Korrupsjonsfare

"Når store selskaper får innflytelse over politikken, får man korrupsjon. Det har skjedd i USA, og det er en risiko overalt i verden. Så langt har Skandinavia greid å motstå denne risikoen mer eller mindre. Men risikoen er tilstede. Når pengene invaderer politikken, så mister du den offentlige debatten, og du mister den langsiktige planleggingen som Skandinavia har profittert på i flere tiår."
professor Jeffrey Sachs, i Dagens Næringsliv 29.jan 11.

Tybring-Gjedde innstifter ufredspris

Snorre Valen (SV) har nominert WikiLeaks til Nobels fredspris, meldes det.

Frps Tybring-Gjedde misliker (ikke overraskende) dette sterkt. WikiLeaks baserer seg på stjålne dokumenter og har derfor ikke verdig til fredsprisen, mener Tybring-Gjedde. På NRK P2 gjentok han at Ayaan Hirsi Ali er en bedre kandidat (nominert i 2007). Ali har gitt et kraftfullt bidrag til våre fordommer mot islam og muslimer, og har dermed slått et slag for intoleranse og ufred. WikiLeaks bidro derimot til å avsløre statlig vold og tortur, og var muligens avgjørende for regimeskiftet i Tunisia.

Tybring-Gjedde bør innstifte sin egen pris som kan deles ut til enda mer meningsløse kandidater enn det Jagland presterer.

Forslaget fra stortingsrepresentanter for Krf og Høyre er det langt mer mening i: Høyre og KrF mener den kubanske dissidenten Oswaldo Paya Sardinas bør få Nobels fredspris.


Slår et slag for feilinformasjon, intoleranse og fordommer. Rafto-prisen, kanskje?

Pliktens gleder

Knut Rød ble frifunnet i den første rettssaken mot ham (1946) med seks mot én stemme. Retten uttalte:

[…] på grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at den tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten, bortsett fra jødeaksjonene, betegner som bagatellaffærer, finner retten godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeid til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsetlig forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud og må således bli å frifinne.

Saken ble behandlet i lagmannsretten for annen gang i 1948. Igjen ble Rød frifunnet, og denne gangen var beslutningen enstemmig. I lagmannsrettssaken i 1948 var paragrafene om ulovlig frihetsberøvelse utelatt fra tiltalen. Nå ble Rød bare tiltalt for det mest alvorlige forholdet, bistand til fienden i henhold til § 86, et punkt det var langt vanskeligere å få ham dømt for.

I mai 1948 ba Rød om å få tiltre den stillingen han hadde hatt ved Kriminalpolitiet i 1940, men Oslo politikammers ansettelsesråd besluttet enstemmig å si nei. Røds advokat, Leif Rode, anket denne avgjørelsen inn for Oslo byrett, som slo fast at Rød kunne gjeninntre stillingen som førstebetjent ved Aker – nå Oslo Politikammer. (...) Høyesterett bekreftet byrettens dom. Rettens formann fant ikke at «Knut Rød etter loven har stelt seg ‘so andsynes okkupasjonsmaktene eller hjelperane deira, eller bar seg so unasjonalt åt på andre måtar, at han ikkje er verdig til å halde fram i stillingi’».

Rød arbeidet i 34 timer i strekk de døgnene arrestasjonene foregikk. Ingenting tydet på at han gjennomførte sabotasje eller en «gå sakte-aksjon» for å hjelpe jødene som skulle arresteres, selv om han senere hevdet å ha handlet etter beste evne.

En av Røds kollegaer som ble sitert i lagmannsrettssaken i 1946, hevdet at man måtte regne med at alle jøder ble varslet og at tiltalte, Rød, var sterkt imot aksjonene. Et annet vitne underbygget utsagnet: «[…] om aksjonene den 26. november ga tiltalte selv XX beskjed dagen forut og mente å kunne gå ut ifra at de aller fleste ble varslet» (L-sak 4094). Hvis Rød var mot aksjonene, gjenspeilet det seg imidlertid lite i hans handlinger. Ingen massevarsling kan ledes tilbake til aktører i Statspolitiet verken 26. oktober eller 26. november.

-------
Utdrag fra Kopperud og Levin: Da norske jøder ikke fantes, Nytt Norsk Tidsskrift, nr 3, 2010.

Se også Aftenposten.


Leopold Meyer Rothmann.

Seksuelle forbrytelser

Trangen til økonomisk vinning er et alment virkende motiv, selv om styrken av motivene varierer. Så å si ingen kan si seg helt upåvirket av Mammons fristelser. Mange sedelighetsforbrytelser springer derimot ut av et abnormt eller uharmonisk driftsliv. Homoseksualitet, ekshibisjonisme, seksuelle attentater på barn, incest - slike handlinger øver ingen tiltrekning på den normale personlighet. Virkeområdet for almenprevensjon blir derfor her begrenset til en mindre krets av personer som på grunn av sine driftstendenser er særlig utsatt.Johs. Andenæs: Almenprevensjon - illusjon eller realitet? Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskap, 1950, s.103-130.

Synet på homoseksualitet varierer tydeligvis både i tid og rom.


På linje med pedofili og sodomi?

-Dramatisk forverring av personvernet

Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mener datalagringsdirektivet vil føre til at politiet og mulige utro tjenere får tilgang til detaljer om folks privatliv – og at innholdet i e-poster lett kan avsløres, skriver Aftenposten.

Dette handler ikke bare om folks privatliv, men også om pressens kildevern, i følge Thon.

Jon Wessel-Aas plukker fra hverandre Justisdepartementets tilsvar til Thon:

Denne uttalelsen er en ypperlig demonstrasjon av det grunnleggende gale samfunnsperspektivet i så vel datalagringsdirektivet som i myndighetenes kampanje for å få det innført.

Bullshitalarmen går hver gang noen fra Justisdep uttaler seg om DLD.

Luftkrigens paradoks

Dei massive bombeåtaka, som skulle visa tyskarane at dei ikkje kunne sitja trygge i heimane sine og spreia død og liding over andre folk, gjorde det etter kvart mogeleg for britane og især amerikanarane å sitja relativt trygt heime medan dei sende død og liding over andre.
(...)
Den tyske rettsteoretikaren Carl Schmitt hevda i 1932 at ingen ville opptre meir omsynslaust i krig enn dei liberale demokratia. For dei var fienden ikkje ein rival som det galdt å visa att­­ende til dei rette grensene sine, som i den klassiske stormakts­politikken. Han vart snarare oppfatta som ein kriminell som det var naudsynt å utsletta.

Les resten av Thues tankevekkende artikkel i Dag og Tid. Assosiasjonene til Bush-retorikk er forøvrig åpenbar.


Gamlebyen i Lübeck, uten militærstrategisk betydning.

Nedkvitne offer for bakholdsangrep

En bedriftspsykolog ble i 2006 hyret inn for å undersøke arbeidsmiljøet på Historisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), noe Nedkvitne lenge hadde etterlyst. Men daværende instituttstyrer Jorunn Bjørgum hadde uten at Nedkvitne var gjort kjent med det, endret psykologens mandat slik at oppdraget ikke lenger gjaldt undersøkelse av arbeidsmiljøet generelt, med innhenting av materiale til en mulig personalsak mot Nedkvitne.

Nedkvitne lot seg intervjue av psykologen i den tro at dette handlet om arbeidsmiljøet ved instituttet og opptrådte da «tillitsfullt», ifølge psykologen. Da den nå avsatte professoren i middelalderhistorie kom under vær med at det var en Nedkvitne-sak psykologen arbeidet med, var tilliten borte.

Dette kan vi lese i Morgenbladet i dag. Det ser altså ut til at Nedkvitne ble offer for bakholdsangrep, dette skal være bakgrunnen for Nedkvitnes beske ytringer (i eposter) og at Nedkvitne utble fra møter.

I noen massedistribuerte eposter skrev han f.eks. (ifølge DN 27.jan) om konkret kollega:

Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt fra 10 år tilbake.

Og om nevnte instituttstyrer Bjørgum:

Bjørgum har kalt sine forsøkt på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde denne elskverdigheten ved å døpe denne saken for søsteren til Carl I. Hagen-saken. Hun har nemlig mer enn slektskap til felles med sin bror.

Til dette vil jeg si: Å påpeke at en person ikke er doktorgrad er jo bare en saksopplysning, på Universitetet en særs viktig sådann. Den som ikke har doktorgrad har ikke fullført det akademiske mesterbrev. Det er omtrent som å informere om at bussjåføren ikke har førerkort for tyngre kjøretøy.

Å kritisere en person på grunnlag av familieforhold er et ufint bakholdsangrep og noe Nedkvitne definitivt burde ha spart seg. Grunn til avskjed? Nei. Såvidt jeg har forstått fra rapportene i media var dette vanlig omgangstone på insituttet.

Oppdatering, Jon Hustad skriver i Dag og Tid:

I lagmannsretten kom det òg fram at leiinga nær sagt frå dag éin har vore ute etter Nedkvitne; han har i år etter år vorte snakka nedsetjande om i alle mogelege samanhengar, men særleg på kantina. Det kom òg fram at det lenge har vorte arbeidt med å få han avsett, og at leiinga har lagt felle etter felle for Nedkvitne. Då ein annan professor måtte gå av etter plagiering av ein doktorgradsstipendiat, vart til dømes ein av stipendiatane til Nedkvitne kalla inn og spurd om ho ikkje hadde ei liknande historie å fortelja. Det hadde ho ikkje.
(...)
Ved å sparka Nedkvitne sender UiO ut eit sterkt signal: Professorar er ikkje lenger like frie som dei var før; alle fast tilsette akademikarar må læra seg å passa kjeften. Eg meiner eit slikt vedtak vil verka sterkt avgrensande på den frie forskinga og det frie ordskiftet.
(...)
I lagmannsretten fortalde tidlegare undervisingsleiar ved Historisk institutt John Peter Collett at Nedkvitne var ein «draumeprofessor», som «forska og underviste langt meir enn han trong». Men Nedkvitne var òg ein person med store sosiale handicap, sa Collett, som var djupt forundra over at leiinga ikkje hadde teke omsyn til den vantande sosiale kompetansen til Nedkvitne.

Bakhold: Søstera til Hagen til venstre.

Idiotismen: SV like ille som m-l?

Den norske forfatterforening bestemte seg for å ikke uttrykke støtte da Solzjenitsyn ble fengslet, fordi en slik resolusjon kunne tas til inntekt for generell antikommunisme. SVs Arne Overrein mente Solzjenitsyn ble brukt som skyts i en reaksjonær kampanje for å diskreditere sosialismen, kan vi lese i Dagbladet.

Var SV like ille som m-l? Selv unge Ap-folk (som dagens finansminister) rotet seg bort. Er Høyre-siden uskyldsren? Hagtvet-debatten er igang igjen, bakgrunnen er Bård Larsens ferske bok Idealistene. Larsen går gjennom høyresidens galninger, men mener de var som dverger å regne, i følge Dagbladet.

Et relatert spørsmål: Hva er verst - ord eller handling? SVernes ungdomssynder består av uforpliktende ord. Ap og Høyre vil innføre et omfattende regime for overvåkning av hele befolkningen. Lund-kommisjonen avdekket omfattende overvåkning av idiotistene, folk som ikke gjorde noe galt, de hadde bare idiotiske ideer. I politisk handling, det som faktisk betyr noe for folks liv, er det SV som fører den liberale fane.


JS Mill: sverget ikke til idiotismen

Pupp gjør glad

RE OPP SENGA, LE HØYT, SYNG I DUSJEN OG VÆR GREI MOT MANNEN. Dette gjør deg lykkelig i følge oppslag i Dagbladet.

Oppslag illustreres (dokumenteres?) med bilde av pene, smekre unge damer i bikini. Så da vet vi det: Rer du opp sengen og er grei mot mannen får du pene pupper.

Selv har jeg sansen for den mørke til høyre. Håper hun rer opp sengen og er grei mot mannen (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen).

Terrordrap i Norge

Norge har opplevd ett (1) terrordrap, sålangt jeg vet om: For ti år siden ble 15 år gamle Benjamin Hermansen det tilfeldige offer for nynazister på drapstokt.

I tillegg planla eller forsøkte nazister, rasister eller høyreekstremister på 80-tallet mindre aksjoner rettet mot sosialister, Blitz, muslimer eller innvandrere. I 2008 skjøt en norsk advokat mot et asylmottak på Hvalstad, en gutt ble skadet. Drapet på Mahmed Jamal Shirwac (Heimdal i 2008) kan kanskje regnes som terrordrap, drapsmannen var iallefall våpenentusiast og klart rasistisk.

Felles for disse er at de er rasistiske eller høyrevridde.

I tillegg har Norge opplevd attentat (som ikke bør forveksles med terror) mot flere kjente personer: foreleggeren William Nygaard (livstruende skadet, ukjent gjerningsmann, mulig sammenheng med Rushdie), kelneren Ahmed Bouchiki (skutt og drept av Mossad), mullah Krekar (boligen beskutt).

Idiotisme var utbredt på ytre venstre i Norge, men de gjorde ikke en flue fortred - det gjorde derimot idioter på motsatt fløy.


Benjamin Hermansen minnes.

Lars Onsager

«Onsager er saman med Einstein den største vitskapsmannen i det 20. hundreåret.» Dette ble i følge Jon Hustad sagt av fysikkprofessor Ivar Giæver. Så hvem var Lars Onsager? Han var nok ikke den største fysikeren på 1900-tallet, men han var altså norsk og vant nobelprisen i kjemi i 1968.

Et par linjer fra engelsk Wikipedia sier mye om mannen:

At JHU (Johns Hopkins) he had to teach freshman classes in chemistry, and it quickly became apparent that, while he was a genius at developing theories in physical chemistry, he had little talent for teaching. He was dismissed by JHU after one semester.

Hans arbeid var så avansert at selv fysikkprofessorene ved Yale var ute av stand til å vurdere avhandlingen hans. Først da matematikerne gikk gjennom arbeidet ble det klart at avhandlingen var glitrende. Men altså: Onsager var en pedagogisk og sosial katastrofe. Johns Hopkins fikk derimot ingen glede av Onsagers geni og nobelpris, de hadde jo sparket ham.

Arnved Nedkvitne vinner nok ingen nobelpris, men han er også en sosial katastrofe, samtidig ser det ut til at han er en OK lærer og en god veileder. På sparkes professorene ikke fordi de er håpløse lærere, men fordi de legger seg ut med maktkåte administratorer.

Trygdesnyltere i Frp

Frps Freddy Martinsen er hundre prosent uføretrygdet, men står på topp på partiets liste som ordførerkandidat i Horten kommune, kan vi lese i VG nett.

Vervet som ordfører i en by på Hortens størrelse er normalt heltidsarbeid. Denne Martinsen tar øyensynelig sikte på å drive bykommunen fra godstolen.

Frp er kjent for sine logiske spagat samt manglende evne til å forene liv og lære. Denne saken føyer seg pent inn i rekken.

Ja, for trygdesnylting er det jo pakkiser og somaliere som driver med. Siv Jensen på sin side satser på å bli pakkis-brun, selv på mørkeste vinteren.



Eksempel på pakkis som ikke driver med trygdesnylting. Ikke er han Frper heller.

Den fabelaktige Amelie tilbake i Moskva

Maria (eller hva hun heter) er tilbake i Moskva, melder VG. Er den kollektive forelskelsen i den fabelaktige Amelie fra Kaukasus over?



Drømmedama Drømmeinnvandreren.

Middelalderen har aldri eksistert (fra arkivet)

Middelalderen er m.a.o. ikke noe som har eksistert, men en ide hos oss som ser oss tilbake og prøver å skjønne hva som er foregått. Middelalderen er et begrep, et tankebilde, og ikke en ting. Både vårt bilde av hele historien og vårt bilde av dens forskjellige deler forandres med den historiske prosessen selv. Overalt hvor faghistorikeren feller almene dommer, deltar han samtidig i en kamp om historien.

Våre ideer om antikken, middelalderen og renessansen er relativt nye. De som levde den gangen var ikke klar over at de representerte epoker som vi plasserer dem i. De var mer opptatt av å leve ut sine interesser og behov, slik som vi er, enn å karakterisere seg selv utenfra. De tre begrepene synes langt på vei å forutsette hverandre. Historisk sett er begrepet om middelalderen et produkt av renessansehumanistenes selvtilfredshet og deres fordommer mot de tusen årene som skilte dem fra antikken. Som historisk epokebetegnelse dukker media aetas først opp i protestantisk kirkehistorie for å markere at reformasjonen betød en ny begynnelse (hos Voëtius 1644). Først mot slutten av 1600-tallet overtas tredelingen – antikken, middelalderen, renessansen – av den profane historieskrivingen.

Det var helt til 1829 før vi finner middelalder og renessanse som almene epoke- og kulturbegreper i motstilling og motsetning til hverandre. Det skjer i en novelle av Balzac. Hos Balzac er hensikten åpenbart et resultat av konflikten mellom klassisisme og romantikk. Klassismen på 1700-tallet hadde gledet seg over de samme ting som renessansens litteratur, malere og arkitekter, mens romantikerne hadde dyrket utvalgte trekk ved middelalderkulturen.

---------------
utdrag fra Trond Berg Eriksen: Vår oppfatning av middelalderen, Kirke og kultur, 1978, årgang 83, nr 7.


Pieter Brueghel: Bondedans.

Søstera til Hagen

Veldig illojalt og preget av en ledelse som systematisk svertet sine ansatte. Slik beskrev historieprofessor Kristine Bruland forholdene ved Arnved Nedkvitnes tidligere arbeidsplass i lagmannsretten (DN 22.januar).

Historikermiljøet på Blindern fremstår mer og mer som et redselskabinett, og Nedkvitne fremstår på sin side som den mest klønete og minst taktiske av alle de utrivelige typene på instituttet.

- At jeg kaller medlemmer av en hovedfagskommisjonen for inkompetente, eller mener at en instituttleder mangler de personlige egenskapene som skal til for å lede - det må de tåle, sier Arnved Nedkvitne (DN 19.jan).

I et av brevene som lå til grunn for avskjedssaken, skriver han blant annet om en kollega at han "er mislykket både som forsker og veileder," og at "det eneste han kan er personangrep," skriver DN 19.jan.

Nedkvitne følte seg mobbet av professorkollegaer og av ledelsen. En versting blant disse rævhålene var visstnok den valgte instittulederen Jorunn Bjørgum (bildet til venstre), sistnevnte har fødenavnet Hagen og er søster av ingen ringere enn Carl Ivar.






Nedkvitne har åpenbart oppført seg barnslig og ufint, til forskjell fra de andre køddene på instituttet var altså Nedkvitne dum og lite manipulerende, han gikk i stedet til frontalangrep. Forøvrig er slike ytringer en vanlig omgangsform på Universitetet.

Den store skandalen er at en utmerket forsker og lærer sparkes fordi han er sosialt talentløs, samtidig som stalinister som UiO-direktør Bjørneboe og verneombud Bøhring (så vel som tulleforsker Jørgen Lorentzen) fortsetter sin skadelige virksomhet.



Norges mest talentløse forsker sparkes ikke.