I hodet på en terrorist

- Det er alltid en kombinasjon av motivasjonsfaktorer, og ulike motivasjoner i en og samme gruppe. Lederpersonen har gjerne vært mer ideologisk og religiøst motivert, mens fotsoldatene synes å ha vært mer drevet av sosioøkonomiske problemer, livskriser og gruppepress. I alle sakene jeg har sett på har de europeiske landene som har vært terrormål vært involvert militært i en konflikt i et muslimsk land, sier Petter Nesser til Dagbladet.

Mange slags nasjonaliteter, også etniske europeere, verver seg som jihadister. Deltakerne har gjerne en grunnmotivasjon i en konflikt i hjemlandet, et sinne som forsterkes i møte med militante miljøer i Europa og i treningsleire i Afghanistan og Pakistan. Jihadistene ender slik med å handle mer i tråd med strategien og ideologien til al-Qaida enn med det opprinnelige målet, i følge Dagbladet.





Verdens første bilbombe. Wall Street 1920.

Monstermaster i bakvendtland

Mens SV sitter som i gissel i Stoltenbergs regjering, blir Statnetts planer om en ny, stor høyspentlinje gjennom billedskjønne Hardanger kritisert fra både faglig og blått hold. Dagens Næringsliv har hatt en serie artikler , innlegg og kommentarer der argumentene for den nye linjen plukkes fra hverandre av fagfolk. Dermed kan ikke motstanden mot høyspentlinjen avfeies som virkelighetsfjern, venstrevridd naturvern. Man kan si mye om folk som Odfjell, og om NHH-professorene Hope og Brunstad, og om partiet Høyre, men raddiser er de ikke. Sosialøkonomen Stoltenberg møter motstand på hjemmebane.

Mye moro i bakvendtland.






Merkelige frukttrær i Hardanger.

Syed Mohammed (25) lærte norsk av venner

Syed Mohammed (25) er fornøyd med å ha vokst opp og bo på multikulturelle Furuset i Oslo. Det er VG som kommer med denne oppsiktsvekkende nyheten.

- Blant fordelene er kjennskap til andre kulturer og ikke minst språk. Selv har jeg lært meg norsk av mine venner som har norsk morsmål, sier Syed Mohammed, som snart er ferdigutdannet fysioterapeut.

Han viser VG stolt rundt i bydelen sin hvor innvandrerbefolkningen utgjør 55 prosent sammen med kameraten Cristian Riveros (25). Han kan også mange ord norsk.

Språk er nyttig

De unge guttene snakker utelukkende om hvor positivt det er å vokse opp i et flerkulturelt miljø og hvor nyttig det å kan være i mange sammenhenger å snakke andre språk.

- En norsk dame kom til meg på jobben med en vond skulder. Da jeg snakket til henne på norsk uteble ikke den positive responsen, sier Syed.

Senere kom kvinnen med pakistansk mat som fårikål og raspeball til ham.

- Jeg er glad i norsk mat, særlig hvis det er skikkelig «homemade», forteller Furuset-gutten.

Kameraten Cristian har også internasjonale matvaner, men han har ingenting imot norsk mat.

- Mamma lager gode kjøttkaker. Jeg har smakt mat fra hele verden her. Pakistansk, somalisk, tyrkisk, vietnamesisk.

Nyttig med andre språk

- Språkkunnskaper er viktig i jobbsammenheng.

Det forteller leder ved karrieresenteret på Blindern, Gisle Hellsten, sier til VG.

- Språk blir viktigere og viktigere siden vi har blitt mer globale. I for eksempel servicenæringen og banknæringen har mange kunder norsk bakgrunn, og man trenger ansatte som kan samme språk som dem, sier Hellsten.

Språk som kinesisk og arabisk er i vinden for tiden. Men også med norsk kan man komme langt i arbeidslivet.

- Det er bare fantasien som kan sette begrensninger.

- UDI har jo behov for folk som er språkkyndige. Det samme gjelder økonomisektoren. Spisskompetanse kombinert med språk er perfekt, sier Hellsten.



Syed er stolt over bydelen sin, multikulturelle Furuset.

De ubestikkelige

Ubestikkelighet, utidsmessighet, uforutsigbarhet og et overgripende blikk på samfunnet er egenskaper som demokratiet trenger, skriver Trond Berge Eriksen i Aftenposten.

Som presumptivt god intellektuell sparker TBE både til høyre og venstre:

En av etterkrigstidens mest åndfulle, intelligente og beleste intellektuelle,
nemlig Gudmund Hernes, var en katastrofe som politiker, både da han hadde ansvar
for skole og for helse. Nasjonen har bare så vidt kommet seg på beina igjen
etter hans regime.

TBEs favorittliste er også ganske blandet for å si det diplomatisk:

I min egen tid har det ikke vært så rent få i den norske offentligheten som det
alltid har vært bryet verd å lese. Jens Bjørneboe, Arne Næss, Nils Christie, Dag
Østerberg, Thomas Hylland Eriksen og Kåre Willoch er navn alle tenker på når vi
bruker ordet «intellektuell». Gerd Benneche, Kjartan Fløgstad, Kaj Skagen, Bernt
Hagtvet, Finn Skårderud, Georg Apenes, Kristin Clemet, Rune Slagstad, Unni
Wikan, Reiulf Steen, Sigurd Skirbekk, Inge Lønning, Hans Fredrik Dahl, Amal
Aden, Maria Reinertsen, Åshild Mathiesen, Marie Simonsen og Hanne Skartveit
tilhører vel mine mer personlige preferanser.

På denne bakgrunn må jeg også si meg enig med Gabi Gleichmann: JG Støre er ingen intellektuell. Jovisst er han en skolert og kultivert mann, endog med godt hode med presumptivt stødig moral. Men Støre bruker sitt intellekt til å utforme og forsvare en bestemt politikk, i offentligheten er han ikke en fri tenker.




Takket nei til jobb i UD.

Når læstadianerne blir i flertall

70.000 læstadianere var samlet til stevne i Finland kan vi lese i DN 24.juli. Disse fundamentalistene puler som besatt, prevensjon bruker de i hvertfall ikke og resultatet er ikke vanskelig å gjette seg til: 8, 10 eller 15 unger er helt vanlig. Når vi normale kanskje får 2 sier det seg selv at de snart blir i flertall. Og hva skjer da!??! Alkohol blir forbudt, prevensjon blir forbudt, homofili blir forbudt, bibelen blir påbudt. I følge Aslak Nore blir det voldelige opptøyer. Hege Storhaug tror moderate kristne blir de første ofrene. Læstadianerne bruker en utspekulert livmorstrategi for å ta over Norden, sier en grumsete stemme fra mørkeloftet.




Every sperm is sacred.
Every sperm is great.
If a sperm is wasted,
God gets quite irate.

Kristendom er bra også for hedninger

Håkon Bleken sier han selv ikke anser seg som kristen, men er likevel glad for å bo i et land tuftet på demokratiske og kristelige verdier, ifølge Adressa.

Vel, dette viser vel bare at kunstnere er som folk flest: skraper man bort den kultiverte overflaten finner man en liten Frper.

Entartet?

Tankeleseren i Kabul

Åsne Seierstad og forlaget anker etter at de tapte den sivile saken reist av bohandleren Rais og hans familie.

"Seierstad skrev boken med utgangspunkt i etablerte og anerkjente journalistiske metoder. Familien Rais var inneforstått med bokprosjektet og medvirket selv til at Seierstad fikk de opplysningene som er publisert," skriver forlaget i en pressemelding.

Hilde Sandvik i BT skriver på sin side at Seierstad ble felt for dårlig håndtverk, hun opptrådte som tankeleser: «Hun visste at hun ikke ville ha mannen, men hun visste også at hun måtte følge foreldrenes ønske», slår Seierstad fast i boka.

Hvilke "etablerte og anerkjente journalistiske metoder" gjør Seierstad i stand til å vite hva en annen person tenker? Endog en person fra en annen kultur og med et annet språk?

Her må jeg si meg enig med Sandvik: Dette handler ikke om ytringsfrihet eller pressefrihet.

Puler for penger

I fjor ble det anmeldt 291 sex-kunder i de fire største byene, første halvår i år er 91 personer tatt, skriver BT 16.juli. Samtidig melder avisen at de prostituerte trekker nærmere sentrum. Denne reportasjen viser at salget foregår temmelig åpenlyst, midt på Torget/Torgallmeningen i Bergen.

Astrid Renland ved PION sier om sexloven:

- Loven har ført til økt press for sexarbeidere. De har mistet sitt personvern og sin rettssikkerhet. Det er kvinnene som opplever å bli forfulgt av politiet. Det er kvinnene som blir kastet ut av leiligheter og nektet adgang til hoteller. Slik jeg ser det, er det ingen positivte konsekvenser av loven.

Folk er blitt mer negative til prostitusjon som følge av loven.

Islamifisering og klassifisering

Offentlig debatt i Norge er sykelig opptatt av islam til fortrengsel for viktigere tema som økonomisk ulikheter. I Morgenbladet 29.juni anmelder Magnus Marsdal en ny bok om klasser og oppfatning av klasser, jeg sakser:

Kampen om klassifiseringene står om hele fortolkningen av samtiden og samfunnets
utvikling. De senere årene har klassifiseringer ut fra religion, nasjon og
kultur vunnet terreng. Jo mer de økonomiske forskjellene og konsekvensene av
finansmakten øker på, jo mer synes kulturaliserende diagnoser og ideer om
religionskrig å vinne terreng. Et norsk eksempel: Den etter manges oppfatning
klassepolitiske striden om velferdsstatlige rettigheter omtolkes av en tenker
som Aslak Nore til en integreringsdebatt om det flerkulturelle Norge.
(...)
Sammen med stipendiat Øyvind Nicolay Wiborg undersøker (professor) Hansen i
sitt bidrag «sammenhengen mellom klassebakgrunn og livssjanser, og i hvilken
grad betydningen av klassebakgrunn er endret over tid». Perioden er 1975 til
2008 og grunnlaget er registerdata for kullene født fra 1955 og fremover. Det
betyr data om yrke, utdannelse, inntekt med mer, for hver eneste person. Ikke
noe representativt utvalg. Alle skal med.

