Frp har gått til valg med løfter om uansvarlig økonomisk politikk. Handlingsregelen setter en grense for hvor mye midler som skal sluses fra Oljefondet inn i statsbudsjettet. Regelen sier at det på sikt ikke skal være mer enn den langsiktige avkastningen av fondet, anslått til 4 % årlig. Dette skal både hindre at fondet blir brukt opp og at norsk økonomi ikke skal overopphetes. Argumentasjon mot Handlingsregelen bygger på to misforståelser.
1. "Tiltak innenriks som gir bedre samfunnsøkonomisk lønnsomhet enn Oljefondet (dvs over ca 4 %) må være OK." Dette er en besnærende argumentasjon som og professor Victor Norman har rotet seg bort i. Når man beregner samfunnsøkonomisk lønnsomhet f.eks. av infrastrukturtiltak, kan den såkalte nytten (samfunnsøkonomisk avkastning) av tiltaket komme på f.eks. 5 %. Men disse 5 % er ikke kontantstrøm inn i statskassa, det er bare en sum av en rekke mer eller mindre diffuse virkninger av tiltaket, f.eks. spart tid ved reise eller mindre støy. For A/S Den Norske Stat er dette en fundamental forskjell. Oljefondet gir kontantinntekter til Staten og kan dekke løpende drift i all evighet så lenge fondet ikke tappes. Men tappes fondet er pengene borte for alltid. Mindre støy er ikke penger som strømmer tilbake i statskassen.
2. "Det må skilles mellom investering og forbruk i statsbudsjettet. Brukes pengene til investeringer kan man gå ut over Handlingsregelen." Dette er også et tilforlatelig, om enn mer spissfindig argument. Tanken synes å være at penger brukt på investeringer er noe grunnleggende annet enn løpende drift, men til varig infrastruktur til glede for generasjoner. For det første er ikke veier og jernbane evigvarende, de slites ned og må vedlikeholdes. Broer er spesielt kostbare å vedlikeholde. Investering (feks. en vei) er bare forbruk fordelt over mange år. For det andre kan veier og jernbane, selv om de ikke slites ned og forfaller, bli ukurrante eller utdaterte. De lange jernbanestrekningene i Norge er f.eks. utdaterte, de oppfyller ikke dagens standard. Broer og tunneler viser seg etter 20-30 år å være feilplassert eller underdimensjonert. For det tredje kan ikke f.eks. en tunnel omsettes på et marked slik verdipapirer kan. I det øyeblikk tunnelen er bygget til en kostnad av f.eks. 1,3 mrd kroner er den også avskrevet til kr 0,- rett og slett fordi den ikke har noen annenhåndsverdi.
Ang pkt kan man innvende: "Men bør ikke Norges infrastruktur oppgraderes med bedre veier, jernbaner, t-baner etc?" Jo, absolutt, Norge har et betydelig etterslep særlig på jernbane samt t-bane innenfor Stor-Oslo, spesielt akutt blir det tatt i betraktning forventet vekst i folketall. Men disse oppgraderingene bør komme uansett, ikke fordi vi slumper til å ha penger på bok.
Oppdatering: Denne såkalte professoren er blant de som har misforstått: "For et hovedproblem til handlingsregelen, er at den ikke tar høyde for et
skille mellom investering og forbruk,"påstår Erik Reinert. Fra statens perspektiv er det ikke noen vesensforskjell. F.eks. utdanning er et "forbruk" eller kanskje mer presist en kostnad for staten, utdanning av et kull ungdommer er ikke evigvarende investering som kaster av seg X % hvert år inn i evigheten. Det kommer jo nye kull til hvert år, og gamle blir pensjonert hvert. Så utdanning er en løpende kostnad, og det må dekkes av løpende inntekt. Reinert roter.
Skatt ødelegger feriene dine!
for 11 timer siden
20 kommentarer:
De største feilene mht, handlingsregelen er det regjeringen selv som står for.
