- Et av Europas fattigste land. Et tilbakestående, lukket bondesamfunn nesten uten kontakt med omverdenen. Levealderen er blant de laveste i Europa. Svake institusjoner og en tradisjonsbundet befolkning der likestilling står svakt.
- Et av Europas og verdens rikeste land. Et industrisamfunn i rivende utvikling og omfattende handel med omverdenen. Storbyene vokser raskt, demokratiet og institusjonene er velutviklet, korrupsjonen i forvaltningen er utryddet, borgerne nyter full frihet på alle områder, alle har stemmerett. Innbyggerne er godt utdannet og har den høyeste levealder i verden. Mangel på arbeidskraft har tiltrukket seg mange svenske innvandrere.
Sannheten er Norge anno 1905 slett ikke var et fattig, tilbakestående land, slik myten vil ha det til, skriver professor Jan Eivind Myhre i Morgenbladet (18.jan). Tvertimot var Norge i 1905 et av Europas og verdens rikeste land, på høyde med Sverige, dog bak Storbritannia, Sveits og USA. Norge var allerede i 1905 langt foran land sør og øst i Europa. Demokrati og statsforvaltning var blant de mest moderne og velfungerende etter mange viktige og riktige skritt med utgangspunkt i den revolusjonerende grunnloven fra 1814.
I løpet av 1800-tallet ble Norge industrialisert og byene vokste frem. Oslo f.eks. vokste fra en ubetydelig småby med noen plankestabler på Vaterland til en stor industriby. Skipsfart og naturressurser var også sentralt for landets voldsomme økonomiske utvikling på 1800-tallet.
Slik kan vi fortsette. Poenget er: Myten om det tilbakestående Norge anno 1905 og det raserte Norge anno 1945 er seiglivet. Dette er naturligvis en bekvem myte for Arbeiderpartiet som slik kan påtå seg æren for å ha "bygget landet". Men det er altså bare tull.
Norges plass i verden er med andre ord omtrent den samme i dag som for 100 år siden. Husk det nesten gang Stoltenberg drar en bløff.
Rike bror?
13 kommentarer:
Noreg var sett med dagens auge lutfattig i 1905. Og på 1900-talet gjekk landet gjennom ei rivande utvikling. Det var inga naturlov som sa at det skulle gå slik.
http://frpkoden.blogspot.no/2011/01/de-som-ikke-bygde-landet-allikevel.html
Tja, Norge var på høyde med Sverige i 1905 (80-90 % av svensk BNP/innbygger) og langt mer velstående enn store deler av Europa (sett bortsatt fra naturligivs Storbritannia og unntakslandet Sveits). Lutfattig? Nei, jeg tror ikke det. Det er en myte som stadig blir resirkulert, blant annet av politiske motiv. Verken unionen med Sverige eller tysk okkupasjon skadet norsk økonomi.
Det var på 1800-tallet at Norge gikk gjennom den radikale utviklingen fra et bondesamfunn til et by/industrisamfunn.
Professor Frøland skriver:
"Norge var ikke et fattig land på 1800-tallet dersom vi sammenligner med datidens eller dagens fattige land. Norge lå antagelig bare 25 prosent under gjennomsnittet i Vest-Europa, men samtidig godt over nivået i Øst- og Sør-Europa.
Selv om mange nordmenn den gang livnærte seg på sild og poteter, hadde de fleste en levestandard godt over eksistensminimum.
I 1870 var Norge på nivå med de rikeste landene i dagens Afrika, for eksempel Ghana. Norge kan vanskelig hevdes å ha vært et lutfattig land."
http://www.dinepenger.no/bruke/hverken-gerhardsen-eller-oljen-gjorde-norge-rikt/10085819
Historikaren vel å legge vekt på at Noregs relative posisjon på "verdas beste statar" berre er blitt litt betre.
Han kunne lagt vekt på at forskjellen mellom statar har blitt særs mykje større dei siste 100 år og at Noreg har rykka svært langt frå eit land som for eksempel Chile som låg føre Noreg den gong. Og det endå Chile i følge somme har opplevd det dei kallar eit økonomisk mirakel.
Nordmenn budde i 1905 gjerne 8-10 stk på eit lite gardsbruk. Det gjorde dei ikkje i 2005. Ved å sjå seg blind på relativ plassering får ein ikkje med seg slikt.
