En anonym kommentar bruker JS Mill som sannhetsvitne for verdien av Document.no's skriblerier. Skal man le eller gråte?
Skravlebukkens års-kavalkade
for 13 timer siden
fredag 14. februar 2014
Hans Rustad = John Stuart Mill?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
11 kommentarer:
Mengdelære kan være utfordrende, ser det ut til.
At Mill ville funnet document.no's stemme verdifull, virker rimelig på bakgrunn av det oppgitte sitatet (uten at det dermed er sagt om han ville likt stedet) Det betyr imidlertid ikke at Rustad = Mill.
Saksøk mattelæreren og hjemkommunen din. Du har ikke fått den skolegangen du har hatt krav på.
Alvorlig talt later det til at du har vansker med å akseptere ideen om at et menneske kan like meningsmangfold. Jeg liker imidlertid å lese motsatte synspunkter, og gjerne diskusjoner med folk som ikke har samme syn. Dette gjelder for mange av documents kommentatorer også. Du finner dem mange ulike steder - stikk i strid med alle teorier om ekkokamre.
Folk som angriper AT andre sier noe, og ikke hva de sier, vil ha ensretting. Ulydighet skal straffes. Det er faktisk en holdnig som er ganske vanlig på venstresida. Kollektivister hater utbrytere. Individualister elsker dem. Det er derfor at sosialister er så gode til å marsjere i takt.
Dusteprat.
Overskriften er selvsagt en spissformulering.
JS Mill ville trolig ha forsvart Document.no på prinsippielt grunnlag, det gjør jeg også, Rustad og hans gjeng har ytringsfrihet som alle andre.
Men jeg er sterkt i tvil om Mill ellers ville betraktet Document som "verdifullt", ikke minst fordi Document på de andre menneskerettsområder står for det motsatt.
Hva kollektivisme og sosialisme har med dette å gjøre, er meg et mysterium.
Enig eller ikke et ikke sentralt. Det sentrale er at klart formulerte meninger gir inspirasjon enten som støtte for eget syn eller som grunn til meningsendring. Derfor er mangfold bra.
Se så på virkeligheten, med sensur av kommentarfeltene over lav sko. Se på alle som mener det er uetisk å spørre om klimaendringer er reelle eller ikke, eller det massive presset i alle debattene som fora som document.no eller svenske avpixlat er opptatt av. Grunnen til at document og lignende steder er leseverdig, er nettopp at disse stedene holder liv i mangfoldet, og gir stoff til ettertanke som man så kan ta til seg eller avvise. Man trenger ikke være kommunist for å lese KK, for man får uansett inspirasjon. Man trenger ikke være nazi for å lese Mein Kampf.
Det eneste området hvor særlig Rustad har markert seg for å begrense ytringsfriheten er antisemittisme og holocaustfornektelse. (Også derfor er det morsomt at Valen, en representant for Norges mest antisemittiske parti, driver med brunskvetting mot dokument. Han, som representerer et parti, hvis formann gikk i en demonstrasjon hvor det ble ropt antisemittiske slagord).
Begrensning av ytringsfriheten er først og fremst sett fra venstresiden, ikke sant?
Du er argumenterer på samme håpløst upresise måte som Bjørn Stærk.
Ja, ytringsfriheten gjelder for alle, også for Document og det som verre er. Ja, mangfold er bra, selv om det bare er sludder og vås som serveres.
Dermed er vi inne på problemet med ditt og Stærks perspektiv: Så lenge det er noenlunde klart skrevet så er det per def "verdifullt". Dette ender opp i en absurd relativisme. Offentlig debatt er et sammensurium av stemmer, og den knappe tiden vi har her livet bør brukes fornuftig, og det er neimen ikke fornuftige å bruke den tiden på Document, eller Gates of Vienna eller venstreekstreme publikasjoner eller hva det måtte være. Det har ingen verdi å lese Mein Kampf bare for å gjøre seg opp en egen mening, det er faktisk ganske meningsløst, den eneste grunnen til å lese Mein Kampf er akademisk interesse i å studere en bankerott og forkvaklet ideologi. Det sentrale poenget med en redaktør og en redaksjonell profil er at stoffet holder et minimum av kvalitet og at det blir redigert utfra allmenne presseetiske prinsipper.
Skal jeg ta dine og Stærks prinsipper på alvor så vil jeg aldri bli ferdig med å lese uvederheftig tøv. Derfor lar jeg en redaktør gjøre sorteringsjobben for meg.
