Utilregnelig eller ideolog?

Han hadde forberedt seg godt til rettsaken og medieoppbudet som fulgte. Da den offentlig utnevnte forsvareren forsøkte å få ham erklært sinnsyk, gjorde tiltalte høylytt narr av ham. I stedet reiste han seg og delvis leste, delvis resiterte, en lang forsvarstale hvor han rettferdiggjorde handlingene sine. Samtidens kommentatorer (rettsalen var full av journalister) uttrykte avsky over innholdet i talen, men bemerket hvor systematisk og velartikulert den unge mannen var. Aviser trykket talen i sin helhet, og redaktører skrev sine forutsigbare kvasi-filosofiske betraktninger omkring ytringsfrihet og samfunnsansvar.

Kanskje var han en ensom ulv, men det er uklart hvor mye man forklarer ved å si at han simpelthen var en venneløs og deprimert gutt ute etter tilhørighet. Andre har ment at han var sinnssyk. Bomben hadde ingen direkte politisk effekt – i alle fall ikke om han hadde håpet på gjennomslag for sin ideologi. Voldshandlingen hans gjorde heller tilværelsen vanskeligere for hans meningsfeller.

Lyder det kjent? Dette skjedde i 1894 og er vel en ukjent historie for de aller fleste, inntil nå Stefan Fisher-Høyrems kronikk i Aftenposten.