Sosialisten Victor D. Norman

Professor Victor D. Norman skriver om solidaritet i DN 17.des:

Skal Europa komme noenlunde helskinnet gjennom de nærmeste årene er det tre forhold som må oppfylles. Gjeld må saneres. Etterspørselen må holdes oppe. Eurosonen må reformeres - som et minimum ved at man får en sentralbank med reelle fullmakter, helst ved at landene i sør får hjelp til å reetablere nasjonal valuta.

Demokrati er brysomt for Ap

(VG) Oslo-velgerne sørget for et overraskende innvandrerflertall i Ap bystyregruppe. Nå vil partitoppene endre loven for å hindre nye velgerkupp.

Slik går det når man gir velgerne makt til bestemme hvem som skal inn i bystyret. Mens vi andre kaller dette demokrati, skaper det "opprør" blant partitoppene i Ap.

- Det er viktig med mer forutsigbarhet for velgerne når det gjelder hvem som kommer inn i bystyret, sier Jan Bøhler.

Ja? "Hvem som kommer inn i bystyret" bestemmes altså av velgerne i valglokalet. Det autoritære Arbeiderpartiet synes at dette er brysomt og vil ha et fåtallsvelde der "noen snakker sammen" for å bestemme hvem som skal på listen og i hvilken rekkefølge.

Rune Gerhardsen liker ikke at det er så mange somaliere i bystyret. Gerhardsen nevner naturligvis ikke andre typer "ubalanse", f.eks. nordlendinger, homofile, venstrehendte eller skalla. Hvorfor plager de ham at akkurat somaliere er overrepresentert? Burde det ikke plage Gerhardsen og Ap at middelklassen dominerer i bystyret?

Uansett kan man fort få det inntrykket at Rune har arvet sin fars mangelfullt utviklede demokratiske holdning.

Rettspsykiatrisk erklæring avgitt 29.11.11 (anmeldelse)

Morgenbladets sakprosaanmelder Espen Søbye har tatt for seg en meget omtalt rettspsykiatrisk rapport. Den inneholder én ydmyk setning om usikkerhetsmomenter, påpeker Søbye: Mangel på drøfting og alternative
fortolkninger svekker erklæringens konklusjoner.

Søbye påpeker i likhet med en rekke andre:

En rekke begrepet og teorier som siktede benytter er ukjente for Husby og Sørheim og blir deretter omtalt som grandiose vrangforestillinger. Dette er en hovedsvakhet ved erklæringen, samtidig som det er akkurat dette som fører til diagnosen schizofren psykose.
(....)
Apokalyptiske teorier åpner for at enkeltpersoner kan bli redningsmenn, helter og frelsere ved å åpne øynene på folk ved sjokkerende handlinger. Dette kan gjøre nettopp slike teorier attraktive for personer med bestemte (narsissistiske) trekk, men for schizofrene?
(....)
De avviser med et par setninger alternativdiagnosen paranoid psykose som
er en tilstand som kjennetegnes av en eller flere beslektede vrangforestillinger. Dette kriteriet er ikke oppfylt sier de fordi «observandens bisarre vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden ». Igjen: Hvordan er det mulig å skille dette? Hvis Breiviks vrangforestillinger dekker hele hans tilværelse og tankeverden hvordan var han da i stand til å gjennomføre de kompliserte handlingene han gjorde 22. juli 2011.

Andre konklusjoner basert på magert materiale:

Videre heter det flere steder at Behring Breivik etter at han flyttet hjem til sin mor ikke deltok i husarbeidet. Dette blir oppfattet som «omfattende funksjonssvikt». (s. 223) Det er ikke innlysende.

Søbye er på grensen til spydig, de fleste er vel enige om at det tvertimot er helt normalt at unge menn ikke deltar i husarbeidet.

Søbyes interessante gjennomgang antyder at psykiaterne kan være ofre for sin egen forutinntatthet:

Helt i begynnelsen av [rapporten] gjengis medisinsk journal fra Ila datert 27.07.11 Den konkluderer med at Behring ikke var psykotisk. En ny undersøkelse en uke seinere kommer til det samme resultatet. Fengselslegens funn, som ser ut til å være bekreftet av en psykiater (s.70) kommenteres ikke av Husby og Sørheim. Dette er egnet til å forundre særlig fordi de alt i sin første samtale med siktede er inne på at han kan være psykotisk.

Denne tendensen til å søke bekreftelse på den hypotesen eller oppfatningen man har på forhånd kalles i psykologien for confirmation bias. Psykologer og psykiatere burde derfor være de beste til å være på vakt mot en slik fallgrube. Men kan det se ut til at de konsekvent har tolket observasjonene i en bestemt retning.

Hvorfor jeg er kritisk til jødedommen

Jeg føler et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: Ja, jeg er kritisk til jødedommen.
av Per-Willy Tunander

Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse. Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til jødedommen.

Ta dette innover deg, uansett religion: jødedommen og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Jeg har ingenting imot religiøse grupper, ei heller jøder. Jeg er derimot motstander av den delen av jødedommen som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet.

Bare se på den jødiske staten Israel: Hvorfor driver Israel undertrykkelse av muslimer og kristne der vi har frihet? Problemet med Israel er ikke primært terroriseringen av Gaza og Vestbredden, og krigstrusler mot nabolandene, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan jødedommen brukes som en ideologi, juridisk og politisk, for okkupasjon, undertrykkelse og utestengelse av palestinere og muslimer. Derfor er jeg kritisk til jødedommen.


Per-Willy tar et oppgjør med den jødiske ideologien som rettferdiggjør Israels okkupasjon og ikke-integrering av muslimer.

Tunanders akademiske frihet

Den heftige debatten på Minervas sider skriker etter en oppklaring av hva akademisk publisering er og av hva Tunanders akademiske frihet innebærer.

