onsdag 16. juli 2008

Vekk med sigøynerpakket

Imponerende klar tale fra en hedersmann på 103 år. Det er bare å slutte seg til: Få vekk sigøynerpakket, de tar oppmerksomheten vekk fra våre hjemmekoselige narkomane! Sigøynerne fortjener overhode ikke vår sympati, de har jo tross alt begått den dumhet å bli født i et av Europas fattigste og mest vanstyrte land, dertil har de latt seg føde inn i Europas fattigste og mest diskriminerte minoritet. De narkomane derimot fortjener all vår sympati: De har valgt å gå til grunne i rusmiddelmisbruk i Europas rikeste land med et velutviklet helsevesen, dertil har myndighetene opphevet tiggeforbudet slik at de kan bomme småsjpenn hele veien fra Flytoget til Kirkeristen.

La oss heller ikke glemme: EU har vært så generøse å gi fri adgang for rumenere slik at de narkomane endelig har noen under seg på rangstigen, dermed kan til og med Frp vise sympati med de narkomane.

Dyttet politimann, 30 dagers fengsel

"Fengslet for politivold" melder Lofotposten, og mener da pussig nok vold mot politiet: En mann i femtiårene dyttet politimann slik at politimannen mistet balansen, mannen (i femtiårene) må sone 30 dager. Trondheim: Politimenn i trettiårene kvalte sosialklient til døde, klapp på skuldra for "godt politiarbeid".

lørdag 12. juli 2008

Rogue States - A Handy Label, But a Lousy Policy

By Robert S. Litwak
Washington Post Sunday,
February 20, 2000

ONCE A RHETORICAL FLOURISH, the term 'rogue state' has become an essential part of the U.S. diplomatic lexicon. That's a mistake, argues author Robert Litwak.

It sounds so irrefutable, so resolute, so well-defined: rogue state.

It is an efficient political shorthand that leaves no doubt about a country's place in the world of nations: "Dealing with the rogue states is one of the great challenges of our time," Secretary of State Madeleine K. Albright declared in September 1997, "because as I have often described the international system, they are there with the sole purpose of destroying the system."

Indeed, the phrase trips off the tongue so easily that U.S. politicians, policymakers and presidential candidates use it almost daily:

* "In the next century, the community of nations may see more and more of the very kind of threat Iraq poses now--a rogue state with weapons of mass destruction, ready to use them or provide them to terrorists, drug traffickers or organized criminals who travel the world among us unnoticed." (President Clinton, February 1998)

* "[We intend to develop] a national missile defense program to provide a limited defense for the 50 states against a long-range missile threat posed by rogue nations." (Secretary of Defense William Cohen, January 1999)

* "I'd institute a policy that I call a rogue state rollback. I would arm, train and equip . . . forces that would eventually overthrow the governments and install free and democratically elected governments." (Sen. John McCain, at a GOP debate in South Carolina last week)

Where the term once meant something specific--a state that had failed to adhere to the rule of law--it has become an elastic catch phrase that is used to demonize behavior and rally political support. Thus, the Clinton administration brandishes it to justify a national missile defense system ("to defend ourselves against rogue states"), while its GOP opponents can appropriate it to criticize administration policy (as one Republican did in 1998, when he urged Clinton to cancel a planned visit to China because it was a "rogue state"). Thus, the United States is actively trying to contain some states (Iraq and Libya, for example) while engaging others (Syria and Pakistan) that exhibit some of the same behavior, although perhaps not to the same degree.

The question is not whether such regimes are threatening or odious. They are. But by lumping together a diverse group of states under the "rogue" rubric, the term obscures understanding and distorts U.S. foreign policy. This is not an issue of semantics: The Clinton administration has elevated the phrase from its rhetorical roots into a basis for policy, and that has proved to be a diplomatic liability.

The current love affair with the phrase is a distinctly '90s phenomenon, which coincided with the end of the Cold War and the demise of the Soviet threat. After Iraq's invasion of Kuwait led to war in the Persian Gulf, Bush administration officials warned that the main danger to international peace stemmed from the "Iraqs of the future"--Third World states possessing weapons of mass destruction, sponsoring terrorism and threatening U.S. interests in key regions.

