Alexandra Irene Larsen er gang etter gang tatt i selektiv og tendensiøs sitering, og forsøker frekt å bløffe. Det merkelige er ut hun ikke lar seg affisere, i Klassekampen 28/2 avfeier hun kritikken som "krumspring":
Jeg synes det er underlig, og en litt for lettvint manøver, at Knut Vikør prøver å hevde seg feilsitert og misforstått.Skal man le eller gråte?
Alexandra Irene Larsens mange bløffer i VG, Klassekampen og på Minerva har ettertrykkelig blitt avslørt. Likevel forsetter hun å spre de samme løse påstandene, i Vårt Land 25.februar er hun enda mer omtrentlig og hun setter endog Pol Pot i sammenheng med Edward Said og norske islamforskere:
Vi har sett dette i akademia også, dessverre - i støtten til Pol Pot og Khomeni. Mattias Gardell støttet også Ghadaffis kamp mot det han kalte «ondskapens imperium», USA. I boken Venstreekstremisme som utgis etter seminaret, redigert av Sørensen, Hagtvet og Brandal, handler mitt bidrag om hvordan venstreradikale også kan ha påvirket Midtøstenforskningen i Vesten.
Spesielt i arven etter Edward Said ser vi at antiimperialisme, antiamerikanisme og tredjeverden-romantisering bagatelliserer islamismens autoritære trekk: den blir framstilt som en frigjøringsbevegelse, som et legitimt svar på Vestens overgrep. Idealistene ser ikke hvordan deres anerkjennelse av «frigjøringsgrupper» som islamistene går på bekostning av støtten til dem som ønsker reell frihet og likestilling for kvinner. Det sympatiserende omland for ekstremismen er høyst levende.Ved å spre sine anklager mot Vikør, Utvik og andre overalt er det hardt arbeid for de anklagede å komme med tilsvar. Metoden er frekk, påstandene er frekke. Frekkhetens nådegave.
Alexandra Irene Larsen gir seg ikke, til tross for vektige tilsvar. Lars Gule har blant annet følgende sitat fra Bernard Lewis:
The Dhimmis were indeed second-class citizens, subject to both fiscal and social disabilities, and on a few rare occasions to open persecution. But by and large their position was infinitely superior to that of those communities who differed from the established church in western Europe in the same period. They enjoyed the free exercise of their religion, normal property rights, and were very frequently employed in the service of the state, though rarely in the highest offices. They were admitted to the craft guilds in some of which they actually predominated. They were seldom called upon to suffer martyrdom or exile for their beliefs (Lewis, The Arabs in History, Oxford/ New York: Oxford University Press, 1993, s. 101-103).Larsen skriver altså at "Nei, det arabiske samfunnet var tvert imot usedvanlig intolerant for sin tid." Mens en forsker hun selv liker å sitere skriver: "But by and large their position was infinitely superior to that of those communities who differed from the established church in western Europe in the same period."
Alexandra Irene Larsen kritiserer 21. februar (Klassekampen, tidligere også i VG) Knut Vikør for «grove feil, mytologisering og manglende presisjon». Vikør svarer 23.februar:
Det var ikkje lite, men for min del koker det ned til ei setning i læreboka mi «Ei verd bygd på islam», der eg skriv at den europeiske ekspansjonen etter 1800 kom som eit sjokk på dei arabiske lærde; dei var vant til å sjå europearane som ignorante barbarar. Og dei hadde i stor grad rett, skreiv eg, den islamske verda hadde vore det store kultursenteret. Feil, seier Larsen, alt på 1600-talet var europearane langt forbi. Og det var dei jo. Om ho hadde brydd seg med å lese ei setning vidare etter det ho siterer, står det: «Men frå renessansen og 1400-talet tok dette styrkeforholdet til å snu på seg».Larsen har altså sitert Vikør selektivt for at det skal passe inn i hennes argumentasjon. Frekkhetens nådegave.
