Fjordmans apartheid

Kultur og sivilisasjon er kodet i genene mener Fjordman (Peder Jensen), raseblanding vil nødvendigvis føre til ødeleggelse av kulture. Rasene bør altså holdes adskilt i hver sine territorier (Gates of Viennas, 2.mai 2011):

History has shown us, for instance in Latin America or in parts of Central Asia, that once the European genetic percentage drops below a certain threshold, the resulting population neither looks nor acts like Europeans. Experience also tells us that if two or more different populations inhabit the same land, they will eventually mix. In combination, this means that the only way European civilization can flourish in the long run is if we have large territories specifically dedicated for people who are overwhelmingly of demographic European stock. In those cases where this has been lost it needs to be reestablished. Ideas matter, but culture primarily follows genes.

Bjørn Stærk prøver i et krampeaktig forsøk på å bagatellisere høyreekstremismen å "bevise" at ABB er helt enestående mye mer skrullete enn Fjordman & Co. Selv synes jeg Fjordmans ideer også er temmelig skrullete.

Wollt ihr den totalen Krieg?

I et kurs for amerikanske offiserer ble de oppfordret til å forberede seg på "total krig" med islam, skriver The Guardian:

Hundreds of pages of teaching material and reference documents show the course – which was open to US military commanders, lieutenant colonels, captains and colonels – argued that the real threat to US national security stemmed not from radical militants, but from Islam itself.

Ich frage euch: Wollt ihr den totalen Krieg?

Høyres ubehagelige tiggervedtak

Sentrale Høyre-folk overser både fakta og liberale prinsipper skriver Frank Rossavik.

Se også Indregards satire.

Kulturkonservativ distansering

Mens Bjørn Stærk ved hjelp av stråmannsargumentasjon forsøker å slå en kile mellom vanlige "innvandringskritikere" (eufemisme for muslimhatere og islamfiendtlige) og ABB, fremfører Eirik Løkke en ualminnelig banal argumentasjon for at islam tross alt er jævla skummelt. Høyresiden i Norge har tydeligvis store problemer med å innse at 22.juli ble utført i deres navn, og at ABB handlet politisk. Da er TR Isaksen langt mer edruelig når han i Morgenbladet skriver at ABB handlet ut fra politiske ideer, men at disse ideene ikke er kulturkonservative og at ABB slik sett seiler under falskt flagg når han kaller seg kulturkonservativ. Roland Poirier Martinsson skriver noe lignende på Minerva.

Da er det kanskje på tide at den samme høyresiden også tar muslimer på alvor når de sier at al-Kaida og andre islamistiske terrorister ikke er gode muslimer eller representerer muslimer: Dersom ABB er en fascist og ikke en vanlig Høyre-mann, så bør vi også si at bin Laden var en fascist og ikke først og fremst muslim.

Høyresiden bør også slutte å late som ABB er en enslig gærning og enslig ekstremist (ABB var enslig bare i sin handling, ikke i sin holdning). Stærk forsøker f.eks. å dikte opp en historie om at islamistisk terror er den største trusselen, til tross for at all terror i Norge har vært utført av høyreekstreme. Øyvind Strømmen siterer fra Europols rapport:
«Trusselen fra voldelig høyreekstremisme har nådd et nytt nivå i Europa, og må ikke undervurderes. Trusselen vil mest sannsynlig komme fra enkeltaktører, men organiserte undergrunnsgrupper har også evne til og mål om å utføre angrep.»

«Bevare kristen kulturarv»

I nettdebattene skal han ha uttrykt et ønske om å «bevare nasjonal og kristen kulturarv», og han skal ha uttalt seg i skarpt negative vendinger om både muslimske innvandrere og om den norske regjeringen. Etter hvert gikk det imidlertid lenger: den unge mannen satte seg et mål om å drepe.

Han skrev et notat der ambisjonen gikk klart frem. Som medlem av en skytterklubb hadde han skaffet seg flere våpen. Mot slutten av sommeren utførte han ugjerningen.

Dette skriver Øyvind Strømmen i Adresseavisen (6.mai), men det er ikke ABB som omtales. Derimot mannen som drepte den somaliskfødte Mahmed Jamal Shirwac på Heimdal i 22. august 2008. Retten la ikke til grunn at drapet ble begått av rasistiske årsaker fordi gjerningsmannen var "utilregnelig".

- Hege Storhaug driver synsing og føling

- Men stort sett er nå debatten på et bedre spor, selv om det fremdeles er mye synsing og føling, særlig når demografi og ekstremisme settes på dagsordenen, sier Hege Storhaug til Aftenposten (7.mai).

Storhaug i et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt.

Marxist-rasistene, igjen

Lars Gule i intervju med Trønder-Avisa (3.mai):

- Hans Rotmos tekst er søppel og klart rasistisk. Teksten håner folk ut fra deres etniske og nasjonale opp-hav, sier Lars Gule, postdoktor og tidligere Rotmo-fan. 

