, der var ikke engang de ruandiske muslimene involvert. Pakistansk politikk er stadig like voldelig. I jungelen i Colombia fortsetter borgerkrigen med lav intensitet. Bombene i New York, Madrid og London blir bagateller i denne sammenheng.

Den ikke-voldelige tautrekkingen har stadig mye med økonomi og hegemoni, og lite med "sivilisasjon", å gjøre. USAs ambivalens til Kina skyldes ikke at kinserne har kinesisk kultur, men at Kina med sin sterkt voksende økonomi kan overta USAs tradisjonelle rolle. Floken i Korea handler også om hegemoni, den dagen Kina trekker ut kontakten kollapser Kim-regimet. Slik kan vi fortsette.

Gates of Vienna - myth busted!

Wiens porter har blitt opphøyet til et symbol av høyreradikal og er også navnet på en fascistisk blogg der folk som Fjordman og Hege Storhaug er helter. Navnet henviser til slaget om Wien i 1683. Her sto kampen mellom det kristne Europa og hordene av ottomanske muslimer, ja det var selve Europas sivilisasjon som sto i fare skal vi tro den høyreradikale mytologien.

Bildet var som alltid mer sammensatt. På Wiens side var blant annet polsk kavaleri med stort innslag av tartarer - og tartarene ja de var muslimer de. Ottomanene angrep Wien for å støtte de protestantiske ungarerne mot habsburgernes religiøse undertrykking. På ottomanske side var også dere kristne vassaller på Balkan. Frankrike ville heller ikke støtte sin gamle rival i Wien i kampen mot det balkanske angrepet.

Kort sagt: Slaget om Wien i 1683 var ikke den endelige konfrontasjonen mellom muslimer og kristne, det var god gammeldags politikk.

Myth busted!

Les også Snyders.

Hellig krig

På 1200-tallet ble begrepet om «rettferdig krig» avløst av «hellig krig». Her ble fullmaktene til krigføring betydelig utvidet. Målet var ikke lenger å oppnå balanse, men full utrenskning. For det kristne Europas fremste teolog, Thomas av Aquinas, var muslimenes blotte eksistens en blasfemi som rettferdiggjorde krigføring mot dem. En samtidig av Thomas dro den fulle konsekvens: Å slå i hjel en muslim var en god gjerning, fordi det innebar at en villfaren sjel ble befridd.

(HJ Orning i Klassekampen 1.juli)

Høyresiden svikter ytringsfriheten

Både Sveinung Rotevatn og Klassekampen ser det paradoksale i at «høyretenkere som til vanlig smykker seg med titler som liberal og liberalkonservativ har så vanskelig for å gi sin støtte til den lille mannen Snowdens kamp mot verdens største statsmakt».

Det er snarere symptomatisk enn paradoksalt at høyrsiden i spørsmål om ytringsfrihet svikter når det virkelig gjelder. Folk som Snoen er store i kjeften når Oslos ordfører viser sympati med en mobbet minoritet. Snoen forsvarer den lettvinte og uvesentlige ytringsfriheten, den som handler om friheten til å være ekkel mot den minste gutten i klassen. Men når det dreier seg om kritikk av myndighetene, og spesielt kritikk av den allere største gutten i skolegården, ja da får pipen annen låt. 

Kristian Tonning Riise poengterer at Snowden er en kriminell og forræder, og ingen helt. "Hvis Snowden var fra Venezuela hadde han vært Riises største helt", kan vi lese i kommentarfeltet. Når det gjelder Snowden blir disse Minerva-gutten plutselig forståelsefulle overfor USAs behov, de blir juridisk-formalistiske og de bagatelliserer - kort sagt blir pinlig servile. Formelt vurdert er sikkert Snowden en kriminell, men so what? Det var jo Dan Ellsberg også.

Det er i slike saker ytringsfriheten virkelig gjelder. Kampen om fri presse i Norge handlet nettopp om muligheten for å kritisere myndighetene uten fare for represalier. Derfor var da også de første avisene i Norge rene annonseaviser uten redaksjonelt stoff (slik navnet Adresseavisa stadig gjenspeiler).

En teori for snylterkapitalisme

Innføring av corporate governance har skapt en eksplosjon i kostnader til ledere og rådgivere, sier Øystein S. Spetalen til Finansavisen (10. juli). Corporate governance handler om styring av aksjeselskaper med tanke på ansvar, resultater og incentiver.

Bekvemmelig nok for toppledere er dette en teori som kan legitimere stadig høyere lønn, særlig slik lønn som på finurlig vis er knyttet til "resultater". I USA har dette gitt absurde utslag der en leder casher inn tusen ganger mer enn en vanlig ansatt. I Norge har det gitt seg andre utslag som at Helge Lund får høyere lønn fordi han holder kostnadene nede, altså ved å sparke folk eller holde ansattes lønn nede. Ja han forsøker endog å betale mindre skatt (til den norske stat) for at selskapets eier (den norske stat) skal tjene mer penger!

- Jeg er ikke rasist, men.....