"Det finst problematiske sider ved kravet om Sharia som gjeldande lov på alle felt, målt mot det me til vanleg oppfattar som sentrale menneskerettar og demokratiske prinsipp. Det eine gjeld dette at loven i prinsippet er gitt ein gong for alle, og ikkje kan vera gjenstand for grunnleggjande endring. Det andre gjeld sjølve lovens innhald. Me har tidlegare lagt vekt på at islamismen rommar eit vidt spenn av ulike tolkingar av Sharia. Dette tyder likevel ikkje at islamistane stiller seg heilt fritt til Loven slik han tradisjonelt har blitt utlagt av dei skriftlærde. Og i det tradisjonelle synet på Sharia er det grunnleggjande problemet sett ut frå menneskerettsperspektivet at han skil på folk og gir dei ulike rettar.Igjen har Larsen sitert selektivt for å få utsagnet til å passe inn i argumentasjonen Larsen forsøkte å bygge opp. Frekt.
[Larsen siterer herfra:] Sharia er heilt klart ikkje-rasistisk. Då han fekk si form på sju- og åttehundretalet av vår tidsrekning var han også i si samtid langt framme i si rettstenking, i den forstand at medan berre frie, muslimske menn hadde fulle rettar, så gav islamsk lov også rettar til slavar, til kvinner og til truande frå andre religionar. På alle desse punkta var han langt meir vidsynt enn det som galdt i det kristne Europa på same tid.[Larsen slutter her] Omplanta til dagens verd støyter det å skilja folk i ulike grupper likevel mot ideen om alles like rettar."
Afrikanere flest er ikke psykisk utviklingshemmede likevel, slik Antirasistisk senter påstår at "Julia Cæsar" har påstått på HRS nettside, ergo er ikke Julia Cæsar rasist og ergo så lyver ARS. Nei det er bare halvparten av afrikaneren som er kraftig tilbakestående, presiserer "Cæsar".
Jøjemej. Nytt lavmål fra Hege Storhaug og HRS?
Se også transfines om saken.
Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt skriver i Morgenbladet 15.febr:
Da [etter 22.juli] var det røster som hevdet at nå måtte kritikere av islamske dogmer holde munn, for ellers måtte de innse at de var medskyldige i Behring Breiviks handlinger - eller at de motiverte den neste terroristen som ville gå i hans fotspor.Dette er typisk for omtrentlighetsnivået som gjør det mulig for dem (i likhet med Alexandra Irene Larsen og Hans Rustad) å trekke allverdens tråder og konklusjoner. Hvem er disse "røstene" som har hevdet at "kritikere av islamske dogmer" må holde munn? Stjernfelt og Eriksen forveksler kanskje religionskritikk med halvrasisme eller muslimhat? Eller blander de bevisst for å kunne trekke den konklusjonen som behager dem? De har ihvertfall ikke sitert noen konkret som ville slutt på religionskritikk. Så da er det vel fri diktning, eller løgn som vi sier på norsk.
Islam har blitt en besettelse i norsk offentlighet. Jeg hadde håpet at det skulle bli en bedring etter 22. juli, men det ser nesten ut til at det har blitt verre. Til tross for kloke hoder i redaksjonen synes Minerva å være særlig hardt rammet av syken. De står jo fritt til å skrive om hva de vil, men det underforståtte premisset er tydeligvis at islam og muslimer er et så vesentlig "problem" i dagens samfunn at det fortjener oppmerksomhet ute av proporsjoner. Minerva fremstår som en talerstol der islamfiendtlighet kan kamufleres i en liksom-dannet form og med liksom-akademisk grunnlag.
Sammen med Bård Larsens nidkjære mcchartyisme og de 80-tallske skyttergravsposisjonene og båssettingen, fremstår Minerva som en velskrevet blanding av Frp, Document.no og PST.
