onsdag 30. januar 2013

Nabintuisme

Syllogisme er en logisk slutning med premisser og konklusjon. Aforisme er en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng.

Hanne Nabintu Herland forholder seg fritt til den slags tvangstrøyer og produserer i stedet sine nabintuismer:

- Nettopp retten til å være forskjellig og det å bli møtt med respekt til tross for forskjellige meninger, er noe av det jeg kjemper for. Jeg mener Norge er for ensporet opptatt av likhet og å ha like meninger. Det hemmer kreativitet, initiativ og mangfold. Målet må ikke være at vi alle skal bli like tilslutt, sier Nabintu Herland til BT (10/1).

Til BT noen dager senere (22/1):
- Her til lands har vi et altfor sterkt meningstyranni. (...) De verdiene som flertallet bekjenner seg til må styre utviklingen. Minoriteter skal respekteres, men kan ikke få herske over majoriteten. Den kristne humanistiske kulturen og de idealer den bygger på, må dominere norsk offentlighet. Respekt for minoritetene innebærer for eksempel at de får praktisere religionen sin uten hindre, men at de ikke skal prøve å tvinge den på oss andre.
Altså: Vi skal respektere forskjellighet og ikke tillate meningstyranni, men flertallet skal styre utviklingen og dominere offentligheten med sitt kristne syn. Ja?
 

6 kommentarer:

Professor sa...

Meget bra sagt og selvsagt ingen motsigelser i dette.

Virkelig riktige og viktige intelektuelle poenger.

Meget bra Hanne Nabintu

også interessant å følge den sjikanen på nettet som retter mot Herland.. skikkelig typisk venstreside metodikk. Hets å hån mot annerledes stemmer... men dette har vi gjennomskuet for lengst og det virker mot sin hensikt.....

Konrad sa...

Professor:
Jeg antar at du mener det seriøst. Så da kan du kanskje forklare hvordan man kan være mot "meningstyranni" og samtidig mene at en gruppe skal "dominere norsk offentlighet".

Er ikke det nærmest en definisjon på meningstyranni at en gruppe dominerer med sitt syn?

Anonym sa...

Konrad da. At flertallet bestemmer heter demokrati, men demokrati kan være flere ting.

Det kan på den ene siden være flertallsdiktatur, som knapt tåler motforestillinger.

Si noe stygt som virkelig krenger sosialdemokratiske kjerneverdier, eller piss litt på velferdsstaten, så får du vite hvem tilhengerne av slikt er.

På den andre siden kan demokratiet være så selvutslettende tolerant at det benekter flertallets rett til å bestemme. Vil du vite hvem som er tilhengere av slikt er, er det bare å utbasunere dette og hint om utvisning av et barn eller to, eller kanskje noe annet rasistisk. (utvisning av barn er rasistisk)

Nabinthu har så det frastøtende syn at hun vil ha noe midt i mellom.

Phytte rakkeren!

Konrad sa...

Nei HNH vil ikke ha noe i midt i mellom, hun vil ytterpunktene samtidig. Både tusen blomster og dominans.

Professor sa...

Det er selvsagt ingen motstridende i det. I Norge er Kristendommen den ledende religion og det samme i for eksempel i USA. Dette er de underliggende verdiene samfunnet er bygget på. Våre lover og etiske fundament er bygget på disse. I kristendommen og vår kultur er det plass til forskellighet. Men også du skal ikke lyve, du skal ikke stjele, du skal ikke slå ihjel. Men også gjengjelde vondt med godt. Det er helt uproblematisk å være minoritet i et slikt samfunn. Tar du foreksempel Saudi kommer en sharia stat vil staten pålegge plutselig en del ting som griper inn som for eksempel fengsel ved misjonering, påbud om full tildekking, steining ved utroskap, kappe av et lem ved tyveri, dødstraff og konvertering fra en Religion til en annen. I Norge styrer kristendommen med luft og plass til minoriteter, i feks Saudi gjelder noe annet hvor ditt poeng er relevant.

Anonym2 sa...

Som de andre sier før. Dette er helt uproblematisk. En offentlighet preget av en dominerende majoritet, forutsatt et relativt liberalt politisk klima, er tvert imot et meget trygt og stabilt sted for minoriteter og fri tenkning. Den nye interessen for minoritetspolitikk har sikkert vært et viktig korrektiv og en naturlig reaksjon på tidligere tiders rasisme, men jeg kan ikke se at minoritetspolitikk har gjort samfunn bedre, tryggere for minoriteter, eller oppmuntrende til intellektuell pluralitet av dens fremvekst.