Ola Tunander, forsker ved PRIO, har publisert en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Blant annet har Øyvind Strømmen en grundig kritikk av Tunanders dokumentasjon og argumentasjon. Den tilspissede kritikken er naturligvis pinlig for PRIO og direktør Harpviken har gått til det uvanlige skritt å offentlig ta avstand fra artikkelen på faglig grunnlag. Det er «med betydelig ubehag» Harpviken leser Tunanders artikkel. Denne debatten krever en oppklaring både av hvordan akademisk publisering fungerer og fremfor alt av hva akademiske frihet betyr.

Akademisk publisering
Vitenskapelig publisering handler ikke om å legge frem synspunkt eller meninger, men om å teste hypoteser, undersøke problemstillinger, redegjøre for en sak og trekke konklusjoner. Kvaliteten på en vitenskapelig publikasjon handler ikke om hvilket tema som undersøkes eller hvilke konklusjoner som trekkes, men om hvor holdbare påstanden og hvor gyldige konklusjonene er. God forskning handler om systematikk, redelighet, upartiskhet, dokumentasjon (kildebruk og –kritikk, etterprøvbarhet), balanse og logikk. Vitenskapelighet handler derfor om metode og ikke om tema, dessuten handler det egentlig ikke om hvem som står bak. Derfor er det en glidende overgang mellom f.eks. journalistikk og forskning.

Manus som sendes til vitenskapelige tidsskrift blir normalt vurdert både av redaktør og av en eller flere fagkonsulenter (såkalte referees eller fagfeller) som gir råd til redaktør om publisering og eventuelt til forfatter om forbedringer. De mest prestisjetunge tidsskriftene har de strengeste kravene. Det er også vanlig at forfatter og fagkonsulent er anonyme for hverandre (såkalt double-blind) slik at vurderingen er strengt saklig På samme måte som i andre publikasjoner er det redaktøren som har siste ordet om publisering, men det er naturligvis forfatteren som er ansvarlig for selve innholdet i artikkelen. Hva publikum rent politisk måtte synes om artikkelen er likegyldige, det som teller er om dokumentasjon og argumentasjon holder - og det er nettopp dette siste Øyvind Strømmen tar tak i.

Akademisk frihet
Vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler (hovedsakelig professorer og førsteamanuenser) nyter en særskilt akademisk frihet og har dessuten rett (og plikt) til å offentliggjøre sine arbeider. Tidligere var dette basert på sedvane, mens det nå er nevnt konkret i loven (Universitets- og høyskoleloven § 1-5):

(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.
(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde.

Selv om denne loven ikke gjelder de frittstående instituttene følger de samme prinsipp (noe annet ville være oppsiktsvekkende). Tunander har derfor en frihet som går langt utover vanlig ytringsfrihet som alle borgere har. Det betyr blant annet at forskere som Tunander selv står ansvarlig for sitt arbeid, mens tidsskriftet er ansvarlig for hvilke manus de aksepterer. Instituttet PRIO har ingen rolle i dette. En vitenskapelig institusjon skal som sådan skal ikke mene noe til eller fra om innholdet i forskernes artikler.

Harpviken har en ganske tydelig faglig kritikk av Tunanders artikkel og for så vidt også av redaktør Holst i NNT. Tunanders artikkel er klart problematisk og da er det kanskje nødvendig at Harpviken presiserer at Tunander selv står ansvarlig. Det er også forståelig at Harpviken forsøker å begrense skaden på PRIOs renomme. Dessuten: Som enhver annen fagperson og borger er Harpviken i sin fulle rett til å delta i ordskiftet.

Samtidig er Harpvikens innlegg klart problematisk fordi han opptrer i en dobbeltrolle: Harpviken er også Tunanders øverstesjef og arbeidsgiver. Ved offentlig å gi Tunander en rapp over fingrene er Harpviken farlig nær å innskrenke Tunanders faglige frihet på en uformell måte. Til Aftenposten sier Harpviken at «PRIO ikke kommer til å opprette disiplinærtiltak». Bare tanken på disiplinærtiltak for en fagartikkel er uhørt, de som roper på reaksjoner mot Tunander eller redaktør Holst er altså ikke informert om hva akademisk frihet er. Den akademiske friheten er grunnleggende for at akademia skal fungere og det er avgjørende for at samfunnet ellers skal få ufiltrert tilgang til kunnskap fra akademia. Derfor er det problematisk når sjefen blander seg inn i en faglig debatt.

Det ideelle hadde derfor vært at Harpviken holdt seg unna denne debatten ved kort å konstatere at Tunander selv er ansvarlig for sine publikasjoner. Harpvikens kommentar, selv om han har rett og forsøker å trå forsiktig, skaper tvil om PRIO respekterer spillereglene i akademia.

(Minerva kan publisere hele denne kommentaren om de ønsker)

Tunander vs Harpviken

Ola Tunander ved PRIO har levert en tulleartikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Kritikken mot Tunanders konspirasjonsteori er massiv og berettiget. Saken er naturligvis pinlig for NNT så vel som for PRIO.

PRIO-direktør Harpviken har gått til det skritt å offentlig ta avstand fra artikkelen på faglig grunnlag, det er "med betydelig ubehag" han leser artikkelen. Dette er kanskje en nødvendig oppklaring, men samtidig ytterst problematisk fra Harpvikens side. Forskere står selv ansvarlig for sitt arbeid, mens tidsskriftet er ansvarlig for hvilke manus de aksepterer. Instituttet PRIO har ingen rolle i dette, PRIO eller andre forskningsinstitutter skal ikke mene noe til eller fra om innholdet i forskerens artikler - dette inngår som selvfølgelig ingrediens i den akademiske frihet.