Enkelte ting tas utenfor budsjett (f.eks. Statkraft), mens andre tas innenfor (u-hjelp). Da står vi i den absurde situasjon at det finnes politikere som tilsynelatende mener at kjøp ditt og datt i Angola virker inflasjonsdrivende, mens investeringer i anleggsveier i Norge ikke er.
Hva som havner innenfor og utenfor budsjett er det ikke alltid like lett å se logikken i.
At staten så ikke - ikke engang etter oljefondets eget skjønn - greier å leve opp til 4 % avkastning (og her snakker vi vel realavkastning) betyr vitterlig at fondets kapital faller, når man ser bort fra tilførte penger.
Den reelle avkastningen er vel siden handlingsregelens innføring ca 2,5 %. Jens er stolt av han ikke har greid å bruke 4 %, men dog godt over 3 % (hvis vi altså ser bort fra de tingene han uansett har sneket utenom budsjettet). Man har altså spist av oljeformuen - og ikke bare avkastningen.
Du har rett i at det ikke er opplagt hva som holdes innenfor og hva som holdes utenfor. Unngå inflasjonsdrivende ("opphetende") er ett av flere argumenter for handlingsregelen. Statlige selskapers næringsdrift holdes utenfor fordi det nettopp er næringsdrift, det er investering som gir inntekt (f.eks. Statoils investeringer gir i fremtiden inntekter til statskassen), mens u-hjelp er forbruk (penger som aldri kommer tilbake).
Linken nedenfor er til en artikkel av Erik Reinert, som ikke er hvem som helst.
Han er professor ved universitetene i Tallinn og Ekaterinburg hvor han blant annet arbeider med nasjonale økonomiske strategier.
Erik Reinerts siste bok «How Rich Countries Got Rich....... and Why Poor Countries Stay Poor» kom på Financial Times bestselgerliste. Boken er kommet ut på, eller er under oversettelse til, til sammen 17 språk, inkludert arabisk, kinesisk, russisk og koreansk.
Han er også seniorrådgiver i Tenketanken Res Publica.
Om forvaltningen av oljeformuen sier han Det er en logisk svikt i Finansdepartementet
Reinert bringer her inn vesentlige "nye" tanker mht. deflasjon. "Nye" fordi de ikke passer inn i keynesiansk tenkemåte.
Deflasjon er den naturlige tilstanden i en økonomi, da fallende produksjonskostnader alt annet like gjør at man får mer for pengene.
Når kineserne produserer billigere, betyr det at inflasjonen bremses i Norge. Det er dette som hindret en fullstendig overoppheting av norsk økonomi for noen år siden.
Man målte ikke inflasjonsvirkningen fra boligmarkedet, til tross for at sunn logikk burde tilsi dette. At så leieøkninger inngår (korriger meg om jeg tar feil) gjør det hele litt absurd. Når Norge i tillegg har et skattesystem som gjør bolig til det feltet hvor det er gunstigst å spare, betyr det at man ikke har hatt noe funksjonelt inflasjonsmål.
Motsatt har man heller ikke tatt hensyn til importen fra Kina. Dermed har man sett voldsom inflasjon på alle ting som er berørt av norske hender, men som er utlignet av fallende importpriser.
Og midt i dette har Norges bank sittet med sin inflasjonsstyring - uten mulighet til å skjenke norsk næringslivs konkurransekraft mye omtanke (av grunnene som er nevnt ovenfor).
Dette ble mye inflasjonsprat, men handlingsregelen er jo også bygget opp om inflasjon. Den er bedre enn ingenting, men avgjort ingen perle.
Jeg mener Norge heller skulle hatt en formuestankegang over en bred front. Ikke en regel som tillater at penger som kan brukes iht. handlingsregelen kan sløses bort. At man så ikke når avkastningsmålet gjør ståa enda mer elending.
