Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen, hevder stipendiat i religionssosiologi, Alexandra
Irene Larsen i en kronikk i VG (2.febr).
Islamforskerne konstruerer "en fortelling med selektive fakta, ubegrunnede generaliseringer og tendensiøs språkbruk for å tjene et bestemt politisk formål" i følge Larsen.
De andre religionsforskerne er ikke politiske nøytrale, noe Larsen selv underforstått er. Beviset for dette er at de aktuelle islamforskerne i sin ungdom var AKP-ere samt at de har lest Edward Saids "sinte" bok.
Jøjemeg, snakk om å kaste stein i glasshus, Larsen er vel den siste til å belære andre om være politisk nøytral i sin forskning.
Larsen får da også tilsvar:
- Den formen for totalkritikk som Alexandra Larsen setter fram, er typisk for de som ikke arbeider med dette. Vi forsøker å beskrive realitetene slik de er - og ut fra empirisk forskning sette sammen ulike perspektiver. At vi som forsker på dette feltet, skulle drive med en romantisering av islam, stiller jeg meg uforstående til, sier professor Knut Vikør til Klassekampen.
Professor Bjørn Olav Utvik sier Larsens kritikk er full av halvnøyaktigheter (VG 7.febr):
- Larsen er selv ikke Midtøstenforsker og viser en grunn forståelse for både norsk forskning og ikke minst for Midtøstens samfunn.Det er spesielt skuffende siden hun er stipendiat i religionssosiologi. I hennes kritikk er det lite sosiologi, men mye ideologi. At hun gjør et poeng av min fortid i AKP (m-l), er en lettvint metode for å slippe å diskutere sak. Utvik mener at Larsens tese om at norske Midtøsten-forskere romantiserer islam ikke er begrunnet noe sted, og han mener hun selv reduserer islam til en totalitær ideologi.På søppelfyllingen "Gates of Vienna" er Larsens kronikke oversatt og hun hylles som en "dissident". Søppelfyllingen har en egen norsk bidragsyter som kaller seg "The Observer" (kan det være Bruce Bawer??) omtaler Lars Gule som "An older version of Anders Behring Breivik".
2 kommentarer:
Nå også på Minerva: http://www.minervanett.no/arven-etter-edward-said/
AIL siterer Knut Vikør på at:
"«Fram til om lag år 1800 hadde den islamske verda levd trygt i forvissinga om at deira verd var kulturens sentrum (…) og dei hadde i stor grad rett; den islamske verda var det store kultursenteret ved sida av Kina. Det ikkje-islamske Europa var en barbarisk utkant, og det dei visste, hadde dei i stor grad lært av arabarane. Til og med den ‘vestlige kulturarven’ frå sin eigen verdsdel, Hellas og Rom, kom til dei berre gjennom arabiske omsettingar» (Vikør Ei verd bygd på Islam s 230)."
...hvilket jo unektelig høres en anelse kokko ut når det trekkes frem til 1800. Jeg lurer imidlertid litt på hva som skjuler seg bak (...) i sitatet – har du noen mulighet til å kontrollere dette?
AIL skriver forøvrig også at:
"Araberne kunne ikke gresk eller latin, og de har aldri utviklet den interessen for fremmede kulturer som vi finner i Vesten"
...
Det er mulig sitatet er tatt ut av sammenheng, men jeg er ikke umiddelbart enig i at det er kokko.
Saken er at vi er smule nærsynte, det som er nært fremstår mye klarere, større og viktigere. Det er lett å tenke seg at Europa alltid har ledet an. Faktum er at til rundt 1750-1800 var Kina og Europa omtrent jevnbyrdige økonomisk og teknologisk. Så den relativt korte perioden fra opiumskrigen til Kinas nykapitalisme begynte rundt 1980 fremstår som et unntak i Kinas historie, en kort nedtur.
Institusjonelt og kulturelt (antakelig også økonomisk) var den "mørke middelalder" i Europa en av islams og den arabiske gullalder. Militær dominans ble kombinert med relativt liberalt internt regime fra Baghdad til Sevilla. Fra denne tiden har vi fremstående vitenskapsmenn som f.eks. Ibn Khaldun og Avicenna. F.eks. begynte ensrettingen i Spania etter den såkalte gjenerobringen (og etableringen av inkvisisjonen) og Granada, Sevilla og Cordoba var ikke lenger Europas intellektuelle sentrum. Samtidig ble Istanbul igjen en multietnisk storby med jøder, grekere, armenere, slavere side om side med de tyrkiske muslimene - jøder som flyktet fra det katolske Spania ble beskyttet av sultanen. Ottomanene skapte et nytt imperium med et sofistikert statsapparat og ble den dominerende makt i Middelhavet, på Balkan og i Midtøsten. For folk på den tiden måtte Istanbul fremstå som det opplagte sentrum (akkurat som 500 år før da vikingene kom til Miklagard). Europeiske småstater som England lå i den fjerne utkant.
I middelalderen lå f.eks. "den evig by" Roma nede for telling, den var redusert fra en metropol til en filleby helt i skyggen av de store islamske byene (og Consatinopel). Peterskirken er f.eks. en relativt ny kirke.
Eksakt når Vest-Europa sto frem som verdens sentrum er ikke lett å si. Dette skjedde vel gradvis fra omkring 1600 til 1800, muligens kan den industrielle revolusjonen være et entydig vippepunkt.
Legg inn en kommentar