Litt hestebiff, noen?

DE DØDE HESTENE ble liggende og råtne. I januar 1759 grep myndighetene i København inn og skrev til borgerne i Trondhjems stift at bønder som ikke flådde og gravde ned hestelikene, skulle straffes med bøter. Ved gjentatte forseelser kunne de sendes på straffarbeid i et år. Det samme gjaldt for folk som hånet hesteflåerne. Lite skjedde. I 1794 kom det en ny forordning for hele landet. Den skjerpet bøtene for dem som fornærmet de døde hestenes eiere. Hvis noen vegret seg mot å betale, skulle de settes i gapestokk eller halsjern en kirkesøndag til spott og spe.

DET LIGGER ET skjult verdensbilde i disse merkelige bestemmelsene. Norge på 1700-tallet var et samfunn med sterke æreskodekser, og noe av det mest nederdrektige noen kunne gjøre, var å flå hester. Vi vet ikke riktig hvorfor det var slik, men hesten var et hedensk dyr fra gammelt av. Da Håkon den gode gjorde sitt mislykte forsøk på å kristne nordmennene midt på 900-tallet, ville bøndene tvinge den paniske kongen til å ete hestekjøtt. 

PROBLEMET VAR DE som hånet og baksnakket og som skydde all kontakt med hesteflåerne etterpå, siden de hadde gjort seg selv æreløse. Myndighetene så til slutt ingen annen råd enn å straffe krenkerne hardt: De kriminaliserte rett og slett hele ærestenkningen.

Fra Erling Sandmos kronikk: "Når Blakken dør", Dagbladet 26. mars 2005.

På æren løs