Når det gjelder klasseskiller i utdannelse, finner forskerne at «klasseforskjellene er svært store». Blant sønner og døtre av arbeidere hadde tidlig på 2000-tallet kun fem prosent oppnådd en mastergrad ved fylte 30. Blant barn av «akademikere, etc.» var andelen seks ganger så høy. Forfatterne noterer som overraskende at også foreldrenes inntekt har sterk betydning for oppnådd utdannelse. Tross Lånekassen er den «økende fra og med kullene født fra midten av 1960-tallet».

Når det gjelder klasseskiller i inntekt, finner forskerne «betydelige og stabile forskjeller» i verdens likeste land. Den dårlige nyheten for Morgenbladets lesere er at sønner av bedriftseiere gjør det klart bedre enn akademikernes avkom. I motsatt ende av samfunnsstigen viser det seg at også fattigdom og arbeidsløshet er
«klassespørsmål». Arbeidernes avkom rammes hardest.

Konklusjon: «Det er ikke en trend i retning av større likhet, slik det var håpet av de
sosialdemokratene som kom til makten i Norge i de tidlige etterkrigsårene.»

Westergaard: Wikileaks er påfallende uinteressant

Etter at Wikileaks offentliggjorde over 90.000 hemmelige dokumenter fra eller om Afghanistan har diskusjonen gått. Den danske religionshistorikeren Kurt Westergaard sier i en kommentar at dokumentene er helt uinteressante fordi de ikke inneholder noen muhammedkarikaturer og fordi han selv ikke er nevnt.

Per Edgar Kokkvold slutter seg til Westergaards drepende kritikk:


- Disse dokumentene stiller svært store krav til presseetikk, i motsetning til muhammedkarikaturene. Dette dreier seg tross alt om kritikk av militæret og myndighetene, og da må pressen trå ytterst forsiktig og ta alle nødvendige forbehold slik at ytringsfriheten ikke blir misbrukt. Hadde dette dreid seg om mobbing av en marginal minoritet ville det hele vært mye enklere. Lekkasjen er i det hele tatt svært irriterende fordi jeg ikke får sjansen til å jekke meg opp til nye pompøse høyder. Dokumentene er kort sagt uinteressante, konkluderer Kokkvold.


Hege Storhaug synes også at Wikileaks driver med fjas:

- De burde i stedet arbeide mot burka og for homofil frigjøring i Afghanistan, sier Storhaug i en kort kommentar.





- Assange tar jobben fra oss gamle avisgubber, sier Kokkvold.

Islamismen og terror i Europa

Enhver god diskusjon blir på et eller annet tidspunkt ødelagt av fakta. Idag: Meland-bloggen kommer med utrivelige fakta.

Og her er saken i Dagbladet.

We have nothing to fear but fear itself

TERRORISME: Domfellelse eller ei - arrestasjonene til PST vil endre norsk antiterrorpolitikk. Det er grunn til å være på vakt, skriver Hammerlin i Dagbladet.

via Liberaleren.

Europeiske verdier, liksom

De europeiske verdiene er kanskje ikke så mye å skryte når det kommer til stykket, apropos mulig burkaforbud i Frankrike. Jeg må si meg enig med Indregard: memento Hitler.

Pew har spurt europere og amerikanere hva de synes om eventuelt forbud mot plagg som dekker ansiktet (figur nedenfor). Sjokkerende nok er det liberale Frankrike (frihet, likhet, brorskap) minst liberalt, mens det dypt konservative USA er mest liberalt på dette punktet.

PS: Jeg har ikke hørt et pip fra Cockvold til forsvar for kvinners rett til å kle seg som de vil (ytringsfrihet må vite).









Snappet fra Pew (via Indregard).

Alle vendt mot Mekka

"Vi har ingen debatt om innvandring eller integrering lenger. Vi har
islamdebatt. Det er tydelig i VGs serie «Nye Norge», som nesten utelukkende
handler om muslimer. Det ble også tydelig i fjorårets valgkamp. Da la NRK
sin debatt om integrering til en moské på Grønland. Mon tro hva polakkene,
Norges største innvandrerbefolkning, tenkte da."

Les hele den treffsikre kronikken i Dagbladet.

Snur ræva til det vesentlige: Jensen, Storhaug og journalistsaueflokken er vendt mot Mekka.

Aps kyniske propaganda for Datalagringsdirektivet

Bjørn Jarle Rødberg-Larsen tar jobben som propagandaprodusent for Arbeiderpartiet svært seriøst. Nå er det Datalagringsdirektivet han ivrer for. På sin blogg demonstrarer han først påfallende svak og kynisk argumentasjon, men på twitter har han nå gått over til ren skremselspropaganda. Dette er et lavmål, sier Frps Hoksrud, og for en gangs skyld kan jeg si meg 100% enig med Frp.

Jeg tror at selv Rødberg-Larsen ikke er så intellektuelt innsnevret at han tror på det han selv sier og skriver. Han vet selv at det er ren og uforfalsket bullshit.

Det er fint for Stoltenberg og Storberget at de selv slipper å kaste seg uti vulgærargumentasjonen, og i stedet lar en bitteliten bonde i det politiske sjakkspillet gjøre den skitne jobben. I sjakk er det jo som kjent bønder de første som ofres.