Etter å ha sett Hans Rotmos tekst er han ikke i tvil om at den har passert grensen for rasistiske ytringer, moralsk og filosofisk sett. Det juridiske vil han ikke bedømme. Han tviler på at Rotmo kan straffes.

- Vi vet ut fra praksis at jussen er romslig i forhold til å forfølge rasistiske ytringer. Ekstra vanskelig er det å forfølge ytringer som er av det kunstneriske slaget. Men denne teksten er så dårlig at jeg uansett ikke vil kalle det kunst. Dette er søppel, sier Gule, som syns det er trist at Hans Rotmo har beveget seg inn i dette grumsete landskapet. Gule erklærer seg som tidligere Rotmo-fan, med sans for Rotmos politiske brodd.

- Nettet flyter over av kommentarer som sier heia Rotmo, sier Gule.

- Bør det være rom for slike ytringer i det offentlige rom i Norge?

- Nei, det er ingen grunn til å spre hat og hets av andre. Tenk på hvordan dette treffer innvandrere og barn av innvandrere, sier Gule.

Anders Ravik Jupskås ved Universitetet i Oslo kaller teksten et sammensurium av fordommer, grove generaliseringer og overdrivelser om innvandrerbefolkningen generelt og muslimer spesielt:

- Påstandene minner mye om det vi finner i fremmedfiendtlige miljøer på ytre høyre fløy i politikken, sier Ravik Jupskås.

Hans Rotmo gir vel bare uttrykk for sine egne synspunkt (påstanden om satire holder ikke), slik det tydelig fremgår av intervju med Trønder-Avisa:

Samtidig er det en sang som tar opp et sentralt tema i vårt samfunn, nemlig innvandringen. Den har gått for langt, mener han. Da må noen si fra. 

 – Jeg er den første kulturarbeideren som sier fra.

– Hva skal du si fra om?

– Vi er lurt av Arbeiderpartiet. De har sagt at det skulle gå seg til. At hvis innvandrerne fikk jobb og utdanning så skulle det gå det seg til. men det er mye mer komplekst enn de vil ha oss til å tro. De har regnet ut at 2 prosent av muslimene i Norge vil øke til 13 prosent om noen år. Men det de ikke sier er at de 18 prosentene i Oslo vil øke til 54 prosent.

– Du mener at de underslår at muslimene vil ta over?

– Nei, muslimene vil ikke ta over. Vi slår tilbake. Men hvis ingen hadde sagt fra kunne det ha skjedd.

– Hva er du redd for?

– Det er skummelt hvis det ikke blir likhet for loven, hvis noen får ha flere koner eller hvis det blir lovlig med omskjæring.

Rotmos synspunkter og vurderinger i dette intervjuet er bare et ekko av skremselspropagandaen spredd av de mest islamfiendtlige som Hege Storhaug, Fjordman, og Bruce Bawer. Rotmo har brukt samme kilder som ABB ser det ut til.

Se også Liberalerens kommentar.

Den gamle venstre-vise-helt Rotmo har luftet sine fordommer tidligere.

- Han er en av oss

"Han representerer ingen" skrev Bjørn Stærk. Han er en av oss, men ekstrem sier Einar Kringlen til Dag og Tid:

– Vi kan ikkje distansera oss frå han ved å stempla han som «ein sjuk galning». Han er ein av oss, men ekstrem. Han har hatt eitt overordna mål – kamp mot dei som han meiner vil leggja landet ope for muslimar. For å hindra dette er alt tillate, òg drap av unge menneske. Det er nærliggjande å dra parallellen til holocaust. Det var ikkje berre Hitler og hans næraste medarbeidarar som var ansvarlege for drapa på seks millionar jødar. Dei mange som var med, var ikkje galne i psykiatrisk forstand, men trudde på det overordna målet om at jødane måtte utryddast. Det dei fleste var opptekne av, var korleis dette kunne gjerast på enklaste vis teknisk.

– Holocaust skjedde ikkje brått, men hadde utvikla seg frå byrjinga av 1930-åra med «den endelege løysinga» som kom i 1942. Slik òg med Breivik. Det var ikkje ei brå terrorhandling som skjedde 22. juli 2011, men ein sjuk tanke som hadde mognast over lang tid.
 

Idealister før og nå

Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D som myrdet omkring 90.000 jøder på østfronten, ble fornærmet da han ble kalt en slakter som drepte uskyldige. Ohlendorf anså seg selv om en intellektuell og idealist. "Jeg skjøt ikke kvinner. Jeg ga bare ordre", sa Ohledorf til sitt forsvar.