Harpviken er dermed farlig nær å trå over en grense ved offentlig å ta stilling til kvaliteten på en medarbeiders publikasjon. Harpviken opptrer her som Tunanders sjef og arbeidsgiver. I rollen som forsker eller borger kunne naturligvis Harpviken deltatt i offentlig eller faglig debatt for og mot Tunanders artikkel. Som sjef og arbeidsgiver blir Harpvikens innlegg mer enn bare en faglig kritikk, det blir et rapp over fingrene, en offentlig irettesettelse. Som direktør har Harpviken også makt til å dele ut lønn, posisjoner og andre goder, dermed kan det skape tvil om Harpviken kan dele ut mer straff i kulissene.

Kommentarfeltet hos Minerva viser også at det er lite kunnskap om hvordan akademisk frihet fungerer.

Det ideelle hadde derfor vært at Harpviken holdt seg unna denne debatten og latt Tunander og Holst selv svare på kritikken.

NRKs emosjonelle dramaturgi

Dagsrevyens absurde innslag med ekteparet Tybring-Gjedde burde bli pensum i hvordan man ikke lager seriøs nyhetsjournalistikk. Omdal skriver i Aftenbladet om det nokså tydelige budskapet tilsatt en saftig dose empati og emosjonalisering:

Venstresiden truer nå høyresiden på livet. Det er kanskje ikke Eskil Pedersen og Eivind Trædal som formulerer de aggressive brevene, men innslaget etterlater ikke tvil om at det er deres angrep på Christian Tybring-Gjedde og Fremskrittspartiet som har skapt aggresjonen.

Og Aftenposten hengte seg som kjent på:

Onsdag trykket Aftenposten, med henvisning til intervjuet med Ingil Tybring-Gjedde, en totalt forvirret lederartikkel hvor de hevdet at ”En kronikk i Dagbladet skrevet av Eivind Trædal utløste Tybring-Gjeddes sykmelding for halvannen uke siden.” Demagogien virker. Nå er det etablert et årsaksforhold mellom sykdommen og noe Trædal ikke skrev.

Noter det: Noe Trædal ikke skrev.

Hele denne søppelmenneskeaffæren burde egentlig bli pensum på journalisthøyskolen.

Absurd debatt om debatt om debatt

"Dermed er vi havnet i den paradoksale situasjonen at vi mer enn noensinne må tørre å ta debatten om islam, samtidig som vi ikke for alt i verden kan ta debatten om rasisme. Vi må kalle en spade for en spade, men kan ikke kalle en rasist for en rasist. All ekstremisme er like farlig, sier man, som om det liksom skulle være like ille å være ekstremt mot rasisme som å være ekstremt for rasisme. Den unge venstresida må bedrive ytringsansvar, men det er blir sensur å avkreve det samme fra andre." Skriver Klassekampen på lederplass

Eivind Trædal er en av disse fra "den unge venstresida" og han mener vi står overfor et kollektivt stockholmsyndrom blant norske redaktører:

En strøm av anklager om sensur, knebling og undertrykking av standpunkter gjør
at norske redaktører rammes av et slags kollektivt Stockholm-syndrom: De vet
godt at de ikke er del av noen sammensvergelse mot innvandringskritiske stemmer.
Allikevel bøyer de seg for retorikken. De hever frem påstandene om sensur og
knebling, av frykt for å fremstå som en fiende av ytringsfriheten.

Trædal ble selv gjenstand for Aftenpostens vrede da han tillot seg å sitere fra Tybring-Gjeddes kronikk: Korrekt sitering og nevning av navn ble plutselig til sjikane og ansvar for at TG gikk ned for telling.

Her må jeg være enig med Anne Viken: Det er feigt og patetisk å angripe unge for at de bruker ytringsfriheten slik den er ment å brukes. Trædal er en ung mann uten posisjon, i motsetning til Tybring-Gjedde som er en mann med penger, posisjon, nettverk.

Om ansvar

- Vi var i Tyskland, og så var det en fan som spurte om hvorfor vi hadde plassert raketter i landet hans. Vi? sa jeg. Hva mener du med vi? Jeg spiller gitar med Bruce Springsteen, jeg har da for faen ikke plassert noen ting noe sted!

Steve van Zandt ("Little Steven") til DN 10.des

Bruce Bawer furter videre

Burce Bawer var skikkelig sur da det viste seg at han var på feil side 22.juli. Verre ble det da han fikk berettiget kritikk for sine konspiranoide skriverier som ABB hadde forsynt seg grovt av. Nå furter han videre ved å kalle sine meningsmotstandere for "quislinger". Man skal være ganske stormannsgal, eller kanskje paranoid, når man går amok fordi noen er uenige.

Men sykmeldt er han ikke.

PS:
Sensuren i Norge kan ikke være så ille når han kan kalle fremstående personer for quislinger. Kritikken mot Bawer, gitt omstendighetene, har dessuten vært ganske forsiktig og denne type kritikk har hovedsakelig rammet Fjordman. Selv var jeg så uforsiktig å si at "Bruce Bawer er medskyldig i å ha skapt ABBs verdensbilde" og slik sett bærer et moralsk medansvar for 22.juli, men det var svært få som var så direkte (og jeg fikk da også mye misforstått kritikk for denne presise formuleringen). Og denne Peder Jensen har slett ikke blitt kneblet: VG ga en sympatisk fremstilling av ham i en reportasje, og han slipper i det hele tatt til i media med sitt budskap.

Og nei, jeg kommer ikke til å kjøpe boken. Jeg kan i stedet anbefale å tilbringe tid sammen med en god rødvin til samme pris.

Graut og bløtkake på mørkeloftet

Hans Rustad er en raring, av og til slumper han til med interessante observasjoner, men han sauser for det meste sammen graut og bløtkake, det er ikke en appetittelig blanding. Les mer hos Strømmen.

Rustad har en viss teft, han er utrolig nok ikke helt blottet for anstendighet, selv om grunnholdningen hans er til å grøsse eventuelt spy av. Hans analytiske evner, slik de kommer frem i hans ledere, er på høyde med en kokt potet.

Privat er han sikkert en hyggelig kar, bare så det er sagt.