Blåbloggerne er heldigvis mer frittenkende og antakelig også klokere. Fra arkivet finner vi denne morsomme saken hos Vox, også det om en twitterdisputt tidlig i ferien.

Oppdatering: "Massemord har hatt en tendens til å foregå i perioder hvor man ikke har implementert datalagringsdirektivet," skriver 5080 (bloggen med godt omdømme) i en kommentar.

Oppdatering: Alko-bitch lukt til helvete

Etter at anonym alkoholiker (24) forrige uke ble dømt til tre måneders fengsel, bærer det lukt inn bak murene, skriver VG.

Det helevete hun må gjennom er kvinnefengselet Lynwood, samme sted som Paris Hilton led vondt i 23 dager.

- Jeg lå hovedsakelig i fosterstilling, hovedsakelig hysterisk, sa Miss Hilton.

Fengselslesbene er som ville dyr, sies det.

Alkoholikeren slipper antakelig med omtrent samme soning. Cellen er av det sparsommelige slaget. To senger med ti centimeter tykke madrasser, et toalett, vask, en stol og et skrivebord.

I tillegg til den groteske og umenneskelig straffen må 24-åringen på avrusing.

Et grusomt fengsel.

Konrads ekteskapsrådgiving

Her er noen dype innsikter og gode råd for parforholdet:

• Barn snur opp ned på alt, dag og natt, sex og søvn.


• Nytt hus og flere familiemedlemmer betyr større kostnader.


• Dess eldre dere blir, jo tydeligere blir de usunne vanene.


• Når barna har flyttet hjemmefra kan huset føles tomt.


• Lang avstand setter press på forholdet.


• Bruk tid og penger på dere selv.

Flere overraskende opplysninger i Dagbladet.

Bruk tid på hverandre, gjerne i sengen, anbefaler Dagbladet.

Fra arkivet: Den autoritære personlighet

Et femtiårsminne med ny aktualitet
Rapporter fra nyere studier tyder på at den autoritære personlighet igjen fremtrer i ulike deler av verden med varierende ideologisk forkledning.

av Nils Johan Lavik, Dagbladet 7.oktober 2000
(utdrag)

Den autoritære personlighet er konvensjonell, idealiserer egen folkegruppe og er samtidig skeptisk til fremmede, krever lydighet og underkastelse overfor makthavere, er for strenge sanksjoner mot kriminelle og avvikere, har enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål og er mistroisk overfor intellektuelle. Disse personlighetstrekk er skapt gjennom oppvekstmiljøer som vektlegger en autoritær oppdragelse med strenge straffer og overdrevne krav om underkastelse og lydighet, som ofte beundrer sterke menn og nasjonale idoler samtidig som det er skepsis og forakt overfor fremmede.

Slike holdninger er latente under stabile forhold, men kan vekkes til live under sosiale og politiske kriser og utgjør da en mottagelig psykologisk grobunn for autoritære politiske bevegelser.

Nå er ikke holdninger det samme som handling. Lovgivning, sosial struktur og moralske påbud bidrar til å holde mange latente aggressive og fiendtlige tendenser i sjakk. Men under sosiale kriser eller ved et ideologisk forfall i folket kan slumrende autoritetslengtende holdninger vekkes til live og gå i allianse med et forførerisk lederskap. Holdningene kjennetegnes ved kort historisk hukommelse, politikerforakt og naiv tiltro til at raske grep kan løse alle hverdagens problemer.

Det psykologiske motstøt mot denne forvitring må starte med å påpeke at det historiske perspektiv må strekke seg flere generasjoner tilbake og at demokratiet og rettsstaten har vært kjempet frem med møysommelig arbeide under betydelig motstand. Men det er dette som er «arvesølvet» - ikke oljen i Nordsjøen. Oppgaven i dag er en videre utvikling av dette grunnlag blant annet ved en full implementering nasjonalt av prinsippene om menneskerettighetene. Det er en vanskelig, men like fullt en påtrengende pedagogisk oppgave å mobilisere følelser og entusiasme for et slikt prosjekt.
-----
Aktuelt: Italiensk salat.

Terrorister og Datalagringsdirektivet

Nå har endelig PST fått en skikkelig terrorsak å jobbe med, det begynner å bli noen år siden de arresterte storspionen Treholt.

Helt forutsigbart leverer Aps propagandabloggere "argumentasjon" for at denne saken viser hvor viktig Datalagringsdirektivet er. Dette må være Norges-rekord i ynkelig argumentasjon. Datalagringsdirektivet er jo vitterlig ikke innført, men likevel har PST tydeligvis alle midler til rådighet. Denne saken burde jo egentlig bevise at vi ikke trenger DLD, slik Vampus påpeker. Rødbloggere kjører altså i det autoritære sporet, mens blåbloggere kjører i det frihetlige.

Mer om DLD i Nettavisen, denne ungen mannen har skjønnt det, les også om mulig terrorpopulisme.

Fra arkivet: Militær humanisme?

