Konrad ser også film: Funny Games

Øyvor Dalan Vik i Dagens Næringsliv har sett Michael Hanekes amerikanske remake (2007) av sin egen klassiker Funny Games (1997). I likhet med svært mange andre har hun ikke forstått hvor dypt Haneke pløyer. Vårt Land skriver f.eks. at filmen er "kynisk og voldelig, overtydelig og unødvendig brutal". Det typiske er at publikum opplever filmen som svært smertefull og voldelig. Faktum er at filmen ikke viser noe vold, volden skjer utenfor bildet - vi bare forstår hva som skjer. Haneke viser oss konsekvensen av vold, ikke volden i seg selv.

Men det mest rystende ved filmen er ikke den fysiske smerten. Tarantinos Pulp Fiction som kom et par år før er langt mer voldelig og volden er eksplisitt. Likevel oppleves ikke Tarantinos film eller svært voldelige actionfilmer som Die Hard som så smertefull. Det er nettopp dette Haneke særlig vil vise oss. I Funny Games er volden for det første formålsløs, den tjener ikke til å oppnå noe og ofrene er tilfeldig valgt. For det andre er ofrenes smerte realistisk fremstilt, det er ikke noe ironisk distanse, vi kan ikke lene oss tilbake og holde en ironisk distanse. Til slutt det viktigste: Volden øves ikke innenfor en moralsk ramme der de gode vinner til slutt, ofrene fortjener ikke sin skjebne, de er bare en tilfeldig valgt familie og de slipper ikke unna; gjerningsmennene på sin side er pene, kalde og onde, og de fortjener overhode ikke å vinne.

Haneke viser oss altså hva som skjer når vold på film for en gangs skyld er realistisk fremstilt. Og fremfor alt hva som skjer inne i hodene våre når vi ikke har en moralsk ramme som kan rettferdiggjøre volden. Mange anmelderne har intetanende bitt på det agnet Haneke har lagt ut.

Hanekes film handler om vold på film, men er vel så relevant for vold i medier generelt, også ekte vold fra krigssoner og terror.

Michael Haneke er i dag den viktigste filmregissøren i Europa. Hans Funny Games anbefales uten forbehold, se originalen istedet for remaken med kjente skuespillere.