Michelet vs Tybring-Gjedde

Da det ble kjent at Dagbladets kommentator Marte Michelet var et av Breiviks hovedmål fordi hun sto for det motsatte av ham, mottok hun nær sagt som ventet grov sjikane og trusler, både mot seg og sin nyfødte baby. Den brutale ordlyden var igjen gjenkjennelig fra nettdebattene. Michelet har levd med hatet i mange år, men etter 22. juli er det vanskeligere for både henne og andre å avvise det som syke fantasier og bare ord, skriver Marie Simonsen.

Jødiske og arabiske forbrytelser

Slipper Syria lettere unna enn Israel? Aftenpostens kommentator skriver:

Gaza-krigen omkring nyttår 2008–2009 kostet noe slikt som 1400 menneskeliv. Gatene i Vesten var da fulle av demonstranter. Snart vil tre ganger så mange være drept i Syrias, hvorav de aller fleste sivile. Knapt noe sted utenfor Syria er det noen som har gått ut på gaten med en eneste protestplakat. At tusener drepes i Syria, vekker ikke følelser noe annet sted enn i Syria selv.

Aftenposten og NRK retter baker for smed

Eivind Trædal har skrevet en kronikk der han korrekt siterer Tybring-Gjedde, dette blir i Aftenposten og NRK forvrengt til at Trædal er skyld i Tybring-Gjeddes sykdom og drapstruslene mot ham. Martin Grüner Larsen skriver presist:

Å gi Trædal skylden for Tybring-Gjeddes sykdom er motbydelig og fullstendig uakseptabelt. Å nevne Trædals helt respektable kronikk i sammenheng med drapstrusler og sjikane er uhørt og opprørende. Enda verre: Det er uprofesjonelt. For mennesker som skal forvalte meninger i offentligheten og har det ansvaret det innebærer, er dette et brudd på profesjonsetikken.

I en reportasje i NRK blir dessuten Tybring-Gjeddes kronikk hvitvasket:

For til tross for at Tybring-Gjedde har sagt at han angrer sterkt på ordbruken i kronikken «Drøm fra Disneyland», blir den stadig dratt frem for å vise grumset i innvandringsdebatten.

Får Tybring-Gjedde som fortjent?

Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde er sykmeldt pågrunn av trusler. Det er selvsagt uakseptabelt med slike trusler mot privatpersonen TG. Det er trist at slikt skjer.

Men Aftenposten er på bærtur når de på lederplass kaller politisk argumentasjon som i Eivind Trædals kronikk for "sjikane":

Det skjønner vi godt, også fordi Trædal er blant dem som på nytt henger ut Tybring-Gjedde for den gamle kronikken. Denne hetsen må ta slutt.

Aftenposten burde jo være de første til å forstå at ytringsfrihet også innebærer plikt til å akseptere å bli motsagt, til å akseptere at man må stå for det man har sagt og skrevet. Trædal "hetser" ikke Tybring-Gjedde som privatperson, Trædal forholder seg konkret til det politikeren TG har skrevet i form av et nøyaktig sitat. TG har beklaget ordvalget, men ikke innholdet i kronikken. Kent Andersens blogginnlegg (med enda drøyere ordvalg) ligger fortsatt ute. Trædal trekker frem et relevant og begrunnet eskempel i form av TGs kronikk - på akkurat det punktet får TG eksakt som fortjent.

TG og hans kone får dessuten en stor del av Dagsrevyen til å legge frem sin følelsesladete fremstilling av saken, som endatil gir et fullstendig feil inntrykk av hva Trædal faktisk har skrevet. TGs kone fikk endatil komme med en appell til publikum, med blikket rett i kamera. Et av NRKs mest pinlige øyeblikk. Like pinlig spekulativt er det når Aftenposten setter Trædals kronikk i sammenheng med drapstrusler.

Kjetil Rolness roter det nesten like ille til som Aftenposten i en kronikk i Dagbladet. Rolness' problem er at han bare ser på hvor kraftig skyts som brukes, han ser bare på overskriftene. Rolness forholder seg overhode ikke til substansen bak overskriftene, dermed får han alt til å så likt ut. Hadde Rolness tatt seg bryet med å vurdere kvaliteten i argumentasjon og dokumentasjon, kun han kanskje konkludert med at Snorre Valens påstander er mer holdbare enn Siv Jensens og Per Sandbergs.

Kanskje Per Edgar Kokkvold bør gi Aftenposten en forelesning i ytringsfrihet? Nei, det vil neppe skje.

Apropos:
La meg også minne om at Dagbladets Marte Michelet sto på ABBs dødsliste. Den trusselen var reell og Michelets mann Ali Esbati var endog i livsfare på Utøya.

- Underkänna schizofrenidiagnosen

Professor Johan Cullberg skriver i Dagens Nyheter at schizofreni er en pussig konklusjon og ABBs atferd er fullt i samsvar med stormannsgal narsissisme:

Inte heller visar Breivik tecken på hallucinationer eller på mental desorganisation. ... I stället pekar hans symtombild mot en malign narcissistisk eller blandad personlighetsstörning – hans megalomana föreställningar hänger tätt samman med hans genomtänkta åsikter. Detta diskuterar utredarna över huvud taget inte.
...
Inget i intervjuerna framkommer som inte kunde ha sagts eller gjorts av en extrem politisk eller religiös fanatiker.... Förmodligen skulle han ha blivit accepterad av en radikal politisk terrorcell. Om han lidit av schizofreni hade det varit betydligt svårare – han skulle ha fått svårt att dölja den bisarra och splittrade värld som alltid hör till den diagnosen.

Utilregnelig men ansvarlig?

Etter omfattende voksenopplæring er det nå klart at Norge følger et uvanlig og spesielt prinsipp: Det er tilstrekkelig at å påvise at den mistenkte er psykotisk da handlingen ble begått, det er ikke nødvendig å påvise at psykosen er årsak til ugjerningen. Dette siste prinsippet sier at det skal være en umiddelbar sammenheng mellom den psykiske lidelsen og den straffbare handlingen.