Med utgangspunkt i Kosovo-tragedien har man ikke noe historisk belegg for såkalt «humanitære intervensjoner», bare blandede tilfeller hvor det humanitære aspekt har fungert som motiv for maktanvendelsen. Debatten om det etiske og rettslige grunnlaget for intervensjoner er en debatt om viktige forutsetninger for norsk militært engasjement.

av Trond Furuhovde

kronikk i Aftenposten 19.juni 2000 (utdrag)

Man har spurt seg om rettferdigheten ved denne intervensjonen var på vår side. På den ene side en åpenbar frykt for ikke å opptre rettferdig, og på den annen side et sterkt ønske om å være med i det gode selskap. Det har åpenbart vært et problem at man ikke har funnet historisk belegg for såkalte «humanitære intervensjoner», bare blandede tilfeller der det humanitære aspektet har fungert som motiv for maktanvendelsen. Stater sender åpenbart ikke sine tropper inn i andre land bare for å redde andres liv. De har alltid andre motiver også.

I stedet taler man i dag om «robuste humanitære intervensjoner», noe som grenser til militær nihilisme. Den største feilen ligger selvsagt i den politiske bedømmelsen av maktanvendelsen, slik dette kommer til uttrykk hos oss.Våre politikere vurderer krig og krigshandlinger i etiske kategorier. De tror at det kan skilles mellom rett og urett i selve krigshandlingen. Livet er dessverre adskillig mer komplisert enn som så. Selv om vi ønsker å handle i medmenneskelighet, skjuler det seg, til tider, andre og mindre tiltalende trekk i vår gjennomføring av operasjonen. I ren redsel og raseri hender hender det at vi avdekker de avskyeligste sider ved vår natur. I forholdet til krigens kår er våre etiske forestillinger illusoriske. De tjener bare til å tildekke sannheten. Krig kjenner ikke menneskelige hensyn. De etiske normene er satt ut av kraft. Det er derfor naivt å forsøke å forklare sine handlinger med henvisning til høyverdige etiske motiver.

Det etiske ordforråd som har kommet til uttrykk av politikere og andre, går egentlig på tomgang uten noen som helst annen verdi enn den demagogiske. Frykten for hva som kan inntreffe, eller frykten for konsekvensene av ens handlinger, blir betegnet som moralsk klokskap. I Kosovo ble destruktive operasjoner og råskap betegnet som uttrykk for rettferdigheten. Vår tålegrense var overskredet, og forsoningslogikken var erstattet med en mer strafferettslig eller gjengjeldelsespreget logikk. «Dette kan vi ikke finne oss i lenger. Vi må gjøre noe!» Mediene og almenheten legger press på politikerne, som får store problemer med sitt lederskap. På den ene side må de demonstrere sin beslutningsevne og sin handlekraft. På den annen side skal de fremstå som moralsk troverdige.

Så langt bakgrunnen for, og oppfatninger av, den «militære humanismen». Viktigere enn å drøfte hvorvidt det var rett eller galt det vi lot oss drive inn i i Kosovo, er hvilke konsekvenser et slikt strategisk valg vil få for den fremtidige utformingen av vårt raserte nasjonale forsvar.

-------

Se også Langelands kronikk i Morgenbladet.

De undertrykte

De er grådige. De er arrogante. De er uhøflige. De har bisarre ritualer og antikvariske skikker. De klumper seg sammen i ghettoer. De nekter å la seg integrere. De vil ikke lære språket. De lever på trygd og nekter å arbeide. De respekterer ikke landets lover. De foraktes av lokalbefolkningen.

De er nordmenn i utlandet.

Blond alko-bitch dømt til fengsel

Narko-ludder (24) ble dømt til 3 måneders fengsel samt 3 måneders avvenning. Hun gråt åpenlyst over den meningsløst brutale dommen. Det sies at hun slipper å sone dommen på grunn av deilig rumpe og pent hår.

Les mer om blondiner i fengsel.





- Urettferdig med fengsel for den som har pen rumpe, sier anonym alkoholiker (24).

Sjefslønn perverterer

Høy inntektsforskjell mellom sjefer og ansatte får lederne til å føle seg allmektige, noe som får dem til å behandle sine ansatte dårligere, viser en studie* referert i Aftenposten.

Tenkte jeg det ikke (og det uten å nevne Enron eller Lehman Brothers), sammenhengen er altså nesten motsatt av det man helst skulle tro. Det er altså ikke prestasjonen som gjør at lederne får lønn som fortjent, det er lønnen som gjør at de tror de gjør en bra og viktig jobb (som ergo fortjener en god lønn - voila! sirkelen er sluttet).

*Desai, Brief og George: "When Executives Rake in Millions: Meanness in Organizations", paper presented at the 23rd Annual International Association of Conflict Management Conference
Boston, Massachusetts, June 24 – 27, 2010.

Sammendrag: Specifically, we claim that higher income inequality between executives and ordinary workers results in executives perceiving themselves as being all-powerful and this perception of power leads them to maltreat rank and file workers. We present findings from two studies—an archival study and a laboratory experiment—that show that increasing executive compensation results in executives behaving meanly toward those lower down the hierarchy.

- Jeg er sjef og har veldig høy lønn, det viser jo at jeg er mye dyktigere og viktigere enn de allminnelige slaskene i bedriftene, derfor er det riktig at jeg er sjef og har høy lønn, sier Helge Lund i en åpenhjertig samtale. Dessuten er jeg penere på håret og mer velkledd enn de fleste av mine medarbeidere, avslutter han beskjedent.

