Bjørn Stærk har en velskrevet og interessant kronikk i Dagbladet, de gode poengene til tross: Han er ute i samme ærend som før når han skriver:
Den andre sannheten ingen rettpsykiatrisk vurdering kan rokke ved, er at selv om Breivik er tilregnelig, så har ikke skribentene han har hentet ideer fra medansvar for terrorideologien han har bygget opp. Ord er ikke handling. Å mene at verden ser annerledes ut enn flertallet tror, gjør deg ikke til et dårlig menneske. Terror er ondskap, faktamisforståelser er ikke.Stærk bagatelliserer ved å kalle agressiv, krigersk retorikk av typen Fjordmann for "faktamisforståelser". Det er selvsagt mye feilinformasjon der ute både når det gjelder antall muslimer og hva islam er, men folk som f.eks. Bawer lyver for at "fakta" skal passe til deres demagogi. Folk som Bruce Bawer bare dikter opp det som passer hans propaganda, og når propagandaen er ond er "faktamisforståelsene" det også.
Stærk forsøker også å fremstille ABB som langt mer ekstrem enn Fjordman. Stærk forsøker dermed å skape mest mulig avstand mellom "ideer" og "terrorideologi" og til slutt "terror", for på den måten, får vi tro, å redde restene av den ideologien Stærk med sin faste eufemisme kaller "innvandringspessisme". Når folk som Fjordman snakker om å bruke våpen mot fienden, eller det opprettes diverse "defence leagues" som snakker om "no surrender", eller det snakkes om landssvikere og "quislinger", er det noe langt mer enn "faktafeil".
Men hovedspørsmålet er sammenhengen mellom ord og handling. Mens svært mange (selv de nokså moderate til høyre) synes det er helt greit å snakke om "sammenheng mellom religion og terror", synes Stærk at vi helst ikke skal snakke for tydelig om sammenhengen mellom innvandrerfiendtlig retorikk og 22.juli. I det offentlige ordskiftet er dette en merkelig asymmetri. Religion er jo som kjent ord, og avstanden mellom religionenes temmelig vage og generell vendinger og udåder begått i religionens navn er temmelig lang. For den islamfiendtlige retorikkens del, f.eks. tilfellet Fjordman, er avstanden betydelig kortere, blant annet ved at retorikken er langt mer konkret (blir retorikken tilstrekkelig konkret dreier det seg om straffbar oppfordring til vold).
Øyvind Strømmen sier f.eks. til Bergensavisen (4.april) at det ikke er egne ideer ABB presenterer, det er lite originalt stoff i ABBs manifest. Forskjellene går på nyanser, f.eks. at ABB vektlegger rasetenkning mer enn det som er vanlig blant antijihadister.
Stærks forsøk på gjøre ABB og hans ideologi til noe unikt og med bare svak sammenheng med den islamfiendtlige strømning er i det hele tatt ganske mislykket og gjennomskuelig. Som Timothy Garton Ash skrev i The Guardian 29.juli er det latterlig å underslå sammenhengen:
However, if it is ridiculous to suggest that there is no connection at all between Islamist ideology and Islamist terror, it is also ridiculous to suggest that was no connection between the alarmist view of the Islamicisation of Europe that these writers spread, and what Breivik understood himself to be doing.Det er et banalt poeng at ord ikke er handling, men det er like banalt feil å påstå at det ikke er sammenheng, å påstå at ord ikke har effekt. F.eks. ble Krekar nylig dømt for ord, ikke for handling. I Ruanda ble ledere for radiostasjonen RTLM dømt for bidrag til folkemordet. Dette siste er et ekstremt eksempel, men det viser at man ikke som Bjørn Stærk kan trekke en skarp strek mellom "rene" ord (greit) og vold (ugreit). Fjordman og Krekar beveger seg i den samme gråsonen. På samme måte synes vi ikke det er greit dersom Israels fiender i Midtøsten fyrer opp antisemittismen med bøker som Mein Kampf eller Sions vises protokoller.