Historikaren har eit poeng. Men om ein spør folk om relativ plassering er viktigare enn reelle levekår trur eg svaret er nei.
Norge er naturligvis mye rikere nå enn i 1905. Men Norges posisjon (rangering) har endret seg langt mindre enn man får inntrykk av. Ja Norge har siden 1905 rykket frem på listen, men det er i hovedsak bare en rokering innenfor tetsjiktet, det er ikke et opprykk fra 153.plass til 2.plass. Altså betegnelsen "lutfattig" eller "fattig" er klart misvisende når vi sammenligner med andre land på samme tidspunkt, og det er jo nettopp det som lett underforstått gjøres når man snakker om "et fattig land i utkanten av Europa".
Men som professor Frøland skriver: Norge for 100 år siden var rikere enn dagens rikeste land i Afrika (jeg antar han her sikter til Afrika sør for Sahara).
I 1905 hadde Oslo ca 250.000 innbyggere, sammenlignet med omkring 10.000 i 1814 (1 % av landets befolkning). I 1905 hadde Norge under 2,5 mill innbyggere. Oslos andel av landets befolkning er altså det samme i dag som 1905.
I 1900 var omkring 300.000 sysselsatt i landbruk/skogbruk, 230.000 i bergverk og industri, 120.000 i handel og sjøfart. Er landbruket fortsatt den største næringen? Javisst. Men var dette et typisk jordbrukssamfunn? Nei. Servicenæringer, handel, sjøfart og industri er i 1900 like viktig eller viktigere.
Folketelling 1910 viser for situasjonen for mine oldeforeldres gård: 2 foreldre, 4 barn, 1 "føderådskone" (pensjonist), 1 budeie, 1 kone m/systue. To av sønnene er oppført med egne yrker (innenfor industri/håndtverk) utenfor gården (selv om de bodde på gården), 2 av barna er mindreårige. Huset står fortsatt og det er tydelig at det ikke var trangbodd. De hadde innlagt vann, men ikke vannklosett. Strøm fikk de i 1915. Det var aldri mangel på mat eller ved. Lutfattig?
Etter 1905 nøt det nøytrale Norge godt av 1.verdenskrig og det okkuperte Norge nøt godt av tyskernes utbygging av infrastruktur (dels basert på slavearbeid). Ikke noe av dette kan tilskrives Arbeiderpartiet (som forsøker å tilrane seg æren), de velferdsstatlige ordningene og regulering av arbeidslivet ble påbegynt allerede fra siste halvdel av 1800-tallet. Det viktigste som skjedde under Ap var nok et redusert konfliktnivå i arbeidslivet.
Sammenligningen med Sverige er interessant. Det skulle vel være liten tvil om at Sverige stilte sterkere resursmessig. Men Norge (og Danmark) hadde en vesentlig fordel ved overgang til et moderne samfunn: Skolegang for alle. Danmark og Norge lå godt 100 år foran i gratis og obligatorisk skolegang. Da Norge gjennomførte den store reformen i 1860, hadde Sverige bare såvidt begynt (1842). Ifølge en svensk prest/pedagogisk forsker vi traff en gang, var det først godt utpå slutten av 1800-tallet at det var noenlunde vanlig at vanlige folk kunne lese og skrive i Sverige.
Sverige hadde også et statarvesen som mange steder i praksis lå svært nær livegenskap, om ikke formelt, så i praksis.
Dette kan være en ganske vesentlig årsak til svensk innvandring til Norge dengang lå i at Sverige ga intelligent ungdom uten god klassebakgrunn få muligheter. I Norge kunne de gå inn i posisjoner der tilsvarende norsk ungdom var begynt å utdanne seg ut av fattigdommen.
BNP per innbyggjar var i Noreg i 1900 likt det Pakistan hadde i 1992. Og Storbritannia i 1820. Nei, vi var ikkje nede hjå Etiopia, nei.
Men lat oss slutte å snakke forbi kvarandre. Vi er samde: Nordmenn flest fikk utruleg mykje meir å rutte med på 1900-talet. BNP per innbyggar vart tidobla i perioden 1900-1992. I perioden 1820 til 1900 vart det ikkje eingong dobla.