The American impulse to brand behavior is not new, but the language has changed in the past quarter-century. An early favorite was "pariah state." Reagan administration officials were partial to "outlaw," while President Bush favored "renegade." Rogue state is an old standby, but it has acquired new stature in the Clinton administration.

And new meaning. Until the 1970s, "rogue" was used to describe regimes whose internal actions--how they treated their own people--were viewed as abhorrent. After 1979, with the advent of the State Department's annual report on state-sponsored terrorism, the criterion for rogue state status shifted from internal to external behavior. The Clinton administration further developed this theme. In September 1997 speeches, Albright asserted that the category of "rogue states" qualified as one of four distinct groupings of nations in the post-Cold War world (the other three are nations that work within the international system, transitional countries and failed states.) North Korea, Iran, Iraq and Libya are the countries that most consistently make the administration's list of rogue states.

Although the term ostensibly refers to violations of accepted international norms, it's a label that has no formal standing in international law. It derives instead from an American political culture that has traditionally viewed international relations as a clash between the forces of good and evil. Because it's analytically soft and quintessentially political, its selective use creates contradictions.

Cuba, a post-Cold War communist holdover (and basket-case state), has occasionally been included in the rogue category even though the Castro regime does not have a weapons of mass destruction program and no longer poses a real security threat to the Caribbean region. That is largely because calling Cuba a rogue state plays well in the politically powerful Cuban emigre community in south Florida.

By contrast, Syria, which uses terrorism as an instrument of state policy, has been exempted from the Clinton administration's list of rogue states because of its central role in the Middle East peace process. Similarly Pakistan, which tested a nuclear device in May 1998 and whose military regime was recently implicated by the U.S. government in the terrorist hijacking of an Indian airliner, has not been labeled a rogue state because of its long-standing ties to the United States.

Since the Cold War ended, one of the main objectives of U.S. policy has been the "containment" of rogue states. But this approach, and the label itself, sharply limits diplomatic flexibility. It pushes policymakers into a one-size-fits-all strategy. Once a state, such as Iran, is declared "beyond the pale" and relegated to the "rogue" category, it is politically difficult to pursue an alternative approach.

North Korea is the exception to this general pattern, as well as the best illustration of the problem. The Clinton administration, confronted with the acute danger posed by Pyongyang's maturing nuclear program, opted reluctantly to engage with the rogue. The alternatives were military strikes on North Korea's nuclear facilities or economic sanctions, either of which could have triggered a war on the Korean peninsula and neither of which could guarantee North Korea's nuclear disarmament.

So in October 1994, the two countries signed the U.S.-North Korea Agreed Framework. The accord commits North Korea to a freeze of its nuclear weapons activity and the eventual dismantling of its existing nuclear reactors. In exchange, a U.S.-led consortium agreed to provide two "proliferation-resistant" light-water nuclear reactors. Congressional critics have castigated the pact as a "giveaway." This demonstrates the label's problem: When a negotiation involves a "rogue," even a reciprocated concession can be cast as an act of appeasement.

Then it was the Clinton administration's turn to use the label for its purposes. To mobilize support for its national missile defense policy, it has returned to calling North Korea a "rogue state." The use of this charged term has undercut the administration's ability to conduct further talks with the North Koreans or pursue a strategy that deviates from comprehensive containment and isolation.

Iran is another case in which changed circumstances--primarily the election of President Mohammed Khatemi in May 1997--have challenged the rogue state strategy. Despite Khatemi's call for a "dialogue between civilizations" and Albright's proposal for a "road map" to normal relations, a diplomatic impasse persists because of formidable domestic political barriers on both sides. For the United States, there is no imperative for engagement, in contrast to the North Korean situation. Khatemi and his allies are locked in a political struggle with theocratic hard-liners in Iran, and the issue of relations with America, the "Great Satan," is at the core.

