Det mest robuste funn gjennom de siste 40 år er at psykoterapi har positiv effekt. Men mer oppsiktsvekkende er det at kontrollerte studier som har sammenlignet ulike terapiformer, med få unntak har vist at ingen terapitilnærming gir bedre resultat enn andre. (...) Relasjonen mellom klient og terapeut er en av de viktigste faktorerene som påvirker terapiutfall, uavhengig av terapeutens teoretiske orientering.Dette skriver professor Ellen Hartmann i Morgenbladet 30.mars. Poenget er mildt sagt oppsiktsvekkende: Psykoterapi virker ikke, det er terapeuten (psykologen) som har betydning. Det er terapeutens personlighet og væremåte som teller: "lytter, reflekterer, smiler og holder god øyekontakt, er empatisk, forståelsesfull, varm og aksepterende, hjelpsom, gir råd og formidler håp".
Kort sagt: Psykoterapi handler om å ha noen å snakke med, personen beskrevet er det mange kaller en "god venn". Psykoterapi minner slik sett om homøopati: Pasienten får en god samtale plus en sukkerpille evt et glass rent vann.
Psykoterapi i praksis.
4 kommentarer:
Nå spørs det vel (har ikke Morgenbladet tilgjengelig) om ikke forfatteren her forsøker å tåkelegge at det endelig er kommet metoder som virker (CBT og ACT) når det måles med normale vitenskapelige metoder - mens de "klassiske" (psykodynamiske og andre spekulative) metodene nettopp ikke kan dokumenteres virksomme.
Ja, det kan hende, men Hartmann er professor i klinisk psykologi og dermed (vil jeg anta) ingen varm forsvarer av psykoanalyse.
Det viktige er imidlertid påpekningen av at uansett metode er psykoterapeuten det viktigste, metoden i seg selv er underordnet (dog med noen variasjoner som du påpeker).
Debatten i MB har vært intens så jeg regner med at Hartmann får motstand dersom hun har fusket med fakta.
Poenget var ikke psykoanalyse men psykodynamisk i vid forstand. Så langt jeg kan se med enkel googling (og det er ikke så forferdelig mye) så må hun så klart innafor den tradisjonen. Hun underviser blant annet i bruk av Rorschach.
Det er leeeeeenge siden det var alminnelig kjent at den "testen" bare skiller mellom testerne og ikke mellom de testede.
Det foregår en så langt ganske stille (for almenheten) kamp mellom de gammeldagse psykodynamikerne og de som kan/buker CBT og/eller ACT, der de gammeldagse tydeligvis er så pressa at de bruker "ingen virkning" som forsvar for egne posisjoner.
Godt mulig at du har rett, i at professoren er ute for å forsvare egen tradisjon mot de vitenskapelige resultatene. Innenfor hennes tradisjon er vel relasjon mellom terapeut og klient sentralt, i motsetning til f.eks. kognitiv terapi (der diskusjonen i Morgenbladet begynte). Vi venter på fortsettelsen!
Inntil videre betrakter jeg psykodymanisk terapi omtrent som homøopati....
Legg inn en kommentar