Psykiater Arne Thorvik skriver i Legeforeningens tidsskrift (min utheving):

Spørsmålet om når et menneske er utilregnelig, altså i en tilstand der det ikke er å anse som strafferettslig ansvarlig, dukker jevnlig opp som diskusjonstema og er også gjenstand for politiske føringer. (..) Ikke minst førte attentatet mot president Reagan i 1981 til debatt: Var det rimelig at gjerningsmannen Hinckleys forestillinger om at drap på presidenten ville overbevise skuespillerinnen Jodie Foster om at han mente alvor med sine kjærlighetserklæringer, skulle kvalifisere for juryens kjennelse «not guilty by reason of insanity»?

Selv om det historisk har vært hevdet mange rettspsykiatriske prinsipper, angir faglitteraturen to hovedretninger. Det psykologiske (filosofiske) prinsipp tilsier at det skal påvises en umiddelbar sammenheng mellom gjerningsmannens psykiske lidelse og den aktuelle handling. (...) Motsatt innebærer det medisinske (biologiske) prinsipp at en gjerningsmann er å anse som utilregnelig dersom det kan fastslås at denne på tidspunktet for handlingen led av en diagnostisk avgrensbar psykisk lidelse av tilstrekkelig alvorlighetsgrad (oftest psykose). Når det medisinske prinsipp legges til grunn, er det ikke krav om at det skal påvises noen umiddelbar sammenheng mellom patologisk bevissthetsinnhold og kriminell handling. I Norge er vi internasjonalt sett i en særstilling ved å hevde et rendyrket medisinsk prinsipp

Rettspsykolog Pål Grøndahl var sakkyndig i Lommemannsaken og har tatt doktorgrad på rettspsykiatriens rolle i straffesaker. Grøndahl sier til DN 3.des (ikke på nett):

- Hvis en person med paranoid schizofreni gjør et innbrudd, stjeler en pc, omsetter den på gaten og kjøper narkotika for pengene, kan han ifølge norsk lov ikke bli dømt for det, men blir sluppet fri etter et par dager. Jeg mener vi bør se på årsakssammenhengene. Begikk han innbruddet fordi stemmene i hodet befalte ham å gjøre det? Hvis ikke, og handlingen ble begått for å tjene penger, mener jeg at han må kunne regnes som strafferettslig tilregnelig. På samme måte, hvis jeg er i psykose og stjeler en kringle, må man kunne spørre: Stjal jeg kringlen fordi en stemme i hodet sa at jeg kom til helvete om jeg lot være? Hvis jeg bare stjal kringlen fordi jeg hadde lyst på den, er det rimelig at jeg får en straffereaksjon. De fleste andre land har et slikt system, sier Grøndahl.

- De var med å skape terroristen

Utøya-overlevende Eivind Rindal (23) er glad for at forsvarer Geir Lippestad vil stevne Anders Behring Breiviks høyreradikale inspiratorer som vitner i rettssaken, melder VG.

Tankekriminalitet med gummihanske

PST hadde, som vi nå vet, lov til å overvåke ABBs aktiviteter, til tross for at PST-sjefen påsto det motsatte. Likevel ber de PST om utvidede fullmakter. Jon Wessel-Aas gjør et forbilledlig arbeid med å overvåke overvåkerne, blant annet forslaget om å kriminalisere terrortanker.

Nå har det kommet frem at PST vil gå enda lenger. Wessel-Aas sier at endringene vil kunne kriminalisere store deler av Norges befolkning fordi de eier lovlige gjenstander som avbitere, gummihansker og finlandshetter.


Dersom du eier en slik og samtidig tenker stygge tanker om jøder, muslimer, Tybring-Gjedde eller kulturmarxister, da kommer PST og tar deg!

Psykotiske vrangforestillinger eller personlighetsavvik

Aftenposten gjør et forbilledlig arbeid med å belyse saken og samtidig drive litt voksenopplæring. Det er naturligvis ABBs diagnose det handler om. I dag påpekes at psykiatriens bruk av kriteriet "bisarre vrangforestillinger" må brukes strengere enn det virker som:

Skal man kunne si at det foreligger en psykotisk, paranoid vrangforestilling må tanken ikke være en rimelig antagelse, og ikke i tråd med tanker som gjør seg gjeldende i de grupper man er del av eller identifiserer seg med, ifølge professor Torgersen. Jeg finner ikke noe sted dokumentert at bisarre vrangforestillinger foreligger, sier Torgersen.
(...)
Psykiateren Thorvik er mest kritisk til at de sakkyndige i liten grad ser etter alternative forklaringer enn psykose på Behring Breiviks handlinger. Paranoiaen kan like godt være uttrykk for realisme hos en person som var i ferd med å planlegge en storstilt terrorhandling.

Torgersen mener derfor det er gal bruk av betegnelsen "bisarre vrangforestillinger":

Skal man kunne si at det foreligger en psykotisk, paranoid, vrangforestilling må tanken ikke være en rimelig antagelse, og ikke i tråd med tanker som gjør seg gjeldene i de grupper man er del av eller identifiserer seg med. Bisarre vrangforestillinger bryter med vårt naturvitenskapelige verdensbilde på områder hvor liten tvil foreligger. (...) De nevner at ABB mener han har et tyngende ansvar for å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Dette er en fryktelig ide, på linje med personalet i konsentrasjonsleirer under 2. Verdenskrig, men det er ikke fnugg av bisarrhet, som rapporten hevder, det er ikke ekstra-sensorisk, utenfor den naturvitenskapelige forståelsesmåten.

Om ABBs stormannsgalskap sier Thorvik (og sammenligner med Quisling):

Quisling ga uttrykk for å ha forstått universets gåte og ha en gudegitt misjon for å frelse verden i "hellig krig". Han sammenlignet seg med Hellig Olav. Den gang ble dette tolket av de sakkyndige som fabuleringer Quisling selv produserte ut fra hans ideologi, kanskje som kompensasjon for motgang tidligere i livet.