Pølsespiser-konge angrep naken julenisse i Roskilde

Japanske Takeru «Tsunami» Kobayashi mistet besinnelsen da han så den nakne julenissen (egentlig en kvinne fra Drøbak) løpe fra med sine slutty pupper mens hun tok vibratoren ut av veska. Les denne og andre forbløffende historier i ledende norsk media.





Naken greve jager neger med øks!

Petraeus: - Vi er her ikke for å vinne

General David Petraeus overtok som øverstkommanderende for utlandssoldatene i Afghanistan søndag med et klart budskap: Han skal skape fred i landet som i følge norsk definisjon ikke er herjet av krig.

- Tidspunktet er kritisk, men vi er her ikke for å vinne, sa den amerikanske generalen, David Petraeus, under en seremoni i Kabul søndag. Dette er ikke en krig, derfor kan vi heller ikke vinne, utdypet han til et forvirret pressekorps.

Omkring 130.000 humanitære soldater er nå utplassert i landet. Petraeus står foran en svært vanskelig oppgave når han skal skape fred og begynne nedtrekk av styrker.

Juni ble en av de blodigste månedene siden ikke-krigen begynte for 30 år siden, og den ventede fredsoffensiven i Kandahar sør i landet er flere ganger satt på vent.

Humanitært personell gjør sin fredsskapende utrustning klar for nedtrekk.

Løp nakne for å komme i VG!

Les hele den forbløffende historien. Foruten varierende frisyrer, fitter, rumper, pupper og snurrebasser, kan man være vitne til kvalitetsjournalistikk på sitt beste.





Hard konkurranse om å komme i VG.

Fra arkivet: Den skvisede middelklasse

Middelklassens makt
av Kalle Moene, professor i økonomi, UiO
(DN 31.jan 2004, utdrag)

I et sammenlignende perspektiv skiller Skandinavia seg fra andre land ved at vi i etterkrigstiden har holdt middelklassen inntektsmessig tilbake. Ved å presse middelklassens lønninger nedover, relativt til hva den tjener i andre land, har vi omfordelt inntekt fra middelklassen til lavtlønte og til arbeidsgiverne.

Denne omfordelingen fra midten til begge endene av inntektsfordelingen har skjedd i arbeidsmarkedet gjennom de sentraliserte inntektsoppgjørene, der arbeidsgivere og lavtlønte danner en implisitt koalisjon mot middelklassen.

Sammenpressingen har skjedd i to retninger. Arbeiderklasselønningene er høyere enn i andre land, mens middelklasselønningene er lavere. Den privatøkonomiske avkastningen av å ta høyere utdanning i Skandinavia, er faktisk den laveste i hele OECD-området, og aller lavest i Norge. Resultatet er at forskjellen mellom middelklassen og resten av den arbeidende befolkningen er den minste i verden.

Vi skiller oss klart fra for eksempel de store mellominntektslandene i Latin-Amerika, der helse- og sosialforsikring i hovedsak går til rike middelklasseborgere. Mens hovedproblemet i Skandinavia er å hindre at den rikeste delen av middelklassen trekker seg fra de kollektive velferdstilbudene, er hovedproblemet i Latin-Amerika å få middelklassen til å åpne de kollektive velferdstilbudene også for de fattige.



Middelklassens diskret sjarme.

Fra arkivet: Æreløse hestekadaver

Når Blakken dør
Æreskulturen volder myndighetene bekymring. Det er ikke førstegang.
av Erling Sandmo

(Dagbladet 26.mars 2005)

DE DØDE HESTENE ble liggende og råtne. I januar 1759 grepmyndighetene i København inn og skrev til borgerne i Trondhjems stift at bønder som ikke flådde og gravde nedhestelikene, skulle straffes med bøter. Ved gjentatteforseelser kunne de sendes på straffarbeid i et år. Det sammegjaldt for folk som hånet hesteflåerne. Lite skjedde. I 1794 kom det en ny forordning for hele landet.Den skjerpet bøtene for dem som fornærmet de døde hesteneseiere. Hvis noen vegret seg mot å betale, skulle de settes igapestokk eller halsjern en kirkesøndag til spott og spe.

Norge på 1700-tallet var et samfunn med sterke æreskodekser, og noe av det mest nederdrektige noen kunnegjøre, var å flå hester. Vi vet ikke riktig hvorfor det varslik, men hesten var et hedensk dyr fra gammelt av. Da Håkonden gode gjorde sitt mislykte forsøk på å kristne nordmennenemidt på 900-tallet, ville bøndene tvinge den paniske kongentil å ete hestekjøtt. .... Gjelding og flåing av hester var umulige oppgaver for skikkelige folk i gammel tid, og slikt arbeid overlot man tildem som var urene: tatere, dømte tyver, bøddelen og hans folk.

