Konrad anbefaler: Den norske rasismen

I Norge er den mest effektive rasismen helt usynlig, skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten. Åmås har helt rett at i den mest effektive rasismen blant annet er resultat av de små beslutningers tyranni. Den såkalte statistiske diskrimineringen som skyldes at man velger bort personer det hefter en viss usikkerhet ved er ikke ondsinnet, men bare utslag av en forsiktighet: Hvorfor skal jeg ansette en afrikaner dersom jeg har 10 andre like gode søkere å velge blant?

Åmås har også rett i at frykten for rasisme ikke bør føre til at vi vegrer oss for å kritisere praksiser knyttet til kultur eller religion. En slik kritikk må for det første være konkret: Den må rette seg mot en konkret praksis som er problematisk, f.eks. kvinnelig omskjæring. Mange snur dette på hodet og bruker en enkelt konkrete praksis som "bevis" for at kulturen eller religionen som helhet er forkastelig og farlig. For det andre må en slik kritikk være symmetrisk: Den må rettes mot alle religioner og kulturer, og ikke utelukkende mot islam og kulturtrekk fra Somalia, Kurdistan eller Pakistan slik vi ser i dagens debatt.

Dagens rasisme skjuler seg bak ord som religionskritikk, kvinnefrigjøring etc for å gjøre rasismen legitim. Dette er ikke rasisme i klassisk eller streng forstand, det har lite med biolog å gjøre, men av mangel på et egnet ord bruker jeg dette likevel.

Vi skal heller ikke glemme at vi også i Norge finner den virkelig ekle rasismen i dagliglivet der folk blir utskjelt som "jævla neger", i Bergen tingrett ble en person til og med frikjent for slik ordbruk. Trøsten er heldigvis at de fleste i Norge er anstendige folk slik vi så i denne episoden fra Bergen der 15 taxisjåfører hjalp en farget kollega som ble trakassert.