Til tross for det islamfiendtlige-antisosialistiske-kompleks er Minerva fortsatt blant de mest interessante debattorganene i Norge. Dette skyldes i stor grad en del utmerkede gjesteskribenter og fremfor alt redaktører som NA Andresen, Meisingset og Isaksen. Snoens mediekritikk er også et pustehull i offentligheten.
DE DØDE HESTENE
ble liggende og råtne. I januar 1759 grep myndighetene i København inn
og skrev til borgerne i Trondhjems stift at bønder som ikke flådde og
gravde ned hestelikene,
skulle straffes med bøter. Ved gjentatte forseelser kunne de sendes på
straffarbeid i et år. Det samme gjaldt for folk som hånet hesteflåerne. Lite skjedde. I 1794 kom det en ny forordning for hele landet. Den skjerpet bøtene for dem som fornærmet de døde hestenes
eiere. Hvis noen vegret seg mot å betale, skulle de settes i gapestokk
eller halsjern en kirkesøndag til spott og spe.
DET LIGGER ET skjult
verdensbilde i disse merkelige bestemmelsene. Norge på 1700-tallet var
et samfunn med sterke æreskodekser, og noe av det mest nederdrektige
noen kunne gjøre, var å flå hester. Vi vet ikke riktig hvorfor det var slik, men hesten
var et hedensk dyr fra gammelt av. Da Håkon den gode gjorde sitt
mislykte forsøk på å kristne nordmennene midt på 900-tallet, ville
bøndene tvinge den paniske kongen til å ete hestekjøtt.
PROBLEMET VAR DE som hånet og baksnakket og som skydde all kontakt med hesteflåerne
etterpå, siden de hadde gjort seg selv æreløse. Myndighetene så til
slutt ingen annen råd enn å straffe krenkerne hardt: De kriminaliserte
rett og slett hele ærestenkningen.
Fra Erling Sandmos kronikk: "Når Blakken dør", Dagbladet 26. mars 2005.
Bård Larsen har inntatt rollen som Minerva/Civitas egen kommunistjeger. Nå er det Bjørnar Moxnes som får unngjelde. Bårde Larsen var jo selv en slags Moxnes i sin første ungdom, så her svinger man fra den ene ytterligheten til den andre:
Lund-kommisjonen kom som en uventet gavepakke for den rabiate venstresiden. Hvem hadde trodd? Årtiers kamp for autoritær kommunisme endte med at det offisielle demokratiske Norge ba om unnskyldning og utbetalte store erstatninger, mens proletariatsdiktaturforkjemperne fremsto som uskyldige ofre for ufine metoder.Larsen skriver at det ikke er urimelig at Blitz overvåkes eller ble overvåket. Ja kanskje det? Larsen underslår likevel det enkle faktum at det er Blitz selv og andre venstremiljøer som har blitt utsatt for bomber. Kyvik kastet f.eks. en bombe mot et 1.mai tog.
«Hele asylmottaket okkuperer Metzo i Harstad når det er fotballkamp. Å
føle seg som innvandrer i eget land er ikke artig!»
«Fordi det var ingen mennesker jeg kunne assosiere meg med. Verken
språklig eller kulturelt.»
Med begrunnelsen gjengitt fra Twitter, valgte leder av FpU Troms og innehaver av åttendeplass på Troms Frps stortingsliste, Kristian Eilertsen (18) fra Harstad, å forlate en fotballpub tirsdag kveld på grunn av at stedets gjester besto av et høyt antall utlendinger. Han utdyper til Nordlys:
- Metzo er en pub hvor det tradisjonelt sett er populært for nordmenn å se fotball. Når det plutselig bare er en håndfull nordmenn der, må det ses i sammenheng med at det er altfor høy innvandring til Norge. Jeg har ingenting i mot at de går på byen, men det blir problematisk når vi får grupperinger som holder seg til sine egne og ikke blir integrert.Eilertsen selv synes det er best å gå på en pub med flertall nordmenn, disse brune asylsøkerne kritiserer han derimot for at "holder seg til sine egne". Dobbelmoral i løpet av to setninger, det er godt gjort selv for en Frper!
