Jon Hustad skriver om "Den uærlege skattedebatten" i Dag og Tid (7/12). Hustad synes å mene at skattesystemet ikke er så sosialt utjevnende som man det gis inntrykk av. Hustads hovedargument er at den norsk stat tar inn relativt lite i skatt fra personer (og svært lite gjennom toppskatt og formuesskatt), mesteparten kommer inn gjennom avgiftssystemet. Beskrivelsen er riktig, men konklusjonen er for enkel:
- Moms på nesten alle varer og tjenester: De rikeste forbruker mer og betaler tilsvarende i moms, men de rike forbruker mindre andel av inntekt (sparer mer). Det er også moms på byggematerialer og håndtverkertjenester (som de rike forbruker mer av).
- Særavgifter på motorvogn (særlig knyttet til motor): De rikeste kjøper store biler med stor motor, de fattigste tar bussen.
- Særavgifter på alkohol og tobakk: Rike og fattige omtrent det samme.
- Boligskatt: Ulempe for de aller fattigste som ikke er eier egen bolig.
- Formuesskatt: Lave takster på bolig og stort bunnfradrag gjør at bare de rike betaler noe særlig, litt progressiv skatt.
- Trygdeavgift: Alle betaler samme %, men de rikeste får mindre uttelling i alderspensjon (tak) og de fattigste får minstepensjon (gulv). Alle får helsetjenester uansett innbetaling til Folketrygden.
- Dokumentavgift: Beregnes i % av kjøpesummen, de rike kjøper større hus.
- Skatt av personinntekt: Litt bunnfradrag og toppskatt gjør den noe progressiv.
Hustad forveksler altså spørsmålet om hvem som betaler skatt/avgift med i hvilken grad noen betaler relativt mer (altså om det er progressivt). Momsen er lik i % for alle, men matmomsen er lavere noe som kan begunstige fattige med mange barn. De rike sparer mer og kan dermed unngå moms på forbruksvarer, men det er moms på det mest populære spareobjektet (hus og hytte) og det er full formueskatt på sparing i kontanter og aksjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar