Erna - Manuela 1 - 0

Vi har den siste uken vært vitne til at en statsråd har blitt presset for noe som har vært helt vanlig i norsk politikk, nemlig å utnevne sine (politiske) venner til ledende stillinger i staten. Den mest slående kontrasten er mellom Erna Solberg som utnevnte en høyst middelmådige Høyre-mannen som leder i det nye integreringsdirektoratet, og Ramin-Osmundsen som utnevnte den skarpskodde Ida H. Kraby til barneombud.

Hvorfor kom Solberg unna uten nevneverdige problemer i motsetning til Ramin-Osmundsen? En komparativ analyse avdekker flere slående forskjeller:
- den ene er blond, den andre er ..[tenkepause].. brunette
- den ene er lubben og ufiks, den andre er elegant
- den ene har en duggfrisk bergensdialekt, den andre en grusom fransk aksent
- den ene er partileder (og leder for en partner i koalisjon), den andre var juniorminister
- den ene brukte en "ryddig" prosess for å en ansette en nikkedukke (søkere som faktisk var svært kompetente ble forbigått), den andre en uryddig prosess for å ansette en god kandidat
- den er fra Høyre, den andre fra Ap
- VG fattet interesse for bare den andre

Jeg vet sant å si ikke hvilke jeg skal velge blant alle disse utmerkede forklaringene, kanskje er sannheten litt av alt. Solberg var i hvertfall ikke noe lett bytte: Bondevik kunne ikke kaste ut lederen for den største koalisjonspartneren, Stoltenberg derimot hadde selv plukket Ramin-Osmundsen og når hun tabbet seg ut slo det dermed tilbake på ham. Ramin-Osmundsen var et langt lettere bytte: som fersk politiker tabbet hun seg raskt ut i medias nådløse søkelys.

Rovdyr på jakt ser seg raskt ut flokkens svakeste individ.