Will Iran remain a revolutionary state, or is it ready to rejoin the "family of nations"? The United States has the ability, if only marginally, to influence this complex, unfolding process. But the continued designation of Iran as a rogue state limits the Clinton administration's ability to respond to encouraging developments, such as Khatemi's efforts to rein in government agencies linked to international terrorism. It ensures that any American gesture that could make a real difference in Tehran would be politically risky in Washington.

The alternative to the rogue state policy is to develop what might be called "differentiated" strategies that address the particular conditions in each "rogue" country. This alternative is not an argument for blanket engagement with every unsavory regime. Iran's domestic politics create opportunities to be pursued, while Iraq's do not--because politics there simply do not exist beyond Saddam Hussein's cult of personality.

Rather than lumping some states into the rogues' gallery and selectively omitting others, the United States should focus on actions by regimes that contravene established international norms with respect to both external and internal behavior. These criteria enjoy broad international legitimacy--unlike the unilateral American "rogue state" designation--and provide a basis for accountability (such as indicting war criminals).

Above all, the shift from a generic to a targeted approach requires a different kind of foreign policy dialogue between the executive branch, Congress and the general public. That entails making the case to meet a threat on its own terms, without recourse to hyperbole or some misleading catchall category. Such a debate about how to deal with states like Iran and Iraq, each of which poses a unique challenge, will yield no ready answers. But it will provide a sound basis for choice.

Robert Litwak, director of international studies at the Woodrow Wilson Center, served on the National Security Council staff during President Clinton's first term. This article is based on his new book, "Rogue States and U.S. Foreign Policy" (Wilson Center Press/Johns Hopkins University Press).

Nyttige idioter demoniserer Iran

Iran har klart å skyte opp et par-tre langtrekkende raketter. Om 5-10 år kan de muligens ha atomvåpen. Norske medier og bloggere har på bakgrunn av dette kastet seg ut i en euforisk demonisering av regimet i Tehran. Historisk har vi sett at slik demonisering skjer som et ledd i opptrapping til krig. Dette skjedde i to runder med Saddams regime: før Kuwait-krigen og før den amerikanske invasjonen i 2003. Det skjedde også med Milosevic og serbere generelt ved opptrappingen til Kosovo-krigen samt i Bosnia. Og det skjedde før den amerikanske invasjonen i Afghanistan – feks. valgte NRK å vise en gammel dokumentar om Taliban kort tid før invasjonen (filmen hadde vært på lager lenge men ble nå plutselig ”interessant”).

Det pussige og overraskende er ikke at partene bruker PR-byråer, selektiv informasjon og endog løgn, det pussige er alle de som kaster seg på bølgen og uten motforestillinger aksepterer den ene partens definisjon av situasjonen. F.eks. at Iran er en ”bandittstat” (rogue state), at ”massødeleggelsesvåpen” var et relevant begrep, eller at invasjonen i Afganistan var en ”krig mot terror”. VG brukte i lang tid ”krigen mot terror” som overskrift på sine reportasjoner fra Afganistan, og legitimerte dermed krigen hver eneste gang de brukte overskriften. I opptrappingen til invasjonen i Irak var det praktisk talt ingen som stilte spørsmål ved nyordet ”masseødeleggelsesvåpen”. Det er gode grunner til å hevde at kjemiske våpen ikke er massødeleggelsevåpen fordi de er vanskelig å levere på en kontrollert måte i store mengder og over lang avstand. Ordet ”masseødeleggelsevåpen” skapte imidlertid det rette skremmebildet og jouranlistene var nyttige idioter for Bush & Co hver gang de brukte ordet.

"Bandittstat" er også et smart propagandaord, og Washington selv bruker ordet taktisk og opportunistisk. Journalister og bloggere er dermed nyttige idioter for Washington hver gang de bruker dette ordet som om det er objektivt og treffende.

Vi er nå altså inne i det som ser ut som en ny runde med demonisering. Man kan si mye om regimet i Iran, men å angripe landet vil være den rene galskap.

Det eneste vi vet sikkert er at også Tehran har skaffet seg Photoshop.