Handlingsregelen og forvaltningsmandatet til oljefondet gjør dermed at investeringer kun kan eksistere i utlandet. Man kan utmerket godt finansiere en vei i utlandet, selv til negativ rente, men krever langt høyere forrentning for at den skal kunne bygges i Norge. Man ser helt bort i fra muligheten for at infrastrukturinvesteringer skal kunne være gode i Norge.
Hva i alle dager skjedde med "Vi bygger landet"?
Dette Frp, er dei sånn derane tax-and-spend liberals, eller held dei seg til ein annen variant av sosialismen?
Oljepengebruken bør heller tilpassast konjunktursituasjonen enn avkastninga i oljefondet. Dersom ein slavisk fylgjer avkastninga vil handlingsregelen verke prosyklisk, sidan avkastninga i dei internasjonale finansmarknadene normalt vil vere høg i tider med høgkonjunktur i Noreg, og omvendt.
Elles er det vel vanlegvis på høgresida - ikkje minst på dei høgrepopulistiske eller liberalistiske delane - at omsynet til budsjettbalansen og ynsket om reduksjon i statlege utgifter er sterkast. Den "uansvarlege" venstresida meiner derimot at nausynte offentlege investeringar må gjerast uansett, og i tillegg vil ha gunstige økonomisk verknader på både kort og lang sikt.
Sosialisten:
Handlingsregelen sier at oljepengebruken i statsbudsjettet over tid skal max være den langsiktige avkastningen av fondet. Dvs at oljepengebruken kan tilpasses konjunkturene (motsyklisk) og dessuten skal det ikke være styrt av årets avkastning av fondet - begge deler er viktig for at Handlingsregelen ikke skal forsterke svingningene.
Ang Reinert:
Joda jeg vet godt hvem Reinert er.
"Handlingsregelen og forvaltningsmandatet til oljefondet gjør dermed at investeringer kun kan eksistere i utlandet. Man kan utmerket godt finansiere en vei i utlandet, selv til negativ rente, men krever langt høyere forrentning for at den skal kunne bygges i Norge. Man ser helt bort i fra muligheten for at infrastrukturinvesteringer skal kunne være gode i Norge."
Det er dette som er misforståelsen jeg har forklart ovenfor. (1) Infrastruktur gir ikke nødvendigvis kontanter inn i statskassen selv om de er samf.øk. lønnsomme. En finansinvestering i utlandet gir kontanter i statskassen (noen går godt andre går dårlig, men i snitt gir de positiv avkastning på 3-4 %). (2) Sett fra statens perspektiv (med ansvar for hele landet i et uendelighetens perspektiv) er det ikke forskjell på investering og forbruk (løpende utgifter).
"Infrastruktur gir ikke nødvendigvis kontanter inn i statskassen selv om de er samf.øk. lønnsomme."
Dette er riktig, hvis du forutsetter at man aksepterer råtne beslutningsgrunnlag.
Kan du utdype hvilke prosjekter som ikke gir penger i statskassen, men som er samfunnsøkonomisk lønnsomme?
Et naivt spørsmål fra en ikke-økonom.
FrP snakker om at vi låner dyrt for å bygge veier mens oljefondet har lavere avkastning på sine investeringer.
Hva om vi lånte penger av oljefondet til renter som for eksempel lå et sted mellom de to alternativene over, og så betalte tilbake med renter til oljefondet?
Fortrinnsvis med bompenger for veier.
Er det andre innvendinger mot dette enn en politisk risiko fordi FrP og andre populister kunne komme til å endre betingelsene for tilbakebetaling?
"Kan du utdype hvilke prosjekter som ikke gir penger i statskassen, men som er samfunnsøkonomisk lønnsomme?"