Er ABBs voldsomt overdrevne tanker om seg selv og den rollen han spiller en fast overbevisning om konkrete forhold, eller er det bare fantasier og drømmer i et narsissistisk sinn? Kan ABBs fabuleringer ha tatt helt overhånd slik at han ikke helt klarte å skille disse fra det vi andre oppfatter som fakta? For lekfolk blir dette spekulasjoner, for forskerne blir det sikkert tema for mange års forskning.

se også VG.

Hege Storhaug fusker med fakta (igjen)

Eivind Trædal skrev en omstridt kronikk i Dagbladet 28.nov (under overskriften "Søppelmennesker"), og fikk naturlig nok tilsvar fra Hege Storhaug. Men, viser det seg, Storhaug er ikke så nøye på hva som står i kronikk og feilsiterer Trædal systematisk (Trædals replikk 5.des):

Du hevder at jeg «gjør meg høy og mørk på 22. juli». 22. juli ble ikke nevnt i min kronikk, og jeg har heller ikke publisert noe om dette temaet.
(...)
Jeg er også motstander av tvangsgifte, kjønnslemlestelser og hijab for barn. Jeg mener derimot ikke staten er «grusom» om den ikke «åpner døra» for «alle verdens trengende», eller at nordmenn er «iboende rasister».

Ingen av disse tingene står i min tekst. Jeg har heller ikke sagt noe sånt andre steder. Hvis slike meninger var blant årsakene 22. juli, som du hevder, så må du rette den kritikken til andre. Det er umulig å forholde seg til kritikk mot ting jeg ikke har skrevet eller ment. Jeg har ellers ikke bakgrunn fra noe politisk parti, og føler ikke at jeg sitter med noen «voldsromantiserende bagasje».

Ideologisk kommunalstøtte til Storhaug

Antirasistisk senter fikk ikke støtten de søkte om fra kommunen i år. Samtidig har Fremskrittspartiet allerede bestemt at den kontroversielle tenketanken Human Rights Service (HRS) skal få én million av våre skattekroner neste år. Begrunnelsen er forferdelig klar fra Carl I. Hagen. Han mener det er "naturlig" å støtte organisasjoner "som har sammenfallende syn som oss", skriver Aftenpostens kommentator Andreas Sletholm 1.des.
(....)
Jeg er likevel usikker på om organisasjonen – som den eneste – fortjener en egen budsjettpost for å drive arbeid for "mangfold, integrering, dialog og likeverd", som er formålet med pengene.

Klar tale.

Ytringsfriheten igjen

Ytringsfrihetens hvite riddere og små fete væpnere nøler ikke med å beskylde meningsmotstandere for å ville innskrenke ytringsfriheten. Vepsen oppsummerer dette tøvet slik:

Sannheten er at det islam- og fremmedfiendtlige hylekoret har skreket høyt i så lang tid at mange ikke orket å si dem imot. Sannheten er at mange som sa dem imot fikk innbooksen full av trusler og hets. Sannheten er at disse menneskene ikke forstår det som er det mest essensielle ved ytringsfrihten: plikten til å bli motsagt. Alle rettigheter innebærer en plikt, slik er det også med ytringsfriheten.

Kneblet og bundet av de politisk korrekte.

Narsissisten: Forelsket i sitt eget skjøre speilbilde

Psykatrenes rapport om ABB er omstridt og det er derfor verdt ta en nærmere titt på den mest nærliggende alternative diagnosen: narisissistisk avvik. Psykiateren Ulf Åsgård påpeker at ABB mangler sentrale symptomer på schizofreni og Åsgård mener ABBs "vrangforestillinger" peker mer i retning personlighetsforstyrrelse.

Psykologene skjelner mellom personlighetstrekk og personlighetsavvik. Vi har alle personlighetstrekk, når spesielle personlighetstrekk blir sterke og dominerende slik at de blir svært plagsomme, skadelige eller alvorlig hemmende dreier det seg om avvik ("disorder"). Narsissistene er egentlig ikke psykotiske (ikke hallusinasjoner), men har ofte svak realitetsorientering.

Narsissistene kjennetegnes ved (i følge Sperry):

1. Atferd: Forfengelige, skryttete og snobbete. De fremstår som selvsikre og selvsentrerte, og de har en tendens til å dominere samtaler, fiske etter beundring, og til å opptre pompøst og dels ekshibisjonistisk. De er også utålmodige, arrogante og samtidig overfølsomme. De utnytter ofte andre personer og bruker dem bare til å behage seg selv. De er ofte behagelige, omgjengelige, innsmigrende og sjarmerende, men har problemer med å gjengjelde andres empati. I vanskelige situasjoner opptrer de ansvarsløst og med forakt overfor andre.
2. Tanker: Tenkningen er umoden, udisiplinert og preget av overdrivelser. De fokuserer ofte på vage bilder og generelle tema, snarere enn på fakta og konkrete saker. De har et avslappet forhold til fakta, forvrenger sannheten, og driver ofte omgåelser av fakta og selvbedrag for å opprettholde illusjoner om seg selv og det de holder på med. Samtidig er tenkningen utpreget lite fleksibel. De har overdrevne forestillinger om hvor viktige de selv er, og har ofte helt urealistiske målsetninger om makt, penger og dyktighet. Alt dette blir rettferdiggjort med forestillinger om at de har særlige retter og er spesielt viktige personer.
3. Følelsesliv: De har en aura av selvtillit og nonsjalanse, unntatt når selvbildet er truet - da reagerer de som regel på kritikk med raseriutbrudd. Følelser overfor andre pendler mellom overidealisering og nedvurdering. På grunn av manglende evne til empati er personlige relasjoner ofte ustabile eller overfladiske.