Hvem? Svenskene naturligvis. Ondskapen selv synes å være den sympatisk og svakt høyrevridde statsminister Reinfeldt skal vi tro HRS anonyme skribent:
Ett land där grupper av invånare hugger varandra i strupen och vill varandras död. Lukten av blod är varm och söt. För den som har fått upp vittringen är den vanebildande. Den ger en skön känsla av mening och inflytande. Den har dessutom fördelen att den liksom osökt tränger undan allt utom den söta klibbiga blodsmaken. Rovdjursdriften tar över. Rovdjuret vill jaga. Hela dess existens är jakten, drevet, slita bytet i stycken.En mer katastrofal statsminister har Sverige aldri hatt, i følge HRS gjesteskribent. En "maktberusad diktator – en statsminister som drivs av primitiva hämnd- och straffmotiv".
ARS’ angrep på HRS er et forsøk på å få søkelyset bort fra sin egen tilknytning til ekstremisme.Symptomatisk nok svarer ikke Storhaug på den konkrete kritikken, men gjør presis det samme som hun kritiserer ARS for - nemlig å beskylde ARS for kobling til ekstremister. Storhaug har altså ingen forklaring på hvorfor de gjengir de groteske skriveriene av den anonyme svensken.
I en studentoppgave ved Journalisthøyskolen beskrives noen kjennetegn ved rikssynserne:
Olav Elgvins ønske om mer presis språkbruk mht til islamkritikk eller muslimhat har fallt Hans Rustad tung for brystet. Den sympatisk Elgvin tar naturligvis avstand fra attentatet mot Lars Hedegaard, men Rustad avfeier dette som en "formell fordømmelse" uten troverdighet.
Er det ikke disse truslene som er vanlige i de kulturer som Elgvin gjør seg til forsvarer for, med like bred penn som han dømmer andre? Det var denne trusselkulturen som rettet en pistol mot Lars Hedegaard på Frederiksberg tirsdag 5. februar. Elgvins formelle fordømmelse av attentatet står ikke til troende. Snarere kan man si at han selv er en del av trusselkulturen.Rustad kaller Elgvins presise innlegg en "frekkhet uten sidestykke". Rustad burde sett seg selv i speilet.
Dagen etter mordforsøket på Lars Hedegaard var Politiken og Information, samt andre ærverdige og seriøse aviser, fulle av støtte til ham. Alt annet ville da også ha vært svært bisart. Men det er hjerteskjærende banalt at man helt formelmessig bare foretar denne språkhandlingen - at man bedyrer at man er mot vold. Det er ikke engang en tilkjennegivelse av et synspunkt, men en ren liturgisk handling, som man strengt tatt ikke engang selv behøver å tro på for å utføre.De to bare påstår at Politikens og Informations uttrykk for medfølelse med Hedegaard ikke er troverdig. Hvordan kan man forsvare seg mot slik beskyldninger? Det er ufint og det blir for dumt. Dette er samme lavmål av et angrep som Hans Rustad rettet mot Olav Elgvin.
Jon Hellesnes er enig med John Gray i at de utopisk drømmene er flyttet fra den politiske venstresiden til høyresiden (Dag og Tid 8/2):
Den amerikanske nykonservatismen er eit eksempel. Den ber i seg ein utopi om global fred og marknadsfridom. Men på ei eventuell liste over dei fælslegaste regima i den siste menneskealderen er det nykonservative US-regimet i perioden 2001- 2008 kandidat til ein plass høgt oppe. Etter at Irak-krigen vel var komen i gang, var sentrale politiske aktørar så som George W. Bush, Dick Cheney og Donald Rumsfeld ofte å sjå på TV, også her i Europa. Under ei fjernsynsoverførd gudsteneste var dei endåtil samla til bøn. (...) Det positive er at nykonservatismen som politisk ideologi ser ut for å vere på retur - no styrer dei meir etter einskildsaker. Dei nykonservative var ei politisk rørsle, dei hadde ein teori. I dag framstår dei høgreorienterte meir som vanlege reaksjonære, Tea Party- og Wall Street-representantar.Denne høyresiden har påfallende likhet med mange islamister som også drømmer om renhet, nostalgiske drømmer om da samfunnet var rent og ryddig.Tea Party bevegelsen har et stort innslag av nostalgikere.
Fra Vepsens årsrapport om hatgrupper i Norge (min utheving):
HRS fremstår et forsøk på å danne en mer stueren islamfiendtlig gruppe, og HRS er den eneste av disse grupperingene som har mottatt offentlig støtte. Organisasjonen ledes av Rita Karlsen, med Hege Storhaug som informasjonsleder. Før 22. juli 2011 spredde HRS også eurabiaretorikk, både i form av ting de publiserte på nettstedet sitt og gjennom uttalelser talspersonene selv kom med i media. I ettertid har de benektet at de står for disse standpunktene og lagt ansvaret for det som lå på nettsiden på tidligere medarbeidere.Til sammenligning beskrives Hans Rustads Document.no slik (min utheving):
I året som gikk har HRS lagt seg på en svært aggressiv retorikk mot meningsmotstandere. Artikler på HRS sin nettside har forsøkt å knytte kjente muslimer til ekstreme grupper som for eksempel Profetens Ummah. Flere av disse artiklene er signert med et fiktivt navn, og det kan synes som om ledelsen i HRS slik forsøker å distansere seg fra innholdet i artiklene, samtidig som de ser seg tjent med å spre dem.
En ren blogg og de bekjenner seg ikke til eurabiateorien og skiller seg derfor fra andre islamfiendtlige nettsteder. Det som imidlertid kjennetegner Document.no er en dypt mistenksom og delvis konspiratorisk tenkning omkring mediers og myndigheters rolle. Document.no beskriver en dystopisk virkelighet og sprer mistillit til demokratiske beslutningsprosesser og kan på denne måten bidra til radikaliseringsprosesser som kan føre folk ut i mer ekstreme politiske landskap. Ser man på kommentarfeltene til dette nettstedet finner man mye hatefullt grums, ikke bare mot muslimer men også mot Arbeiderbevegelsen.Det er verdt å merke seg at Johan Galtung også er nevnt, dog i den lavere konspirasjonsklassen, ikke den rendyrkede hatklassen.
Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» skriver Olav Elgvin i Aftenposten:
Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». .... Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».
Muslimhat henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede."Kritikk" av islam er som jeg har sagt uttallige ganger, stort sett bare et falskt flagg, en kamfluasje for god gammeldags rasisme.
Fra arkivet finner vi mange underlige historier. Her om den gangen da Mattilsynet hadde invitert Hege Storhaug som "ekspert" for å snakke om muslimer og slikt:
En av deltakerne «Randi» som ikke vil stå frem med sitt fulle navn, reagerer kraftig. Hun meldte seg på seminaret for å få med seg råd som hun kunne bruke når hun var på tilsyn.
– Vi som satt i salen forventet å få nyttige tips som vi kunne ta lærdom av, og benytte når vi er ute på arbeid. Men det var det dessverre lite av. Storhaug la vekt på at hun har bodd mange år i Pakistan og kjenner til virkeligheten. Hun brukte tiden på å fortelle oss at mennesker som er muslimer ikke er til å stole på og at de bruker alle midler for å beskytte seg selv og sin ære.
HRS folk var til stede på Alexandra Irene Larsens foredrag om påstått venstrevridning av norsk Midtøsten- og islamforskning. Salen var fullsatt av "venstrevridde mennesker" som var "blottet for selvkritikk". Aldri har HRS' korrespondent vært i en sal "så stinn av fordommer".
Interessant nok er "stinn av fordommer" og "blottet for selvkritikk" ord som også beskriver HRS' Storhaug og Karlsen på en god måte. HRS egen nettside har nå kommentarfelt, der slipper ikke de mest kritiske kommentarene gjennom, noe også undertegnede har erfart.
I ingressen til denne "reportasjen" kan vi lese:
"....da Alexandra Irene Larsen holdt sitt foredrag om venstrevridning innen studier av Midtøsten og islam på seminar i Oslo i går om venstreekstremisme. Dette skjedde bare to dager etter at Lars Hedegaard ble forsøkt myrdet i sitt hjem,...."Var det en venstreekstremist som angrep Hedegaard? Forøvrig har Hedegaard blitt dømt for rasisme.
Sinte og frustrere klubbledere i Amedia vil ikke godta at toppledelsen i konsernet får store bonuser, mens 120 ansatte må gå, melder NRK.
Lignende har vi sett i f.eks. SAS: Samtidig som SAS fikk statlig nødhjelp både fra Norge, Sverige og
Danmark, utbetalte selskapet 14 millioner kroner i bonus til flere
nøkkelpersoner i selskapet for at de skulle bli i stillingene.
Dette er en ny eller gjenopplivet form for direktør-kapitalisme der direktørene opptrer som om bedriften er deres egen lommebok, og der det bare dreier seg om å bruke makt og triks for å overføre mest mulig verdi fra ansatte til seg selv. Det som kalles "bonus" er i realiteten en storstilt omfordeling fra vanlige arbeidsfolk til direktørklassen.
Det verste er at dette skjer i Aps bakgård. Det er mindre overraskende at den politiske høyresiden klager over at de må betale relativt mer skatt av pengene de har tusket til seg.
Lars Gule svarer i Klassekampen (14/2) på Alexandra Irene Larsens (og andres) kritikk av norsk islam- og Midtøstenforskning:
Hovedinnvendingen er at de norske islamforskerne skjønnmaler islam og særlig islamismen, ja, flere av forskerne skal være islamapologeter. Dermed undervurderes og nedtones trusler fra islam mot vår kultur og fra islamismen mot vår og andres frihet og sikkerhet.Larsen har altså ikke noe belegg for sine påstander og driver bare verdiløs synsing.
Problemet med innvendingene er at de i all hovedsak er påstander. De er ikke underbygget, ikke dokumentert, ikke fundert i empiri - og heller ikke i egen eller andres kritiske gjennomgang av norsk midtøsten- og islamforskning.
Kjæresten til den trusselsiktede 27-åringen hevder den angivelige trusselen mot Stortinget var bare tull, i følge VG.
Men den siktede 27-åringen er altså medlem av den høyreradikale gruppen NDL. Det er altså ikke "bare" fyllevrøvl.
Slik er det altså: Islamister er fulle av islam, høyreekstreme er fulle av sprit.
Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, hevder stipendiat i religionssosiologi, Alexandra
Irene Larsen i en kronikk i VG (2.febr).
Islamforskerne konstruerer "en fortelling med selektive fakta, ubegrunnede generaliseringer og tendensiøs språkbruk for å tjene et bestemt politisk formål" i følge Larsen.
De andre religionsforskerne er ikke politiske nøytrale, noe Larsen selv underforstått er. Beviset for dette er at de aktuelle islamforskerne i sin ungdom var AKP-ere samt at de har lest Edward Saids "sinte" bok.
Jøjemeg, snakk om å kaste stein i glasshus, Larsen er vel den siste til å belære andre om være politisk nøytral i sin forskning.
Larsen får da også tilsvar:
- Den formen for totalkritikk som Alexandra Larsen setter fram, er typisk for de som ikke arbeider med dette. Vi forsøker å beskrive realitetene slik de er - og ut fra empirisk forskning sette sammen ulike perspektiver. At vi som forsker på dette feltet, skulle drive med en romantisering av islam, stiller jeg meg uforstående til, sier professor Knut Vikør til Klassekampen.