De fleste prosjekter (unntatt næringsdrift som oljeutbygging) gir ikke penger inn i statskassen. Når Staten bygger en vei så stilles den fritt til rådighet for innbyggerne. Den positive "samfunnsøkonomiske lønnsomheten" fremkommer ved å summere sammen all "nytte" og trekke i fra kostnader/ulemper. Nytten er alle gode ting f.eks. veien fører til (f.eks. spart tid for reisende, mindre støy), nytten omregnes til kroner for å kunne sammenlignes med kostnader som også er kronebeløp. Men spart tid eller redusert støy for reisende er ikke kontanter som havner i statskassen. Spart tid for reisende er til glede folket, og fremkommer som mer fritid, og mer fritid er forbruk. Når staten bygger en vei som sparer tid for reisende er det dermed en overføring fra statskassen til forbrukerne (en subsidie om du vil).
"FrP snakker om at vi låner dyrt for å bygge veier mens oljefondet har lavere avkastning på sine investeringer."
I utgangspunktet dekker Staten vei- og jernbanebygging direkte over statsbudsjettet, da er det ikke noe lån inne i bildet.
For bompengeprosjekt er det vel et bompengeselskap som tar opp lån og betaler ned med inntekter. Dette er jo risikofrie lån (verdens rikeste stat står i bakgrunnen som garantist) så jeg kan ikke forstå at det er dyre lån. Dersom bompengene ikke er i stand til å betjene lånet burde kanskje veien ikke vært bygget?
Personlig synes jeg all veibygging burde gå direkte over budsjettet, og at "bompenger" burde omgjøres til en spesiell veiavgift for spesifiserte områder/strekninger. Veiavgiften burde så havne i samferdselsbudsjettet for staten eller fylket. Kvasiløsningen vi har nå er ikke god.
Så essensen er altså at det er uproblematisk å finansiere en bibliotekar, en kulturkonsulent, en person på tiltak, en bonde eller noe annet som i dag betales over statsbudsjettet, mens det er inflasjonsdrivende og uansvarlig om noen skulle bygge en vei?
Det du sier er stort sett at man godt kan bruke penger, så lenge de ikke brukes på noe nyttig, ikke sant?
Neineinei, du har jo ikke forstått et kvekk.
Til Konrads kommentar av 10.32: Om man lager studier for å presse gjennom et OL eller lignende, tyr man trolig til såpass ullen argumentasjon, men jeg tror ærlig talt at det finnes mange infrastrukturinvesteringer som ville kunne stå på egne bein uten å dra inn fantasitall.
Forstå meg rett, man skal selvsagt ikke investere i hva som helst, men du ender opp med å forsvare at de oljepengene som man tross alt bruker i dag, bør sløses vekk, mens prosjekter som gir en viss samfunnsøkonomisk nytte, bør skrinlegges.
Det handler ikke bare om veier. Det handler også om vedlikeholdsetterspepet på alt som stort sett finnes bygd.
Vedlikeholdsetterslepet har passert 800 milliarder
Vedlikeholdsetterslep på 800 milliarder
Ja, men da skifter du over til en annen diskusjon, nemlig om hva som per i dag er "sløsing" på statsbudsjettet og hva som ikke er det.
Det jeg snakket om her var to innvendinger mot Handlingsregelen, og argumenterte for at begge bygger på misforståelser.
Du må gjerne mene at utbygging og vedlikehold av infrastruktur er bedre enn landbruk og kulturkonsulenter (det kan til og med hende du har rett), men det er altså en helt annen diskusjon som ikke har noe med Handlingsregelen å gjøre.
Det har noe med innlegget ditt å gjøre, ettersom du innvender at vedlikeholdet (som man uansett ikke gjør), er et argument mot investeringer.
Nei du misforstår helt.
Investering i realkapital f.eks. infrastruktur er egentlig et forbruk (altså løpende kostnad) fordelt over mange år. Lar man være å vedlikeholde så blir realkapitalen til slutt nedslitt (helt forbrukt). Dersom man vedlikeholder blir det også en kostnad. Sagt på en annen måte: Det er bare tull å si at investering og forbruk er to fundamentalt forskjellige ting.
Og om jeg kjøper varmepumper til avløsning for panelovner i et offentlig bygg?