Kilde: Sperry, Len. Handbook of Diagnosis and Treatment of the DSM-IV Personality Disorders. New York, 1995.

Bjørn Stærk og "innvandringskritikken"

Bjørn Stærk har publisert en meget interessant artikkel i Samtiden nr 4/2011. Sammen med Øyvind Strømmens bok er dette noe av det viktigste bakgrunnstoffet til dagens politiske ordskifte. Stærks artikkel er velskrevet, balansert og sympatisk. Jeg mener likevel Stærk gjør noen små, men prinsippielt viktige feil:

• Han får det til å se ut som Fjordman og Bruce Bawer driver innvandringskritikk. Det er fullstendig misvisende, det innebærer en legitimering av deres virksomhet og det er umulig å være seriøs innvandringskritiker dersom man blir slått i hartkorn med disse. Det er folk som Bawer og Storhaug som gjør seriøs innvandrings- eller religionskritikk vanskelig, ikke de "politisk korrekte".
  
• Stærk skriver presist at problemet med mange "innvandringskritikere" er at "de kombinerer moderate og ekstreme ideer". Folk som Bawer sauser sammen solide fakta med ville spekulasjoner - en god løgn inneholder som kjent alltid en kjerne av sannhet. Problemet er at det i farten er svært vanskelig å skjelne det velfunderte fra galskapen. Det er naivt å tro at folk flest sitter med gul tusj og markerer det "sanne" (til forskjell fra "løgn"), faktisk krever det ofte solid fagkunnskap for å drive slik sortering. Den samme feilen begikk Åmås da han anbefalte Bawers bok.

Stærk skriver også at Bawer "inneholder mange gode observasjoner om konsekvensene av den naive multikulturelle toleransen i Norge...". Hvordan kan Stærk vite at Bawers observasjoner har empirisk belegg? Bawer kan nok bla litt i avisen, titte ut av vinduet eller gå en tur i byen. Men hvordan kan det bli holdbar samfunnsvitenskap av slikt?

Paven er psykotisk

To norske psykiatere uten kjennskap til den katolske kirke har observert og samtale med Joseph Ratzinger, biskop av Roma. De konkluderer med at symptomene er overveldende og tydelige:

• hallusinasjoner: Ratzinger snakker til usynlige eller livløse vesener i skap, statuer og bilder; han påstås også å høre stemmene deres, og han påstår at vin er blodet til en mann som døde for 2000 år siden.
• Bisarre vrangforestillinger med stormannsgalskap: Ratzinger opptrer svært pompøst, påstår at han er ufeilbarlig, og at han er regent for store deler av verden (til tross for at han bare er innehaver av en storslått herregård med tjenere i sentrum av Roma).
  
• Forvirret tale med egenkonstruerte ord: Ratzinger snakker vagt og usammenhengende, noen ganger på tysk og italiensk, ofte med innslag av uforståelige ord som fra et utdødd språk.
  
• Merkelig påkledning og snodig oppførsel: I motsetning til det normale blant menn i Roma kaster han på seg noen gamle gardiner, tepper, broderte duker og rare hatter; Ratzinger viser også en del bisarr oppførsel f.eks. merkelige håndbevegelser som for å vifte usynlige fluer.

Konklusjon: Psykotisk (schizofren med paranoide innslag), kort sagt sprøyte gal.

Sinnsyke mordere

Mahmed Jamal Shirwac (46) ble drept på Heimdal for tre uker siden, nå er en 25 år gammel mann pågrepet for drapet. "Han var psykisk ustabil" kan vi lese i Dagbladet. Dette er velkjent: Når en etnisk norsk begår en forbrytelse leter man raskt etter personlige problemer, når en innvandrer (særlig muslimer) begår en forbrytelse leter man raskt etter kulturelle forklaringer eller politiske motiver.

Dersom drapet på Heimdal ikke var rasistisk eller politisk motivert likevel, kan vi vel puste lettet ut? Da slipper vi å bli konfontrert med den ubehagelige sannhet om voldelige norske rasister.

Dette skrev jeg (i all beskjedenhet) for tre år siden, nå har Aftenposten børstet støvet av denne saken for å belyse forholdet mellom galskap og ideologi.

Pål Hivand skrev på sin side dette to dager før psykiatrirapporten om ABB kom:

Muslimske terrorister er et produkt av islamistisk hat-retorikk. Norske terrorister derimot, kan umulig operere utfra et ideologisk bakteppe. No, sir. Forklaringen på norsk-fostret terror er å finne inne i hjernekjemien til gjerningsmannen.

Oppdatering:
- Her trengs nye sakkyndige som ønsker å la seg informere av den brede ideologiske sammenhengen rundt terroranslaget 22. juli. Det er en ubehagelig trend å sykeliggjøre våre egne terrorister og ondskapsforklare de muslimske terroristene, sier Emberland til Dagsavisen i følge VG.

Tilregnelighet, ansvar og strafferett

Det er to ulike debatter som pågår om dagen: (1) selve diagnosen av ABB og psykiatri som "eksakt" vitenskap; (2) forholdet mellom psykiatri og strafferett.

Punkt (2) er kanskje vel så interessant som selve diagnosen.

Om ABB og 22.juli kan vi nokså sikkert si:

• ABB visste nøyaktig hva han gjorde
• Han visste at det var galt i samfunnets øyne (moralsk)
• Han var helt innforstått med de juridiske implikasjonene
• Han drev langvarig planlegging, praktisk og jordnært
• Han hallusinerte ikke, den var ingen stemmer i hodet som befalte ham
• Han er ikke fri for empati (han stålsatte seg mot medfølesle med ofrene), selv om dette er litt usikkert i følge rapportene

Bakgrunnen, intensjonene eller målene med udåden er "galskap" (i folkelig forstand), men planlegging og gjennomføring er nærmest det motsatte. Er han da ikke ansvarlig for sine egne handlinger? Vil han forstå hvorfor han straffes?