Dette er etter mitt syn særs mykje viktigare enn relativ plassering på ei liste. Og dette utan i det heile å gå inn på arbeidsdagen og arbeidskåra i 1900 samanlikna med våre dagar. Om denne utviklinga skjedde av seg sjølv? Naturlegvis ikkje. Noreg kunne hatt ei heilt anna utvikling. Om ikkje arbeidarar hadde stått samla hadde naturlegvis rikfolk karra til seg vesentlig meir enn det dei har klart å gjere.
Noreg hadde forøvrig solid nettoutvandring i bortimot alle år mellom 1900 og 1930. Men dette snudde etterkvart det og, gitt.
http://www.ssb.no/aar2000/fig-1999-09-08-01.gif
Joda relativ plassering er viktig, fordi påstandene vi hører i praksis gjelder relativ plassering (selv om det ikke sies helt spesifikt). Når man sier et "fattig land i utkanten av Europa" så siktes det naturligvis til at vi var så mye fattigere enn de andre.
At vi har blitt mye rikere siden 1900 vet vi jo, det er ikke det diskusjonen går på. Spørsmålet er om Norge var så mye dårligere stilt enn andre land pr 1900 og at vi deretter har fulgt en helt annen kurve enn våre naboland. Storbritannia er ikke relevant sammenligning, de var i en særstilling. Det er selvsagt viktig og riktig at Norge har blitt mye rikere de siste 100 årene, men det har jo også svensker og dansker blitt. SOm du ser av figuren har Norge holdt tritt med Sverige i over 100 år, det er først de siste 10-20 årene vi har rykket fra. Norge levde godt i unionen med Sverige.
Så altså nok en gang: Norge var ikke Europas blant fattigste land i 1905, tvertimot. Norge var en ledende sjøfartsnasjon og hadde gjennomgått en rask industrialisering (i likhet med Tyskland) og urbanisering. Jernbanen var utbygd (Bergensbanen 1908), vannkraftutbygging/elektrifisering var i gang, Elkem, Hafslund og Hydro var etablert, treforedlingsindustrien var igang, Oslo var en industriby (not anymore) etc.
Forøvrig er historisk BNP (lange tidsserier) en svær metodisk utfordring for økonomisk historie. Et tema som blant annet professor Grytten jobber med. Metodeproblemene henger bl.a. sammen med innslag av naturalhusholdning (underestimerer verdiskaping) og kvalitetsforbedring i teknologi (underestimerer vekst).
Joda Norge hadde stor utvandring ved århundreskiftet, men antallet svenske innvandrere i Norge var like høyt da (50.000) som nå, i % var det dermed høyere.
Du må gjerne mene at det er mer interessant å diskutere den absolutte veksten siden 1905, men det er altså en annen diskusjon.
Det er ditt retoriske spm "ligner ikke (2) mistenkelig på Norge anno 2012?" eg reagerer på. Mitt enkle bodskap er at det skjedde litt av kvart på 1900-talet og din (og historikarens samt Civita-gjengens) hang til å sjå på relativ utvikling som viktigare enn faktisk er pussig. Noreg var eit fattig land. Som har blitt rikt.
Ap si voldsomme vekst på starten av hundreåret viste at dei som budde i landet den gong ikkje var nøgde med tingas tilstand. Noko måtte endrast. Og ting vart framkjempa og endra. Til arbeidsfolks beste. Heldigvis.
Mer utjevning blant folk var en viktig endring på 1900-tallet, det er riktig, selv om forskjellene i utgangspunktet var mindre i Norge enn i Storbritannia (eller i Sverige og Frankrike for den saks skyld).
Det er selvsagt interessant å også se på den absolutte utviklingen. Men det er et annet tema.
Når polemikken fremkaller et bilde av Norge som Europas fattigeste utkant, ja nærmest som et u-land, må vi se på det relative, hvordan situasjonen var i andre land på den tiden. Ja, Norge anno 1905 var "fattig" sammenlignet med Norge anno 2005, men da må vi også si at Sverige, Tyskland, Danmark var fattige, for også de har hatt en formidabel vekst de siste 100 år.
Sammenligning over tid er som sagt også interessant, men metodisk vanskeligere pga kvalitetsendring i teknologi. Så selv i ganske fattige land (u-land) har man kanskje mobiltelefon og motorsykkel, noe som ville vært en voldsom luksus i Norge på 1800-tallet.