Ossietzky advarte mot ordene og alle de som hevder de bare driver med ord, ikke handling:
Disse litterære antisemittene må omgås et stort dilemma. De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passer seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. Hvorfor så sjenerte mine herrer? Gjør et rykk, slipp løs den indre pøbelen som gjemmer seg i alle antisemitter. Plukk nå opp en hestepære, kast den i ansiktet på den jødiske medborgeren og skrik “jødesvin” etter ham. Dere vil føle en lettelse, og dere vil, ettersom vi lever i Tyskland, også finne en rett som møter deres plagede tilstand med forståelse. [...]Carl von Ossietzky, Die Weltbühne, 19.juli 1932 (sitert av Ivar Bakke)
Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et
treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå i hjel.
Fjordmanismen lar seg ikke redde fra den historiske skraphaugen.
16 kommentarer:
Azneh Rasmussen fant en antisemittisk bok i en muslimsk bokhandel og Vårt Land kalte det en "muslimbok". Og Bård Larsen skriver at terror utført i islams navn jo må ha noe med islam å gjøre.
Det er en del som møter seg selv i døra nå. Når det har vært avkrevd en milliard muslimer å personlig ta avstand fra ekstreme galematiaser så vil det være pussig om ikke de som har levert materiale og tegning til ABBs byggverk bør selv uten oppfordring kunne gå noe dypere enn hva "faktamisforståelse" og "innvandringspessimisme" virker å innebære.
Nettopp. Nå husker jeg ikke om Bård Larsen skrev akkurat det, men andre på Minerva har jeg argumentert i retning av at terror må ha noe med islam å gjøre. Det er omtrent like presist som å argumentere med at Høyre og Krf og annen konservativ ideologi har sammenheng med 22.juli. Asymmetrien er oppsiktsvekkende.
Problemet i det du skriver, er at det etterhvert ikke finnes noen intellektuell retning som ikke er befengt med idioter. Da ender vi der at jeg kan klistre en idiot på deg, og så kan du klistre en idiot på meg, og så hiver vi hverandre i kasser som ingen av oss føler oss hjemme i.
Bjørn Stærk er da ingen idiot. Jeg vil heller ikke nedlate meg til å kalle Fjordmanismen for "intellektuelle retning".
Nei, Stærk er ikke noen idiot, det er det ABB som er. Det du gjør, er å prøve å klistre ABB på Stærk og alle andre du nevner.
Problemet med å tilskrive Fjordmann, Bawer og diverse andre et ansvar, mener jeg er at det reduserer ABBs ansvar tilsvarende.
Den rettspsykiatriske farsen som nå utspiller seg, er trolig ganske inspirert av denne tankegangen: Et altomfattende oppgjør mot ideologien "som fikk Breivik til å handle", fordrer at Breivik gjøres til et offer. Han blir et offer for ondsinnede ideologer, som har fylt han med vrangforestillinger.
Samtaleterapi kombinert med innledende medisinering burde da iverksettes med det som mål at han blir frisk - og innen kort tid et verdifullt tilskudd til samfunnet.
Jeg mener at det er logisk utfordrende å gjøre noen ideologi eller tankeretning ansvarlig for ABBs handlinger, uten at ABB fritas tilsvarende for ansvar.
Nei jeg klistrer ikke Stærk til ABB, kan ikke begripe hvor du har det fra.
Bawer og Fjordman derimot klistres til ABB, ikke av meg, men av ABB og de to selv.
Du gjør noen unødvendige og villedende forenklinger av spørsmål om ansvar. Jeg tror ABB er tilregnelig, i den helt konkrete betydningen at han planla og gjennomførte ugjerningen i full visshet om at det er straffbart og at han ville bli fordømt av samfunnet. Han forstår i ettertid fullt ut hva han har gjort. Han kunne på hvilket som helst tidspunkt avbrutt gjennomføringen. Det betyr at han bærer det strafferettslige ansvaret, noe annet har jeg aldri sagt.
Ideene bak eller begrunnelsen for ugjerningen var ikke noe ABB fant på selv. Tvertimot beitet han på ideer (eller forestillinger om virkeligheten i Norge) som ble regnet som fakta hos folk som Fjordman og Bawer. Det innebærer et moralsk eller politisk ansvar for å ha bidratt til ABBs ideer. Fjordmann har vært svært nær å snakke om bruk av våpen, dog uten å direkte oppfordre til slikt.