Nordmenn har blitt langt mer positive til innvandrere de siste ti årene, viser tall fra SSB, melder Vårt Land.

– Jeg tror ikke på dette i det hele tatt, sier Frps Christian Tybring-Gjedde.

Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service tror langt flere ville vært mer skeptiske om de ble spurt om deres holdninger til muslimer.

– Først og fremst er det to elendige undersøkelser fordi de har sauset sammen alle innvandrere i en gruppe. Folk er mest bekymret for innvandring fra muslimske land, sier hun.

Hege Storhaug er naturligvis ingen rasist, men hun er meget skeptisk til at innvandrere blir behandlet som en gruppe. Her burde muslimer blitt sauset sammen i en egen gruppe, ja for muslimer er naturligvis fundamentalt forskjellige fra alle andre - dette er ikke en rasistisk holdning fra Storhaugs side, det er bare en tolkning av strømninger i folkedypet.

Rødskvetting og brønnpissing

Svein Tuastad har lest Nina Witoszeks kapittel i Sørensens (red) nye antologi om venstreekstremismen (Dag og Tid 12. juli):

I antologien vert det ofte problematisk at alle - jamvel dei i omlandet - vert greidde under same ekstremistkammen. Jamfør Nina Witoszek. Ho påstår det er ein «klar sammenheng» mellom ideane til Marcuse, Chomsky og Foucault og terroren til Brigate Rossi og Rote Armee Fraktion. Ho argumenterer for at «majoriteten av de vestlige 68'erne baserte seg på ‘voldelige bøker og retorikk' som dyrket brutal maktbruk og ga næring til ekstremisme». Denne forma for tenking hjå 68-arane har «avfødt en triumferende, postmoderne, anti-humanistisk vending i vestlig akademia som har vedvart fram til vår egen tid».

- Skyt Mandela

På midten av 1980-tallet ble Thatcher spurt av partifellen Terry Dicks: «Hvor lenge vil statsministeren la seg bli sparket i ansiktet av denne svarte terroristen?» Teddy Taylor, også fra de konservative, hadde løsningen. «Nelson Mandela burde skytes», mente han.

I 1990, da BBC kringkastet Free Nelson Mandela-konserten på Wembley, sa Tory-politikeren John Carlisle at «BBC har gått bananas og ser ut til å slutte seg til de som gjør Mandela til en Kristus-liknende figur». «Denne heltedyrkelsen er svært upassende», mente han. 

Her i Norge skrev Anders Lange, som stiftet Fremskrittspartiets forløper, i 1963 at «Alle som går inn for sort flertallsstyre i Sør-Afrika er forrædere av den hvite rase».

(fra Klassekampen 28.juni)

To fluer i en smekk

Alexandra Irene Larsen mener norske midtøstenforskere romantiserer islamismen (eller islam?). Videre påstår hun at dette skjer fordi de norske midtøstenforskerne er venstrevridde. For en åpenbart høyrevridd (kristenkonservativ?) aktivist som Larsen er dette å slå to fluer i en smekk: Islam/islamisme/muslimer og den norske venstresiden. Ja det høres unektelig ut som et ekko av ABB og andre høyreekstremisters babbel om "kulturmarxistenes" konspirasjon for å islamifisere Europa.

Joda, Larsen har funnet at den ledende midtøstenforskeren Bjørn Olav Utvik har bakgrunn fra AKP, men hvordan Utviks politiske bakgrunn konkret har gitt utslag i forskningen hans, det har Larsen større problem med å vise. Enda mer pinlig ble det da viste seg at Larsen ikke visste noe om Knut Vikørs politiske ståsted.

Påstandene fremmet i debattinnlegg er nå utdypet i boken Venstreekstremisme – ideer og bevegelser (red Øystein Sørensen). Men hva har Utviks forskning med venstreekstremisme å gjøre? (Se også Søbyes anmeldelse.) For å si det med den vennlige Øyvind Strømmen (Klassekampen 29. juni): Man får et klart inntrykk av at Larsen har en politisk agenda og velger fakta selektivt for å underbygge poenget.

Fylla har skylda?

Prøver som er tatt av berusede kvinner ved et voldtektsmottak, viser at de i snitt hadde en promille på 1,9 da voldtekten skjedde. Det er nok til å sette en ung jente helt ute av spill, melder NRK.

I 2011 meldte NRK at hver tredje voldtekt i Oslo skjedde i forbindelse med fest – ofte med så store mengder alkohol involvert at garvede forskere blir sjokkert.

En promille på 1,9 betyr at personen knapt er i stand til å si hverken ja eller nei til sex. Er det da voldtekt om den andre personen (mannen) også er temmelig beruset?

Fjordkvinner om fjordmenn

Hege Storhaug klarer ikke å bestemme seg for om Peder N. Jensen ("Fjordman") bare er en mann med friske meninger eller om han er ideologisk forkvaklet, ekstrem, uinteressant og ubehagelig. Les mer om Storhaugs intellektuelle forvirring.