Egentlig er det forbløffende. For bare noen få århundrer sidenvar det norske samfunnet gjennomsyret av ærestenkning.Tilværelsen var full av uskrevne - og noen skrevne - reglerfor hvordan man kunne oppføre seg uten å bli utstøtt ogvanæret. Rettsprotokollene inneholder tusenvis av saker derfolk krangler om tapt ære eller har slåss for å forsvare den.Nå skjer slikt nesten aldri. Før var hele din sosialeidentitet truet om du ble krenket eller gjorde noe andreregnet som æreløst. I dag trenger du ikke bry deg.

ÆREN ER NESTEN FORSVUNNET. Dels ble den fordrevet med makt, som i kampanjen for hesteflåerne. .... Men den viktigste grunnen til at æren er blitt borte, er at vi har fått en så dyp og sterk tillit til staten. Før var det slik at den som ikke forsvarte sin ære, tapte den. Den som ikke reiste seg og viste mot i en konflikt, var mindre mann enn før. Men i løpet av de siste århundrene har vi overdratt vår status til staten.

På æren løs.

Fra arkivet: Avindustrialisering er bra

Deindustrialisation is often perceived as evidence of economic decline. On the contrary, it is a natural consequence of economic progress.
ECONOMIC FOCUS (The Economist, 26.april 1997)

Phrases such as "hollowing out" and "deindustrialisation" continue to strike fear into the hearts of many workers, manufacturers and politicians in rich economies. And yet the reason for this phenomenon is widely misconstrued. The relative decline in manufacturing jobs in rich countries has coincided with a rapid increase in manufactured exports from countries such as China and Brazil, prompting many rich-country voters to assume that these upstarts are stealing their jobs, and that the solution lies in job subsidies and trade barriers. Really?

The trend is clear; its causes less so. Two explanations are commonly offered for deindustrialisation. One is that, as they become richer, consumers want to buy relatively fewer manufactured goods and relatively more services. The other pays less heed to a shift in consumer preferences and more to the alleged migration of manufacturing jobs from rich countries to poorer ones. But in a careful new analysis of the numbers*, the IMF suggests this week that neither explanation captures what is really going on. A bigger cause of change by far is that productivity is growing much faster in manufacturing than in services.

Manufacturing's share of GDP measured in current prices has fallen, suggesting that deindustrialisation may indeed reflect a shift in spending from goods to services. But the rise in the nominal value of services in GDP reflects a rise in the relative price of services. In constant prices the share of manufacturing output turns out to have remained broadly stable over the past three decades in the rich economies as a whole.

The decline in manufacturing jobs mainly reflects sectoral differences in productivity growth. In 1960-94, service-sector output and manufacturing output grew at roughly the same pace in rich economies. Productivity in manufacturing, however, rose more than twice as fast as in services. This naturally shifted employment from the more productive manufacturing sector, where fewer workers are needed to produce a given increase in output, to service industries where more workers are needed. Productivity improvements in farming caused the same thing to happen in agriculture over the past century. Having made up 50% of all American jobs in 1860 farming now employs only 3%.

As a country gets richer, it is inevitable that a smaller proportion of workers will be needed by manufacturing. This trend, which began in America and then spread to Europe and Japan, is now visible in the Asian tigers. The share of manufacturing jobs has been falling in Hong Kong since the 1970s, and in Singapore, South Korea and Taiwan since the 1980s.

Deindustrialisation causes problems in economies unable to absorb the workers released by manufacturing. But those who would tackle this by subsidies or trade barriers are missing the point. As manufacturing continues to shrink in an economy, overall growth will increasingly depend on boosting productivity in services. Policy should therefore focus on removing obstacles (such as trade barriers and regulation) to such productivity growth, and creating a labour market in which workers can move freely from factory employment to services. Protection and subsidies push just the wrong way.

*World Economic Outlook, April 1997. This subject is treated in more detail in "Deindustrialization: Causes and Implications", by Robert Rowthorn and Ramana Ramaswamy, IMF Working Paper, April 1997.

Se også Polecon om landbruk.




La verket dø: Færre og mer lønnsom fabrikker, færre og mer produktive arbeidsplasser.

Tortur: Pressens feighet

Waterboarding has been the subject of press attention for over a century. Examining the four newspapers with the highest daily circulation in the country, we found a significant and sudden shift in how newspapers characterized waterboarding. From the early 1930s until the modern story broke in 2004, the newspapers that covered waterboarding almost uniformly called the practice torture or implied it was torture: The New York Times characterized it thus in 81.5% (44 of 54) of articles on the subject and The Los Angeles Times did so in 96.3% of articles (26 of 27). By contrast, from 2002‐2008, the studied newspapers almost never referred to waterboarding as torture. The New York Times called waterboarding torture or implied it was torture in just 2 of 143 articles (1.4%). The Los Angeles Times did so in 4.8% of articles (3 of 63). The Wall Street Journal characterized the practice as torture in just 1 of 63 articles (1.6%).

Utdrag fra: Neal Desai, Andre Pineda, Majken Runquist, Mark Fusunyan (2010),
Torture at Times: Waterboarding in the Media. Harvard Student Paper. April 2010. PDF her.

Selv NY Times var Bush-vennlig.

Dagens tall: 23,5 %

Den typiske amerikaner har i dag en lavere månedsinntekt etter inflasjon
enn i 1999. Boligprisene har imidlertid steget langt mer enn inntekten, selv
etter det markante fallet fra 2006 til nå.

