Den selektive ytringsfriheten

Det begynner å bli ganske velkjent at de som står på barrikadene for ytringsfriheten praktiserer en godt utviklet dobbelmoral når det kommer til stykket.

"Med rett til å krenke" skrev Siv Jensen (Frp) i mars 2012.

«INTEGRERINGSPOLITIKK: En rødhåret FrP-politiker fra Trøndelag ble observert på vei inn i en taxi sammen med en ung tamil en sen lørdagsnatt i mars,» skrev Natt & Dag i april 2013.

Den rødhårete Per Sandberg følte seg krenket av dette, ja han raser, og klaget saken inn for PFU:

Sandberg skriver i klagen at avisen bevisst forsøker å skape et bilde av at han tar med seg en tamil hjem i taxi for å ha sex med denne. Sandberg mener avisen har brutt punktene 4.7 om identifisering, 4.14 om imøtegåelse og 4.15 om tilsvarsrett.

Sex? Hvem har nevnt sex? Tamil eller ikke tamil, hva har det med saken å gjøre?

PFU konkluderer:

Det ligger ikke til utvalget å vurdere hvor vellykket eller morsom en slik ytring er, men det er lang tradisjon i norsk presse for stor takhøyde på dette området. Det innebærer at også ytringer som kan oppleves som ubehagelige og belastende - noe den omtalte notisen åpenbart har vært for klagerne - normalt må kunne aksepteres. Dette forutsetter imidlertid at det er lett å forstå av kontekst og presentasjonsmåte at det nettopp dreier seg om et humoristisk innslag. I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at notisen framstår i en slik kontekst, i en spalte leserne kjenner som uhøytidelig.

Krenket: Ikke tamil-sex likevel.