- Larsen er selv ikke Midtøstenforsker og viser en grunn forståelse for både norsk forskning og ikke minst for Midtøstens samfunn.Det er spesielt skuffende siden hun er stipendiat i religionssosiologi. I hennes kritikk er det lite sosiologi, men mye ideologi. At hun gjør et poeng av min fortid i AKP (m-l), er en lettvint metode for å slippe å diskutere sak. Utvik mener at Larsens tese om at norske Midtøsten-forskere romantiserer islam ikke er begrunnet noe sted, og han mener hun selv reduserer islam til en totalitær ideologi.På søppelfyllingen "Gates of Vienna" er Larsens kronikke oversatt og hun hylles som en "dissident". Søppelfyllingen har en egen norsk bidragsyter som kaller seg "The Observer" (kan det være Bruce Bawer??) omtaler Lars Gule som "An older version of Anders Behring Breivik".
DNA-kartlegging har som kjent revolusjonert arkeologien. Nå viser ny forskning (Klassekampen 7/2) at samer i Norden og berbere i Nord-Afrika har "påfallende likheter" i mitokondrisk DNA (som overføres nesten uforandret i morslinjen).
I farslinjen har derimot samenes DNA mest likhet med befolkningen lenger øst, i Sibir og Nord-Russland.
Hva handler egentlig gisselaksjonen i Algerie og konflikten om, egentlig? Handler det om jihadister som sikler etter "verdensherredømme" slik VG påsto eller er det ganske enkelt en kamp om landområder og politisk makt? I Klassekampen (4/2) kan vi lese:
43 prosent av befolkningen er for å sende norske militære styrker til Nord-Afrika, viser en meningsmåling utført av Sentio for Klassekampen. 41 prosent er mot. Spørsmålet som er stilt i meningsmålingen er: «Er du for eller mot at Norge bidrar med militære styrker i konflikten med ekstreme islamister i Nord-Afrika»Merk formuleringen "særs misvisende". Hvor er Jan Arild Snoens mediekritikk når vi trenger det? Eller kanskje Document.no kan følge opp saken, det var jo en av skribentene der som først avslørte NRK. Hmmm, skal vi se. Kanskje mediekritikken også har sin egen dramaturgi? Kanskje mediekritikken også har politisk slagside? Jeg spørger helst, mitt kall er eit at svare.
Mali-forsker ved Christian Michelsens Institutt, Eyolf Jul-Larsen, advarer mot å se konflikten i Mali og i Nord-Afrika kun som en konflikt med ekstreme islamister, og tror spørsmålsstillingen kan virke ledende.
- Veldig mye av det som i dag framstår som en religiøs konflikt er en gammel etnisk konflikt mellom tuareger og resten av det maliske samfunnet. Selv om konflikten i stor grad har blitt sauset inn i en islamistisk retorikk handler konflikten i større grad om landområder og politisk marginalisering, sier han.
....
Jul-Larsen mener pressedekningen i Norge av både konflikten i Mali, og særlig terrorangrepet i Algerie, har vært særs misvisende.
- Du fikk inntrykk av at dette var et angrep mot Norge og Statoil. Hadde du spurt gisseltakerne, er jeg ikke sikker på at de hadde visst hva Statoil var. For dem var Norge totalt uvesentlig i dette, sier han.
Offentlig sektor, særlig velferdsstaten, vokser voldsomt sies det ofte, særlig på den politiske høyresiden men også hos liberalistiske sosialdemokrater. Ord som "eksplosjon" og "enorm" brukes. 14/1 sa NHO-sjef Kristin Skogen Lund til Aftenposten:
- Andelen offentlig ansatte øker, og det blir en stadig større byrde for privat sektor å finansiere dette. Regjeringen er nødt til å endre på det, sier Lund.Nei, dette er bare en myte, skriver Linda Oksnes og Bjarne Jensen i Klassekampen 4/2:
Tallene for sysselsatte årsverk i offentlig forvaltning i forhold til samlet sysselsetting har ligget stabilt de siste 20 årene. Andelen årsverk i offentlig forvaltning har ligget på omtrent 28 prosent siden 1990-tallet.Never kill a good story, som de sa i Dagsrevyen før de sendte innslaget om romkvinnen.
