Når norsk er best

Noen ganger er det ålreit, og noen ganger er norsk kultur best - i hvertfall når det dreier seg om pinnekjøtt med kålrotstappe. Tybring-Gjedde inkluderte til og med verneplikten i kulturbegrept, også Jon Hustad er uvanlig raus når han snakker om kultur:

Neste gong ho får eit spørsmål om kva norsk kultur er, kan Tajik samanlikna pakistansk og norsk kultur. Eg kjenner meg sikker på at ho vil finna skilnader. Og så kan ho fortelja oss kva for samfunnsmodell ho meiner gjev best resultat, og om folk i det minste ikkje har ein bitte liten grunn til å uroa seg.

Med denne avslutningen klarte Hustad å pakke inn det lumre budskapet i et par setninger. Han får frem Tajiks familiebakgrunn (kanskje det er hovedbudskapet fra både Hustad og TG), han får frem at kontrasten er pakistansk og norsk (underforstått at den norske kulturen er bedre), og at kultur=samfunnsmodell.

Dette sammensuriet har facebook-høyre overtatt fra Frp-høyre og dalstrøka innafor. "Kultur" har som kjent erstattet gener (rase, hudfarge) som skillet mellom de gode og de langt mindre gode. Kultur er i sin tur et stikkord for religion, dvs islam (hvem bryr seg vel om buddistene). Og kultur/religion er som gener fordi det er uforanderlig, vi kan ikke legge det av oss, med Nils R. Langelands ord:

"Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig."

Eller Hans Rustad:

"Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!"

Hustads siste ligning kultur=samfunnsmodell innebærer at med andre ord at enhver pakistaner eller araber i kraft av sin kultur degenerer den norske samfunnsmodellen.

For en klokere drøfting, les Transfines.