Nasjonalstaten – en farlig og forfeilet ide

For det par måneder siden hadde vi en frisk debatt om flaggets rolle på grunnlovsdagen (også kalt nasjonaldagen). Noen mener at 17.mai handler om Konge, fedreland, og stolte og frie nordmenn, andre hevder at 17.mai er en feiring av demokratiet og rettstaten som 17.mai 1814 ble nedfelt i en revolusjonær grunnlov. For ikke lenge siden feiret vi også 100 år som fullferdig nasjonalstat, etter ”frigjøringen” fra Sverige. Den ikke ukjente Rune Gerhardsen har på sin side foreslått å døpe om Karl Johans gate til 17.mai gata. Hjemme hos Trond diskuterte vi også om kanskje 7.juni gata er bedre fordi dette tross alt er uavhengighetsdagen.

Ideen om nasjonalstaten er imidlertid misforstått, forfeilet og farlig. Denne ideen sier at en stat helst skal dannes av en nasjon - en folkegruppe med felles historie, språk, kultur og territorium. Norske skolebarn har nærmest blitt indoktrinert med denne ideen fordi den passer så godt med den norske historien: 1814, 1905 og 1945. ”Langsomt ble landet vårt eget” som Sverre Steens norgeshistorie så poetisk og patriotisk heter. Ideen om nasjonalstaten er nasjonalismens og fremmedfiendlighetens fødselshjelper: Dersom staten bygger på en folkegruppe, dvs. at Norge tilhører vikingenes etterkommere, må det bety at folk som er annerledes egentlig ikke hører til her og i høyden kan tolereres dersom de blir akkurat som oss. I alle nasjonalstater har minoritetene fått føle dette på kroppen: I Norge romani, jøder, samer, og kvener – og i nyere tid pakistanere, somaliere etc. Når den ene nasjonen blir fri til å danne sin egen stat, blir den også fri til å undertrykke den andre folkegruppen som da blir minoriteter i den nye staten. Kosovarene ble tidligere undertrykt innenfor Stor-Serbia, etter løsrivelsen er rollene byttet om: Kosovo-serberne har plutselig blitt en skviset minoritet i den nye staten, mens kosovo-albanere på serbisk side av den nye grensen er enda mer utsatt enn før.

Dette er ikke først og frems argument for EU eller FN – det er vanskelig å komme utenom territorialstaten som politisk enhet. Det er argument for rettsstaten og demokratiet, statens fremste oppgave er å beskytte og frigjøre individet, statens fremste oppgave er ikke å frigjøre den ene folkegruppen fra den andre.

Den tyske filosofen Apel besøkte denne uken Norge. Som ung kjempet han på østfronten for fører og fedreland. Les intervju i Morgenbladet.

Bensin fortsatt billig



"Siden 1998 har bensinprisen steget hele 55 prosent, mens den generelle konsumprisveksten bare har vært på 22 prosent. Men med lønnsveksten de siste åra får vi like mye bensin for lønna nå som da. Samtidig har prisen på alternative transporttjenester og elektrisitet steget like mye eller mer." skriver SSB i sin analyse. Med andre ord er utviklingen i prisen for transport med egen bil den samme eller endog gunstigere sammenlignet med alternativer. I en økonomisk analyse er det nettopp dette som er det grunnleggende poenget: det har ikke blitt noe mindre gunstig å kjøre en ekstra kilometer med bil. For å redusere trafikkpresset på storbyene er økningen i drivstoffprisene altså ikke nok, myndighetene må gjøre mer bruk av bompenger (herunder rushtidsavgift) for å flytte trafikk over på kollektivtransport.

OK, dere freppere dere ute som fortsatt ikke forstår poenget: Slutt å mase om drivstoffprisen.

torsdag 10. juli 2008

Bandittstater med atomvåpen

Iran har nå avfyrt en langdistanserakett, noe som har ført til at blant annet Fredrik Mellem har uttrykt bekymring over at atomvåpen er i hendene på bandittstater. Det virker som om man ukritisk har svelget det amerikanske budskapet om at visse land er "rogue states". For meg er det likevel et mysterium hvorfor denne bekymringen er ny og spesiell for Iran.