Det interessante er at den totale verdiskapingen per innbygger (bnp per
capita) har steget mye mer enn både medianinntekten og bolig-prisene i USA. Men
inntektene fra denne økte produksjonen av varer og tjenester tilfalt i stor grad
et lite mindretall.

Fra 1980 til 2007 økte den rikeste prosenten av familiene i USA sin andel
av totale inntekter fra ti til 23,5 prosent før skatt. De superrikeste av de
superrike (0,1 prosent av husstandene) satt i 2007 igjen med 12 prosent av
inntektene, den høyeste andelen som noensinne er målt.
(DN 30.juni, s. 14)

Altså: 1 % av amerikanerne stikker av med en fjerdedel av landets verdiskaping.


Verdt å merke seg også: Medianinntekten er den inntekten som deler befolkningen i to like deler, og sier derfor ganske mye om hva en vanlig amerikaner tjener. Til forskjell fra gjennomsnittet dras ikke medianen opp av noen få som tjener veldig mye. Når BNP/capita (som er et gjennomsnittstall) stiger mye raskere enn medianen, betyr det at de økonomiske forskjellene øker raskt.




Fuld: 17.000 dollar/time - fordi han hadde lyst på det.

- Selvfølgelig er det krig

- Regjeringen bør vise det norske folk tillit ved å snakke sant om hvorfor vi er i Afghanistan, sier tidligere flaggkommandør Jacob Børresen.

(Aftenposten 30.juni)

Med 40 års fartstid i Forsvaret er tidligere flaggkommandør Jacob Børresen opptatt av Norges innsats i Afghanistan. Han synes Regjeringen fører en fornuftig politikk, men kritiserer retorikken.

- Regjeringen undervurderer det norske folk. De kunne sagt tydelig at USA og Nato er grunnen til at Norge er i Afghanistan. Det har ingenting med afghanerne å gjøre, sier Børresen.

Han mener man må skille mellom to nivåer:

* Hovedgrunnen til at Norge er i Afghanistan er at Nato har fattet et vedtak, som gjør at vi ikke kan stå utenfor.

* Satsing på bistand, menneskerettigheter og demokrati kommer som en konsekvens av vårt engasjement, men er ikke hovedgrunnen til at vi er der.

Regjeringen har fått kritikk for å fokusere for mye på gjenoppbygging og menneskerettigheter, og statsministeren for ikke å bruke ordet «krig».

- Selvfølgelig er det en krig. Hvis politikerne hadde vært ærlige fra begynnelsen og kalt en spade for en spade, tror jeg grunnlaget for norsk Afghanistan-politikk ville vært mer robust enn det er i dag, sier Børresen.

Uærlig.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum har sagt at det er uærlig å underslå at Norges viktigste begrunnelse for å delta i Afghanistan er forpliktelsene i Nato. Han ble møtt med kraftig kritikk fra flere i Aps stortingsgruppe.

Rådgiver Helge Lurås ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) forklarer reaksjonene slik:

- Jeg tror den norske Afghanistan-politikken håndteres av et relativt lite utvalg mennesker i Arbeiderpartiet, sier han.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er ikke enig i at Regjeringen har vært uærlige om oppdraget i Afghanistan.

- Men flere mener Regjeringen har underkommunisert den militære delen?

- Det er jeg ikke uten videre helt enig i. Det er en politisk krevende oppgave å kommunisere at vi er involvert i krigshandlinger uten at det folkerettslig sett er en krig. Men politikerne må samtidig være meget klare på at de forstår hva realitetene er for soldatene på bakken, sier Diesen.

Bråvåkne.

Forsker ved Institutt for forsvarsstudier, Anders Romarheim, sier at det offentlige ordskiftet er svært viktig for hvordan vi oppfatter krigen.

- I det øyeblikket innholdet i det politikerne kommuniserer ikke samsvarer med det som faktisk skjer, har vi et problem.

- Hva er målet med Norges oppdrag i Afghanistan?

- Å gi en respons på 11. september, og at Afghanistan ikke skal bli et arnested for internasjonal terrorisme.

- Hva blir kommunisert som målet ved Norges operasjon i Afghanistan?

- Regjeringen har valgt å fokusere på humanitær oppbygging og sivil innsats. Kampen mot terrorisme er kommet noe i bakleksa.

- Hva har dreiningen i retorikken gjort med vår oppfatning av operasjonen i Afghanistan?

- Dreiningen kan føre til at vanlige folk bråvåkner litt når mennesker blir drept. Spesielt hvis det har bredt seg en forestilling om at oppdraget vårt i Afghanistan primært handler om bygging av veier og skoler.

Fungerende parlamentarisk leder i SV, Karin Andersen, vil ikke gå med på at de har vridd formålet til demokratibygging og likestilling.

- Vi er i Afghanistan av én grunn: FN-mandatet som er gitt for en militær aksjon, sier hun.

Tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal mener kommunikasjonen har vært klar:

- Både den sittende og den forrige regjeringen har formidlet at vi er i Afghanistan for å forebygge terrorisme og for å støtte byggingen av nasjonal selvstendighet og folkestyre.

Døde for samholdet i NATO og for godt forhold til Washington.