Jeg mener svaret må være ja. Han er ansvarlig for det han gjorde og han kan straffes, selv om psykiatrene kategoriserer ham som utilregnelig.

Oppdatering:
Professor i strafferett, Erling Johannes Husabø ved Universitetet i Bergen sier i følge Dagbladet:

- Utilregnelighetskonklusjonen blir vanligvis brukt på personer som har en mer forstyrret virkelighetsoppfatning som for eksempel gir utslag i hallusinasjoner, sier han til NRK.no.

Snoen har en meget god kommentar der han nettopp poengterer at ABB vet forskjell på rett og galt. ABB visste godt at den han gjorde var juridisk galt, men han selv mente at det likevel var riktig for å redde Norge og vesten. ABB har altså et gjennomtenkt forhold til rett og galt, selv om vi andre er helt uenige.

Differensial diagnose

De siste dagene har det blusset opp en viktig og interessant debatt om psykiatri og strafferett. Det er to ulike debatter: (1) selve diagnosen av ABB og psykiatri som "eksakt" vitenskap; (2) forholdet mellom psykiatri og strafferett.

La meg driste meg til å si noe om (1), selve diagnosen.

Diagnosen schizofren (ICD-10 F20.0 og DSM):
1. To eller flere av de følgende, hver av dem må opptre mesteparten av tiden i løpet av måned:

• Vrangforestillinger


• Hallusinasjoner


• Usammenhengende tale


• Uorganisert, forstyrret atferd


• Apati, følelsesløshet/følelsesforvirring, mangel på motivasjon

Dersom vrangforestillingene er bisarre eller hallusinasjonene er i form av stemmer, er det tilstrekkelig symptom.

2. Sosial eller yrkesmessig funksjonssvikt.

3. Symptomene er langvarige.

Den paranoide varianten (DSM 295.3): uorganisert tanke/atferd mangler på listen over symptomer, vrangforestillingene innebærer ofte stormannsgalskap, forfølgelsesfantasier, misunnelse eller religiøsitet.

Diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse (DSM 301.81):
Stormansgalskap (i fantasi eller atferd), behov for å bli beundret, manglende empati. Minst fem av følgende symptomer skal være tilstede:

• Er besatt av fantasier om ubegrenset suksess, makt, dyktighet, skjønnhet


• Forestillinger om å være unik slik at man kun kan bli forstått av andre med høy status


• Krever voldsomt mye beundring


• Forestillinger om spesielle rettigheter, urimelige forventinger om automatisk særbehandling


• Utnytter andre


• Mangler empati, har problemer med å forstå andres følelser og føle med andre


• Er ofte misunnelig eller tror at andre er misunnelige


• Arrogant, hovmodig, nedlatende (i holdning eller atferd)
  

Personlighetsforstyrrelse er et permanent og dominerende trekk ved personen (ikke sykdom). Andre psykiatriske diagnoser regnes vel som sykdommer som kan behandles, i det minste slik at symptomene og plagene dempes.

Hvordan passer så ABB til disse kriteriene?

På schizofreni listen: han har vrangforestillinger, men ingen av de andre symptomene (i følge det som er kommet frem). Han er ganske velorganisert, han snakker sammenhengende og klart, han er ikke apatisk eller uten motivasjon. Spørsmålet blir om vrangforestillingene er bisarre nok til at kriteriene er oppfylt.

På narsissime-listen: Han har åpenbart fantasier om suksess og dyktighet, tror han er unik (i positiv forstand), søker beundring, tror han har spesielle rettigheter (f.eks. drepe andre), er arrogant/hovmodig. Punktene om misunnelse og empati er uklart.

For meg fremstår forskjellen på schizofren-paranoid og narsissistisk avvik som temmelig små særlig for ABBs tilfelle. Ja, det virker nesten som det dreier seg om en gradsforskjell i vrangforestillingene: Er de bisarre er han schizofren, er de bare drøye er han en tydelig narsissist.

En narsissist er først og fremst selvopptatt og egosentrisk, slik Aftenposten gjengir: «nærmest patetisk egosentrisk». Han fremstiller sin egen dyktighet på en arrogant måte («glup», «var en favoritt blant lærerne», «en lederskikkelse intellektuelt»), men mangler likevel vurderingsevne og selvkritikk. Han mangler også empati i følge det Aftenposten gjengir. Den voldsomme selvopptattheten og forfengeligheten er helt karakteristisk for narsissisme. ABBs stormannsfantasi er åpenbart temmelig drøy, men er det tegn på psykose eller bare mangel på bakkekontakt? Er psykiatrene (som er medisinere, i motsetning til psykologene) mer på utkikk etter sykdom enn etter sære personlighetstrekk?

Mitt poeng er ikke at psykiatrene driver slurvete synsing, men at grensedragningen mellom "utilregnelig/gal" (sykdom) og "temmelig sær" ikke er skarp.

Oppdatering:
Vepsen mener rapporten ikke holder mål: - De to psykiaterne har konsekvent forholdt seg til Breiviks meninger som symptomer på psykose, uten å forholde seg til at de synspunktene Breivik forfekter florerer i et politisk miljø.

Oppdatering 2:
- Etter å ha hørt deler av begrunnelsen, er jeg mindre overrasket. Etter min mening er det ingen tvil om at han er paranoid. Problemet er differensialdiagnostikken, sier professor i psykologi Bjørn Rishovd Rund til Aftenposten.
(...)
Det kan høres ut som en bagatell om han har paranoid personlighetsforstyrrelse, psykose eller schizofreni.

- Det kan ha avgjørende betydning for vurderingen av om han er strafferettslig tilregnelig, sier Rishovd Rund.

Oppdatering 3:

De to psykiaterne har funnet et symptom til: Tulleord (selvoppkonstruert ord), men disse viser seg å være helt kurrante i ABBs "kilder". Psykiaterne er visst ikke helt på nett.