Så fjordmann har vært snublende nær å snakke om våpen - om du tolker han rett - men dog uten å nevne dem. Da vil jeg gjerne nevne at halve regjeringa en gang har ravet rundt og forfektet "væpna revlusjon".
Teit? Ja! Ulovlig? Nei. Sånn sett kunne jeg sikkert dratt den ganske langt med å ta venstresida for meg. Det er likevel slik at det å vaske seg med andre sin drit, ikke resulterer i den store hygienen. Derfor skal jeg la steinene og glasshusene være.
Det eneste jeg skal bruke ovenstående til, er å illustrere at sammenhengen mellom ord og gjerning er en ganske vag affære.
Klart man kan unnskylde Mao, og si at han helt sikkert ikke ville dratt kulturrevolusjonen så langt om det ikke var for at han ble heiet på av vestlige turister med fotformsko. Jeg tror imidlertid ikke noe på det - og ei heller mener jeg at det er særlig formildende.
Disse turistene, og de andre aktive sympatisørene, har sluppet å ta avstand fra det de stod for. De har ikke blitt tvunget til å innrømme noen skyld - og de ville trolig anse det som direkte absurd. Like absurd mener jeg at det er at man nå forsøker å bruke Utøya som påskudd til å ta meningsmotstandere.
Forfeilede meninger tar man ved å tilbakevise dem. Man tar dem med fakta og diskusjon - man avfeier dem i alle fall ikke uten videre.
En gang i mellom må man - om jeg må være så frekk - kunne dra på smilebåndet av visse folks innlæringsevne. Det har noe å gjøre med denne evinnelig seiglivede, men trolig ikke ekte, Einstein-definisjonen av galskap: "Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results"."
Nå har man tiet i hjel innvandringskritiske røster med rå overkjøring i over 30 år. I samme periode har de man ønsket å slette fra det politiske kartet bare vokst og vokst. (Det så litt ut som om ting ble endret av ABB-terroren, men nå ser vi at ting vender tilbake til normaliteten).
Er virkelig det å blånekte på saklige innvandringsdiskusjoner den veien venstresida vil gå - enda en gang? Det ser unektelig slik ut.
Der får vi pakken fra ABB rett i fanget: dersom de som er forkjempere for thoughts controll vinner, så tror jeg at resultatet kommer til å bli ganske motsatt av hva Stoltenberg sa i etterkant av terroren.
De innvandringskritiske kommer ikke til å ville utsette seg for å motsi dere - så de vil heller snakke i det skjulte. De vil ikke lese hva sånne som deg skriver. Høre på deg vil de heller ikke - og enda mindre lytte en ekstra gang for å la tvilen komme deg til gode, av den enkle grunn at de ikke forventer annet enn å få kjeft.
Nå har venstresida i 30 år hatt stigmatisering som fremste våpen i den antirasistiske kampen. Fortsetter dere i samme spor, og bekrefter at dere er gale iht. Einstein, eller tar dere i møkka med bare hendene og gjør en jobb?
Den jobben kommer i så fall til å kreve respekt i sin egentlige forstand (av latin re specere, å se en gang til). Er dere villige til å lytte til hva deres motstandere faktisk sier, en ekstra gang? Det er forutsetningen for at de skal gjøre det samme for deg.
Ikke? Hvor er det da du sender forvirrede sjeler i fremtiden?
Innvandring, multikulti, kulturforskjeller.... Det er et svært felt. Vet du egentlig nok om det? Hvis ikke; hvordan skal du da kunne overbevise noen som helst at de må skifte spor?
Eller er det kanskje sånn at det viktigste ikke er resultatet, men at man får kjeftet og smelt litt på de andre? I så fall vet du om du er en del av løsninga eller den del av problemet.
Fjordman om våpen:
http://vepsen.org/2011/08/peder-jensen-oppfordret-til-bevaepning/
Endel virkelighetsfjerne folk i AKP "ravet rundt" og snakket om væpna revolusjon, det er riktig. Men du glemmer en viktig ting: Politisk vold og terror i Norge har kun blitt begått av høyrevridde (unntak for den uoppklarte Nygaard-saken samt for skytingen mot synagogen i Oslo).