Mye sant i det. Når jeg har gått i gang med Mein Kampf, har jeg lagt den bort av kjedsomhet mens mannen enda skriver om Wien. Alle trenger ikke å lese alt.
Der jeg steiler, er imidlertid der hvor du kjører frem redaktørrollen. Jeg ser på nettet, blogger, og en og annen papiravis. Kanskje leser jeg noe politisk noe, litt fag eller litt krim. Jeg godter meg hver gang jeg leser synspunkter om at kommenterfeltene er de reneste kloakker, for det er så historieløst.
Eliten har aldri likt folket, og gjør det heller ikke i dag. Den er sur for at den har mistet kontrollen. Den kan ikke lenger hindre at folkets sinn forsøples av slim, gørr, dritt og populisme. Og hva er så elitens fiende? Mangfold. Enkelt og greit. Alle disse angrepene på diverse nettsteder osv; hva er vel det om ikke et smerteskrik over at kontrollen er tapt.
Det er bare sånn at man kunne synes synd på disse Besserwisserne - kalle dem patetiske, som eliten ville omtalt sine opponenter, før dette ordet ble de gradert ned til folkedypet.
Et lite eksempel: alt prat om ekkokamre etc. er snodig når vi f.eks. snakker Gates of Vienna og ABBs kompendium. Hvem er det som har lest mest i sistnevnte? Raddiser, uten tvil. Og de er så lure at de ikke står i faresonen. Men bermen, ser du, den må ikke lese sånt. Og ingen klokker ringer. Ingen tenker på nedlatenheten i å stemple en selv som vaksinert, mens alle andre er svake sjeler i faresonen.
Ærlig talt synes jeg ikke at eliten har forvaltet sitt "ytringsansvar" og redaktøransvaret særlig godt. Tvert om har den skuffet stort. Dermed har Norge klart mesterstykket å gå fra fattigdom til dekadense uten å ha vært innom storhet. En dekadense hvor klok og alminnelig politikk for rikets beste er skjøvet bort til fordel for hyklersk solidaritet med nær sagt enhver minoritet, så lenge den er litt eksotisk. Et land hvor sinnelagsetikken står i høysetet, mens sunn fornuft hates som pesten.
Nei. Jeg vil ikke ha noe som siler på mine vegne. Jeg vil ha mangfold. Et rikt mangfold som viser at det ikke bare finnes en enkelt stemme. Et mangfold som kan vingeklippe elitens forkvaklede verdensanskuelse, og sørge for at denne aldri blir enerådende.
Dette pratet om "eliten" mangler empiri og minner dessuten stygt om en slags konspirasjonsteori.
Alt det andre du nevner har jo ikke noe med mitt perspektiv å gjøre, det er bare noe vissvass du slenger på.
Denne ideen om mangfold er sympatisk, men hverken du eller Bjørn Stærk forstår den enorme praktiske begrensningen. Det er rett og slett en utrolig naiv tro på mangfold. Dette har ingenting med elitisme å gjøre. Det ultimate mangfold i offentlig debatt er rett og slett matematisk umulig, det er såkalte massemedium som gjør offentlig debatt matematisk mulig.
For å gjøre det enkelt kan vi skjelne mellom meninger og fakta.
Akkurat nå er det 0 C (null grader Celsius) i Oslo, det er et fakum, det er ikke en mening. Spørsmålet blir: Hvordan vet vi at noe er sant? Dette spørsmålet har plaget filosofene i flere tusen år. Uansett: Fakta er ikke noe enhver kan ha, fakta er ikke demokratiske. Wikipedia har f.eks. løst problemet ved å kreve at alt innhold skal være basert på en pålitelig kilde. Dersom Metrologisk Inst sier at det er 0 C på Blindern så må vi regne det som et faktum fordi det er en pålitelig kilde (ja faktisk den mest pålitelige), å kreve "mangfold" på det området er meningsløst. Dersom Aftenposten melder om 0 C stoler vi på det, fordi Aftenposten har en veletablert institusjon med en seriøs redaktør.
Meninger er litt mer komplisert. Det er feks. kurrant å være for eller mot abort, det finnes ingen fasit. Men abortdebatten inneholder som alle debatter også faktamoment og den inneholder argumentasjon. Typisk for svake publikasjoner er at fakta og argument blandes på en ugjennomsiktig måte, at faktapåstander ikke er etterprøvbare (f.eks. fordi de er omtrentlig formulert), eller at argumentasjonen er språklig uforståelig - alt dette bør en redaksjonell kvalitetskontroll ta tak i, og nei det er ikke noe med HVA meningene består.