Akkurat nå ser jeg en dokumentarfilm på NRK2, den viser USAs fremferd mot fanger i Irak, Afghanistan og på Guantanamo. Ordet "bandittstat" virker ganske treffende på et land som invaderer et annet land på grunnlag av oppkok og løgner, for deretter å arrestere og torturere innbyggerne uten lov og dom.

Hvilke kriger har Iran startet? Hvilke land har Iran invadert?

I denne regionen har vi nok av bandittstater med atomvåpen: Israel har invadert og okkupert naboer en rekke ganger, og gir stort sett blaffen i internasjonale regler og avtaler, dertil bombet Israel ensidig Iraks atomanlegg. Diktatoren Musharraf satt i årevis med fingeren på Pakistans atomknapp. Går vi utenom atomklubben blir listen enda lengre.

Det finnes ikke noen grunn til å påstå at Iran er et verstingland. Jeg ser faktisk bare en grunn: Skremselspropagandaen og det faktum at Iran ikke er på vårt lag.

Arv mot innvandring

Arven etter Clara Weltzin har som kjent blitt fordelt av en komite med krigshelten Erik Gjems-Onstad i spissen. Mottakerne er i samsvar med testamentet kjente motstandere mot innvandring. Jeg har ikke fått med meg alle detaljene før nå, men Dagsavisen kan opplyse om at arvelisten inneholder følgende motstandsfolk:
- Erik Gjems-Onstad 500.000,-
- Norvald Aasen 500.000,-
- Eirik R. Solheim (Viking, militant høyreekstrem) 250.000,-
- Ole N. Kvisler (drapsdømt) 250.000,-
- Norgespatriotene 250.000,-
- Øvind Heian (Norgespatriotene/Vigrid) 250.000,-
- Tore Tvedt (Vigrid) 50.000,-

Øyvind Heian er dømt for drapstrusler mot justisministeren, mens altså Kvisler sitter inne for drapet på Benjamin Hermansen. Vigrid er ellers kjent som en av de få åpenlyst nynazistiske organisasjonene i Norge. Folk som Norvald Aasen opplever ubehag ved å se mørkhudete på gaten. Foruten jødehatere er det også et bra innslag av islamhatere på listen Gjems-Onstad har satt opp. Noen ville kanskje kalle dem rasister, men jeg lar være.

La meg altså minne om at Gjems-Onstad er krigshelt (motstandsmann) og advokat, men deler nå rundhåndet ut penger til kriminelle og nazister. Mer absurd kan det vel ikke bli.

søndag 6. juli 2008

Leftpunch - saken henlagt

Bloggen Leftpunch offentliggjorde navn og bilder av politimannen som ledet pågripelsen av Eugene Obiora. Pågripelsen førte som kjent til at Obiora døde av kvelning. Politimannen Trond Volden var tidligere offentlig kjent for brutale og unødige pågripelser. Politiet i Trondheim var pussig nok mer opptatt av å forfølge alle som påpekte dette ubehagelige faktum enn å rydde opp i egne rekker. Men nå er altså saken mot Leftpunch henlagt og Leftpunch har bestemt å legge ned seg selv.

Stor takk til Leftpunch som sammen med Samvirkelaget var avgjørende for at Obiora ikke ble glemt. Den norske statsmakten drepte Obiora og ingen har blitt stilt til ansvar, det er den triste fasiten.

torsdag 19. juni 2008

Konrad ser også på filmanmeldere

Medieviteren Lars Audun Bråten anmelder norske filmanmeldere (skriver VG) og konklusjonen er: slakt. Jeg har ikke store problemer med å være enig. Bråten bruker eksempelet Funny Games som jeg har skrevet om tidligere.

VGs egen Jon Selås har heller ikke skjønt poenget ser det ut til, selv etter å sett både Hanekes smarte original og den amerikanske remaken: "...man mer føler seg som et forsøksdyr enn som publikummer. Og til slutt føler manipulert - i provoserende grad, " skriver Selås i sin anmeldelse. Funny Games viser ikke frem handlingen, den viser frem vår reaksjon på handlingen og den viser hvorfor vi reagerer som vi gjør. Selås er sint fordi han føler seg manipulert, ja nettopp, det er jo det film gjør! Men Funny Games manipulerer på en måte vi ikke er bekvem med, og viser derfor frem mainstream-filmens enda mer diskutable manipulering.