Sammenhengen mellom ord og handling handler i dette tilfellet likevel ikke om oppfordring til voldsbruk, men om dyrking av ideer og forestillinger som har vold som logiske neste steg. Særlig Fjordman har dyrket og fremelsket disse ideene. Det snakkes om quislinger og svikere i seriøse aviser. Alle i Norge vet hva man gjør med landssvikere og quislinger.
Du snakker om innvandringskritikk, men det er ikke temaet for disse folkene, de er opptatt av islam og muslimer.
Jeg vet ikke hvem "dere" er. Selv tilhører jeg ikke venstresiden, men Venstre.
Kjære Konrad: Vi skal ikke langt tilbake i tid før bevæpning i politisk kamp ikke var noe man måtte tolke seg frem til.
Når vi ser på hvordan det så endte, men mange av disse menneskene i ledende posisjoner i samfunnet, kan vi kanskje si at retorikk om bevæpning ikke skal tillegges større vekt.
Politisk vold i Norge: så blitzere/antirasister har aldri banket nynazister/skinheads? Og demonstrantene til støtte for palestinerne da Israel invaderte?
Jeg drister meg til å si at det vel er flere av de sistnevnte som har fått pryl i Norge enn det er folk på venstresida som har fått. Ikke for at de røde er så mye verre, men fordi de er fler. Majoriteter er ikke alltid så sympatiske.
Som sagt: I moderne tid er politisk vold nesten utelukkende et høyreekstremt fenomen i Norge (med to unntak: Nygaard og synagogen), pluss Israels likvidering av Bouchiki. Håndgemeng har kanskje forekommet, men dette er ikke et spesifikt venstrefenomen. Ellers kan jeg minne om Hadelands-drapene.
Dette til tross for at AKP var et stort miljø sammenlignet med nynazister og slikt.
Hadelandsdrapene rystet Ungdommens heimevern, og endret organisasjonens våpenbruk markant. Men AKP-ML’erne var heller ikke kjent for å være militærnektere. Folk fra begge fløyer flokket seg om forsvaret som det stedet som ga stridsopplæring. Mitt inntrykk er at samfunnsdebatten har fjernet seg betydelig fra volden som et implisitt neste steg i de siste 20 årene. Etniske nordmenn drar stort sett ikke lenger på militærtrening i utlandet.
Herregud, Konrad! I gamle dager, ser du, i gamle dager, da stod man på Youngstorget og skreik at kappitalista sku man henge fra løktestolpene. I gamle dager pakket man sekken og dro i krig for sin sak (og så kom man fram til Spania og fant ut at det ideologiske bare var et fordømt rot, med anarkistiske dasser som kranglet med marxistiske kødder, mens begge deler skulte på anarkosyndikalistene - før alle sammen ble slaktet av en etter forholdene effektiv fascistisk krigsmaskin. (Men det var altså de greiene man dro ut for å dø for)).
Eller hva skjedde opp gjennom 60- og 70-årene. Hva med sympatiene for RAF? Eller hva med sympatiene for alle andre terrororganisasjoner. Så sent som på i 1988 ble en dansk politimann drept i et ran hvor pengene skulle gå til finansiering av PFLP.
Deretter har ting vært mer stille med europeisk basert terror. Selv Nord-Irland har vært stille! Og Baskerland!
Galningene ble spakere, de ble sedate og tykke byråkrater med hentesveis og hytte ved sjøen, noen havnet i viktige politiske posisjoner. Derfor skal man heller ikke undre seg over at øynene vrenges og hakene faller når det viser seg at noen fortsatt tenker på vold: Det er kua som har glemt at den har vært kalv!
Jeg har da aldri benektet AKPernes revolusjonsromantikk, men det ingen AKP skapte en 22.juli. Tyskland hadde sitt RAF, ikke Norge. Norske sosialister støttet eller unnskyldte Pol Pot, javisst. Tross dette er det altså høyrekstreme (evt fremmedfiendtlige, antisemitter, islamfiendtlige) som har tatt skrittet fra prat til voldelig handling.