Og hva gjør vi når Aftenposten ikke vil ta i en sak - hvilket f.eks. kunne være den offentlig kjente hemmeligheten om hvem som stod for de mange overfallsvoldtektene i Oslo for en tid siden - og det heller ikke er andre større medier som dekker saken reelt. I måned etter måned måtte alminnelig voksne norske menn løpe spissrot i offentligheten og bekjenne deres svinske tilbøyeligheter, mens feministene svingte seg i fryd oppe i tretoppene, i ren nytelse over at den ene etter den andre kjente personligheten snakket om sine svinske tilbøyeligheter.
Parallellen til Moskvaprosessene er snublende nær.
I ettertid vet vi at mht. overfallsvoldtekter, var de etnisk norske mennene uten skyld.
Dette er et helt greit eksempel på potensialet til ditt redaktørvelde.
Når man i Sverige konsekvent ser innvandrede gjerningsmenn av den ene eller annen slags beskyttet med maskerte ansikter (pixlat), så kom motreaksjonen i via nettstedet avpixlat, som viste foto uten maskering.
I begge land var det slik at når det ikke eksplisitt stor at en gjerningsmann var etnisk lokal, så var det en innvandrer.
Dette er ikke teori. Om man så tror at det er en praksis som kommer fordi noen har snakket sammen, så er det kanskje ikke så ille å kalle det for en konspirasjon?
De metodemessige utfordringene med å dekke slike hull er dog store. Tidligere forsøkte Libertas seg med målinger av NRKs høyre- og venstrevri, med stoppeklokkemålinger av sendetid. Det ble selvsagt noe ræl. Ikke bare ble det subjektivt. Det dekket heller ikke valg av problemstilling, og berørte overhodet ikke at mange problemstillinger kort og godt ble lagt døde.
Går vi imidlertid litt tilbake til document, så er det kanskje ikke så underlig at de er blitt gode. Hvem kan vi sammenligne dem med? Klassekampen, Dagbladet, Morgenbladet, Aftenposten?
Document har jobbet fulltid med ett enkelt emneområde i år etter år. Selvfølgelig har de blitt dyktige. Hadde de fokusert like sterkt på et annet område, hadde de blitt gode der og!
Dermed mener jeg at du skyter litt ved siden av når du etterlyser et bredere fokus. Det blir som å etterlyse at fagtidsskriftet Fysioterapeuten skriver for lite om schizofreni.
Så for å oppsummere: Det er relativt lett å vise til at redaktørveldet både i teori og praksis har store svakheter. Document.no har vokst seg stor nettopp i et vakuum som media bevisst unnlot å dekke, og de har nå blitt så dyktige på området at resten av media ikke har annet å stille opp med enn form. Følelsesporno og enkelthistorier. Document snakker innvandringspolitikk, resten av media snakker om Maria Amalie - eller hva det var hun kalte seg.
Jeg har ikke etterlyst noe som helst fra Document.no, prøv å les det jeg skriver (du forstår da vel norsk?). Jeg har påpekt Documents ekstreme ensidighet, det gjelder naturligvis valg av tema, men først og fremst vinkling og det selektive utvalget av stoff, i tillegg kommer naturligvis Rustads absurde kommentarer.
Document velger den redaksjonelle profilene de ønsker, det er Rustad & Cos privilegium.
Men gitt den profilen de har så er det total skivebom å opphøye Document til et slags fyrtårn for ytringsfrihet og intellektuell takhøyde. Bjørn Stærk har i likhet med deg forelsket seg i et eller annet forvrengt bilde av mangfold i media koblet med en tullete naiv ide om hvordan media fungerer.
Les heller Dagens Næringsliv, Klassekampen og Morgenbladet, samt Minerva.
Mener du i fullt alvor at det ville være utbytterikt å lese om innvandringens negative konsekvenser i Dagens Næringsliv, Klassekampen og Morgenbladet, samt Minerva? De eneste som har skrevet LITT om dette, er Finansavisen.
Sannhetsvitne er bare å se på kulturkollisjonene. Er demokratisk valgte Hamas med sine manglende rettigheter for kvinner, homofile og shia-muslimer noe bedre enn den israelske kultur?
Interessant diskusjon, men hva faen har det saken å gjøre?
Legg inn en kommentar