Om det bygges ei bru som sparer mange kilometer med ulykkesbelastet vei, og i tillegg fjerner diverse årlige vedlikeholdskostnader og eliminerer behov for rassikring?
Vi er uenige om hvilke krav som skal stilles i forbindelse med samfunnsøkonomiske analyser. Jeg stiller såpass strikte krav at det som ikke kan innregnes som økonomiske gevinster uten omfattende fortolkning heller ikke skal innregnes.
Et prosjekt som står på egne bein uten rentekostnad, vil kunne møte problemer om det skal innregnes en finanskostnad på 5-6%.
Samtidig er det slik at oljefondet investerer i papirer som gir langt lavere renter enn hva infrastrukturinvesteringer må betale. I slike tilfeller er vi bedre tjent med å finansiere norsk infrastruktur enn utenlandsk.
Jeg synes ikke man skal tukle med investeringsbegrepet, som vil si at investeringen skal ha en positiv nåverdi.
Jeg sier så at en stat, som har tilgjengelig kapital, vil ha den lavest mulige risikopremien ved investeringer på eget territorium - lavere enn noen utenlandsk finansaktør (med mindre vi snakker om mottak av bistand).
Det du gjør, er å avvise relevansen av investeringsanalytiske verktøy som nåverdi, tilbakebetalingstid og alle de andre.
Kan du forklare hva du mener om relevansen av nåverdi (NPV) i forbindelse med offentlige investeringer?
Nei nå roter du fælt.
At Oljefondet noen ganger investerer i dårlige papirer (lav avkastning) har ingenting med det prinsippielle poenget å gjøre.
Jeg avviser slett ikke relevansen av investeringsanalysens verktøy. Tvertimot.
Investeringsanalysen tar bare hensyn til at inntekter og kostnader opptrer i forskjellige perioder (år). Kjøper du en bil i år kommer den største kostnaden (kjøpesummen) dette året mens nytten av bilen ("inntektene") kommer i årene etter. Lar du være å vedlikeholde bilen blir de løpende utgiftene naturligvis lavere, men bilen blir uansett utslitt til slutt. Når bilen er utslitt så er den forbrukt, dette forbruket har da strukket seg over flere år, men forbruk er det okkesom. Det er altså ikke noe prinsippielt skille mellom forbruk og investering, forskjellen er bare neddiskonteringen (fremtidige inntekter er mindre verdt).
En samfunnsøkonomisk analyse skiller seg fra en bedriftsøkonomisk ved at man inkluderer all nytte og alle kostnader av et tiltak (f.eks. en veibygging). I en samfunnsøkonomisk analyse er "inntektene" all slags nytte, både vag som pen utsikt og konkret som færre ulykker. Men det er to problemer: Metodeproblemet består i å regne nytte om til kroner (problemet gjelder både vage ting som pen utsikt og konkrete ting som verdien av et liv). Det andre problemet er det viktige her: Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er IKKE penger i statskassen, det er bare et uttrykk for totalnytten (medregnet positive og negative eksternaliteter) omregnet til kroner.
Det man kan inkludere i en hederlig samfunnsøkonomisk analyse, er kun de faktorer som vil ha en effekt i klingende mynt, men gitt at staten er så stor, vil det nødvendigvis bli enkelte diffuse anslag.
Faktorer som ikke vil ha noen effekt på myntenes klang, har intet i en økonomisk analyse å gjøre - enten den er på bedrifts- eller på samfunnsnivå.
Ja det må du gjerne mene, men poenget med en samfunnsøkonomisk analyse er nettopp å inkludere det som ikke foreligger som klingende mynt (herunder alle diffuse eksternaliteter). Når staten bygger en vei som stilles fritt til rådighet for borgerne så er det ingen effekter i klingende mynt (effektene er dog tallfestet som kroner). Så når man sier at veiprosjekt gir positiv samfunnsøkonomisk gevinst har det lite med klingende mynt å gjøre.
Legg inn en kommentar