Nei, Selås, dette er ikke og forsøker ikke å være samfunnskritikk anvendt på "selvgode, trygghetsdesperate og overpriviligerte rikmanns". Filmen viser oss altså hva som skjer inne i hodene våre når vi ikke har en moralsk ramme som kan rettferdiggjøre volden. Mange anmelderne har intetanende bitt på det agnet Haneke har lagt ut, Jon Selås medregnet.

onsdag 18. juni 2008

Konrad anbefaler: Hjorthetitting

Hjorthen er i slag for tiden og har skrevet to utmerkede artikler om ubehaget i samtiden:
Lokalavisen Firda skriver om en staut rasist, en hedersmann.
Ole N. Kvisler får kr 250.000 fra et anti-innvandringslegat, øyensynelig som en påskjønnelse for å ha drept 15 år gamle Benjamin Hermansen.

Dessuten er Hjorthen en hyggelig kar, i skarp kontrast til rævhållet Konrad.

Anbefales.

Gay Christian

Rowan Atkinson sier det som det er.

mandag 2. juni 2008

Opportunistiske kristenfundamentalister

Min lille dialog med Målmannen avdekker det jeg hadde en mistanke om: Kristenfundamentalistene er ikke så fundamentale likevel - de velger bibelsitat og læresetninger etter forgodtbefinnende. Bibelen er grei å ha når man har behov for å rettferdiggjøre et eller annet standpunkt man har i utgangspunktet. Men religion handler jo ikke om velge på øverste hylle, man må fint ta hele pakken - slik fortoner det seg i allefall når kristen-nykonservative omtaler islam og muslimer.

Resultatet blir paradoksalt nok at både bibelen og de opportunistiske nykristen-konservative irrelevante.

Kjære Målmenn, Kristenbloggere og andre!

Kjære Målmenn, Kristenbloggere og andre gode kristenkonservative!

Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenelig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet...så det er jo ikke noe å sakke om! Nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg ellers skal leve etter Guds bud.

1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1.9). Problemet er naboene!

2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21.7). Med det prisnivået vi har i dag - hva mener deres eksellenser er rett pris?

3. I 3. Mosebok 25.44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp - kan jeg eie dansker?

4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabatten. 2. Mosebok 35.2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!!

-----------------------------
Sitatene har jeg frekt og freidig lånt fra Fredrik Mellem som har brevet adressert til biskop Kvarme, jeg sender den videre til mine gode venner kristenfundamentalistene og håper at de for en gangs skyld er voksne nok til å svare på en konkret utfordring.

Jeg regner ikke med at Andreas Hesselberg og hans våpendragere fra Kristenblogg har baller nok til å møte Konrad i åpent lende, men det ville i så fall være en hyggelig overraskelse.

Konrad anbefaler ikke: Frp

"Fremskrittspartiets formann Siv Jensen kaller rasisme den mest primitive formen for kollektivisme i gårsdagens kronikk. Det er vi helt enig i. Dessverre er det Frp som mer enn noen andre står for denne typen kollektivisme i Norge." Les kronikken "Fritt frem for rasismen" i Aftenposten.

"Fremskrittspartiet snur bevisbyrden og sier at er du mørk i huden, er det ditt ansvar om folk du møter på gaten, på jobben eller i festlig lag, tenker at du er en kriminell eller ikke er kvalifisert til en krevende jobb. Dette er å gi rasismen grønt kort."

Fremskrittspartiet er tilhenger av individets frihet, at individene skal ta ansvar for seg selv. Men dette fine prinsippet gjelder tydeligvis ikke de som er mørke i hudene, utlendinger og fremmede, de er ikke individer, de er bare representanter for en gruppe.

Les også av Partapuoli: En rasist i oss alle.