Dersom Norge hadde f.eks. 5000 Dollar i BNP/hode (omregnet til dagens dollar), er det på nivå med land som Thailand, Bolivia og Georgia i dag. Dersom Norge hadde stått på stedet hvil siden 1905 ville altså vært et land i mellomgruppen.
Det er også verdt å merke seg at BNP bare er en blant flere indikatorer. Levealder er en god indikator for levekår (korrelerer med BNP). I 1905 hadde Norge allerede høy levealder. Kvinner født i 1905 kunne regne med å bli 60 år, et nivå verden i snitt nådde i 1970.
De poengene jeg siterte fra Myhres artikkel handler forøvrig ikke bare om økonomi, men om statsforvaltningen. Norge hadde stabile politiske forhold og en rekke grener av statsforvaltningen ble utviklet og befestet på 1800-tallet (noe som la grunnlaget for utviklingen på 1900-tallet). Det var trykkefrihet, næringsfrihet, frihet til å reise og drive handel, selveiende bønder kunne bli skipsredere, telefonnettet ble bygget ut allerede fra 1880, skolevesenet sørget for alle kunne lese, skrive og regne etcetc. Alt dette styrker bildet av at Norge var tidlig ut og blant en liten gruppe moderne, fremgangsrike land anno 1905.
Relative sammenligninger er ufattelig vanskelige. Eks: En colombianer som tjener 15 000 kroner i måneden mot en nordmann som tjener 30 000.
Intet er sikkert og spikret, men alle ting tyder på colombianeren. Klima, omliggende prisnivå, samfunnsorganisering etc. gjør svært mange sammenligninger ubrukelige - særlig til det som de brukes til.
Brumles poeng: "Om denne utviklinga skjedde av seg sjølv? Naturlegvis ikkje. Noreg kunne hatt ei heilt anna utvikling. Om ikkje arbeidarar hadde stått samla hadde naturlegvis rikfolk karra til seg vesentlig meir enn det dei har klart å gjere."
Brumle: Den er i sannhet liten som foretrekker selv å være fattig fremfor at naboen skal bli rik.
De landene som virkelig har vært styrt som du antyder, vet vi hvordan det har gått med. Sannheten er vel stort sett at slik ville deet også gått med Norge, om det ikke hadde vært for at landet har noen av verdens største fiskeressurser, noen av verdens største oljeressurser, verdens største vannkraftressurser per innbygger, i tillegg til både skog og landbruksjord (som i tidligere tider var effektiv nok, all den stund at det industrielle landbruket ikke var født).
Da er det vel kanskje heller en ide å spørre hva landet har, annet enn manipulerende statistikk?
Ei oljeformue som det er opplest og vedtatt skal brukes 100% til forbruk. En industri som er så til de grader vridd at nedskalering av oljeaktiviteten ikke er mulig. Et land som ofrer fiskeressursene i Lofoten for noen korte år med forlengelse av status quo.
Husk to ting, Brumle: med en av verdens beste pakker med naturressurse i hendene er det ikke imponerende at man greier å holde stand. Spørsmålet er imidlertid:burde ikke landet være mye bedre stilt enn det faktisk er?
Den andre tingen er at man ikke skal se seg blind på norske store tall. Jeg kjenner mange mennesker som lever svært bra for bare fraksjoner av norske lønninger, og som ville korset seg om de skulle tvinges inn i "velferdsstaten".
Norge står nå ovenfor en del vanvittig store utfordringer som det ingenlunde er sikkert at landet vil kunne overvinne på en måte vi har lyst til å tenke på. Akkurat dét var unødvendig. Norge har hatt alle muligheter for forberede seg, men har stort sett ikke gjort noe som helst - annet enn å binde hele oljefondet til offentlige pensjonsforpliktelser.
Å bore etter olje i Lofoten er én ting. Å gjøre det fordi det er den eneste muligheten som finnes til å finansiere fortsatt vanstyre, er en annen.
Det er ikke særlig imponerende at man skryter av at man greier å kjøpe like mange greier som andre, eller kanskje mer, når det er arvesølvet det brukes av.
Ja sammenligninger vanskelig, det er vi enig om. Resten av kommentaren forsto jeg ikke mye av.
Slapp av, Konrad. Det kommer etter hvert
Legg inn en kommentar