....
Fra 1991 til 2011 økte privat tjenesteyting med 45 prosent mot 37 prosent vekst i offentlig forvaltning. Siden veksten i offentlig forvaltning har vært på linje med økonomien generelt har andelen årsverk i offentlig forvaltning ikke økt. Andelen årsverk i privat tjenesteyting har på den annen side forstsatt å øke. Det betyr at en økende andel av velstandsøkningen blitt tatt ut i form av private tjenester.
Jon Hustad tar for seg partienes program i en artikkelserie i Dag og Tid, 1. februar er det Frps tur. Frp får terningkast 2 på troverdighetsskalaen: "Den økonomiske heng ikkje i hop, men sidan Frp har tenkt å bruka mykje meir oljepengar, er det eit visst system i galenskapen så lenge pengane ikkje er oppbruka."
Samtidig mener Hustad at Frp uten tvil er Norges mest nyskapende og skårer dertil 5 på kriteriet "debattskapande". Han mener også partiet har en klar og konsistent profil, bortsett fra innvandringspolitikken som er "underleg". Interessant.
Vindheim rapporterer om cannabis-bruk i India:
Alkoholmotstandere i det britiske parlamentet krevde gransking av cannabis, og i 1885 ble den mest omfattende studien noensinne av tradisjonell cannabisbruk – The Indian Hemp Drug Report – utgitt 10 store bind. Konklusjonen på rapporten var – som ved alle seinere studier av cannabis – at normal bruk av cannabis gir små skadevirkninger, og at selv omfattende bruk ikke medfører i nærheten av de skadevirkninger omfattende alkoholbruk skaper.Anbefales
Som politiker opplever man ofte at journalistene på forhånd har bestemt seg for hva som er fortellingen, skriver tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i Aftenposten.
Arne Tumyr, tidligere Human-Etisk Forbund nå Stopp Islamiseringen av Norge, furter over måten Øyvind Strømmen i sin nye bok har omtalt Tumyr og hans SIAN.
Tumyr sa blant annet følgende under rettssaken i fjor:
- Vi er en ikke-voldelig organisasjon. Folk som er rasister eller nazister kan ikke bli medlem. Vi bruker opplysningsvirksomhet, det frie ord og argumentasjon i vår kamp mot islam som vi anser for å være en ond, politisk religion, forklarte Tumyr.I 2009 var tonen en annen, da sa Tumyr til TV2:
- I en forsvarssituasjon er det klart at da har vi nøyaktig den samme situasjonen som vi hadde i 1940-1945. Da hadde vi valget om å enten underkaste oss disse overgriperne eller å gripe til våpen, sier Arne Tumyr til TV 2 Nyhetene.
En kronikk av AE Olsen på Minerva oppfordrer debattanter til å være rause overfor moderate innvandringskritiske røster. Raushet og saklighet er et sympatisk utgangspunkt, men Olsen har ingen metode for å skille mellom "moderate" og de mer ytterliggående. Hvem er så i besittelse av en metode som sikkert og presist trekker en skarp og tydelig strek mellom vissvass på den ene siden og legitime, rimelige standpunkt på den andre? Olsen tror dette er enkelt, men hele problemet er jo nettopp at min moderate er de andres rabiate, og omvendt. Ørjasæter omtaler f.eks. Storhaug og Anfindsen som "seriøse" debattanter, mens Langeland er "ekkel". Jeg trodde faktisk det var omvendt.
Øyvind Strømmen er ute med ny bok, Den sorte tråden, om europeisk høyreradikalisme fra 1920
Les Ivar Bakkes kommentar.