Greit, men er vi ikke da hvor vi startet? At det er søkt å vrenge øynene i vemmelse over at noen - kanskje - har nevnt vold som en kommende mulighet, så lenge en stor del av den norske establishment har en fortid med langt mer uttalt voldsaksept enn de herrer du trekker frem?
Tull og tøys.
Det handler ikke om vold som en kommende mulighet, men om vold som et logisk neste skritt. ABB tok Fjordmans demagogi på alvor og tok det neste skritt.
Det hadde selvsagt vært like ille om en AKPer hadde tatt det neste skritt og startet en væpna revolusjon, spørsmålet om moralsk medansvar hadde vært akkurat like påtrengende i et slikt tilfelle. Men det var altså ingen som starta væpna kamp fra ytre venstre.
Er dette vanskelig å forstå?
Jeg kunne si mangt om venstresidas gjøren og laten opp gjennom tidene, men jeg legger den ballen død. Ønsker du å flame videre, så gjør du dét.
Alle er vel enige om at det var uheldig at ABB ikke ble fanget opp, men spørsmålet er jo også om det ikke er etterpåklokskap. Hvem hadde egentlig gjort seg bemerket med store bilbomber tidligere? Ville det være naturlig å forvente slikt på forhånd? Det er verdt å merke seg at det kom som en total overraskelse på de aller fleste at det var en nordmann som stod bak.
Det som i alle fall er sikkert, er at tanken på vestlige velutdannede mennesker som tar i bruk terror er skremmende. Den er også ny i allmennheten. Tenk på om diverse doktoringeniører skulle tilte - intet fagfelt nevnt, intet fagfelt glemt; det kunne bli ganske andre saker enn hva vi ser i form av improviserte veibomber i Afghanistan.
Alt jeg har sagt så langt handler egentlig om en ting: at vi må unngå at folk føler seg overkjørt. Vi skal kutte ut å flame meningsmotstandere, og i stedet lytte til det de har å si. Og vi skal lytte med både hode og hjerne - og være villige til å tenke seriøst gjennom det de sier.
Er det noe som Breivik har lært oss, så er det at ideen om at "vi gjør som vi gjør fordi vi kan" er livsfarlig. Det vi ser er nytt: vi ser muligheten for at ett enkelt velutdannet menneske blir fed up. Det kan glatt skje at noen som er hundre ganger mer velkvalifisert enn ABB mht. destruksjon tilter.
Ganske skremmende å tenke på, faktisk.
En annen ting som er skremmende, er hva som vil kreves av overvåking (prisen for denne i form av avkall på privatsfære) - og hvor lite effektiv en slik overvåking kan bli.
Ta et hvilket som helst emne, splitt det opp i det minste spesialfeltet du kan tenke deg, del dette opp i ti, og forsøk så å forstå hva det handler om.
Sannsynligvis blir detaljeringsgraden og sammenhengene så komplekse at du ikke vil evne å følge med i svingene. Kan du så forestille deg en overvåkningstjeneste som er kunnskapsrik nok til å kunne følge med i alle spesialfelter for å forebygge?
Da er vi langt forbi grundig sikkerhetsklarering av flykapteiner og piloter. Tenk på alle mulighetene for en maritim megakatastrofe.
Fordi samfunnet er så komplekst, er det i realiteten nesten ingen av oss som IKKE kunne forårsake skader av et skrekkelig omfang, hvis vi bare ville. Men noen av oss har spesialviten som kan være destruktiv hinsides fatteevne.
Vi må håpe at ingen av disse vender demokratiet ryggen i samme grad som ABB, og måten det kan skje på, er at vi vi unngår å praktisere demokratiet som et flertallsdiktatur.
Dette tror jeg er lærdommen fra Utøya: Intet høyt sivilisert land kan tillate seg å marginalisere grupper, hva enten det er politiske grupperinger, folkegrupper eller andre grupper. Vi er forbi epoken da en regjering kunne tillate seg at en en gruppe eller to genuint føler seg undertrykt.
Legg inn en kommentar