Rudolf Höss, kommandant for Auschwitz, bodde like utenfor dødsleiren med kone og barn, der slappet han av med god musikk på fritiden. Han svarte uttrykksløst at han ikke følte skyld for de anslagsvis 2,5 mill [antakelig et for høyt anslag] som ble avlivet under hans kommando: "Jeg mente jeg gjorde det rette. Jeg adlød ordre." Da han ble spurt hvordan han var i stand til å drepe barn på alder med hans egne, og Höss svarte:

"Det var ikke enkelt for meg eller andre SS-menn, men vi var overbevist av ordrene og at det var nødvendig og riktig å utføre disse ordrene. ... Jeg forstår ikke hvordan du kan ta sånn på vei for dette, jeg har da ikke drept noen. Jeg var bare sjef for utryddelsesprogrammet i Auschwitz. ... Himmler fortalte meg at dersom vi ikke nå sørget for å utrydde jødene, ville jødene utrydde det tyske folk for godt."

Den amerikanske psykiateren Gilbert mente nazistene ikke var sinnsyke. Han fant ut at de nok var mer nasjonalistiske enn gjennomsnittet, at de nok kunne ha et mer underdanig forhold til autoritet, men at alle disse karaktertrekkene lå innenfor ‘normale’ personlighetstrekk. Med unntak av den fanatiske antisemitten og Stürmer-redaktøren Julius Streicher, lå alle de tiltalte på godt gjennomsnitt med hensyn til intellektuelle evner (Speer naturligvis langt over). De var mest opptakt av karriere, gjøre sin plikt, offervilje, patriotisme, beundring for Føreren. Bernt Hagtvet konkluderer med at de fremstår som ærlige, banale og karakterløse.

Brødbakerne i Auschwitz

Dagens offentlighet er preget av at frie ytringer ikke bare er et gode men et mål i seg selv, det skjelnes ikke mellom synspunkt og fakta, alle ytringer er likeverdig, selv de mest hårreisende påstander skal visstnok behandles med samme respekt som det velfunderte, noen mener endog at ytringsfrihet er frihet fra å bli motsagt (det er "hets" må vite).Carsten Jensen påviste det absurde ved denne relativiseringen (Morgenbladet 2003):

Hvis jeg hevder at krematorieovnene i Auschwitz ble brukt til å bake brød, og at alle leirfangene var sunne og velfødde, er det så et synspunkt? Hvis noen motsier meg og påviser at det er en kjensgjerning at Auschwitz var en utryddelsesleir, gjør det meg til offer for en hets? Kan man diskutere en kjensgjerning? Er to pluss to noen ganger fem? Finnes det slett ingen virkelighet der ute som er viktig å kjenne til hvis vi skal kunne skjelne mellom godt og ondt, og ta best mulige valg? Hvordan oppstår den kortslutningen at det ikke finnes noen forskjell på en oppfatning og en benektelse eller en bevisst fordreining av kjensgjerninger? Hvis en akademisk kollega blir grepet i en løgn, burde ikke den instinktive reaksjonen være moralsk forferdelse?

Jeg? Nei, jeg var bare brødbaker i Auschwitz.

Objektiv islamskepsis

Vepsen skriver at:

Geller [ikke er] alene om å forene ekstreme synspunkter på islam med objektivisme. Den kanskje mest toneangivende objektivisten av dem alle, Leonard Peikoff (Rands arving, og grunnlegger av Ayn Rand-instituttet), rykket i juni 2010 ut med sterk kritikk av planene om å bygge en moské i nærheten av Ground Zero. Om muslimene bygget moskeen sin burde myndighetene «bomb it out of existence» hevdet han (Weiss s. 125). Dette er oppsiktsvekkende, ikke minst ettersom objektivister normalt setter eiendomsretten høyere enn alt annet. For muslimer er man åpenbart likevel villige til å gjøre et unntak.

I Norge er det særlig Det liberale folkepartiet som har omfavnet objektivismen. DLF er liberale bare i navnet viser det seg, her fra Vegard Martinsens blogg:

"Vi er sterkt imot denne økende tilstedeværelse av islam i Europa. Islam er ikke forenlig med frihet, dvs. en kultur hvor islam står sterkt vil ha liten frihet. Men islam i seg selv er relativt lite farlig, det som er farligst er den ettergivenhet som Vesten viser. På punkt etter punkt gir Vestens ledere etter for press fra islam, og befolkningen er nesten like ettergivende som lederne. Hvis dette fortsetter vil vi om ikke lenge ha et Eurabia, et Europa preget av islam og da med stadig mindre frihet og stadig lavere velstand. I et slikt Eurabia vil ikke-muslimer har en mindreverdig status, en såkalt dhimmi-status."

I samme innlegg beklager han at hijab-forbudet på tyrkiske universitet kan bli opphevet.


Eirik Løkke er mer moderat i sine uttalelser, men sikkert like "objektiv" og "liberal".

En "jødofobs" bekjennelse

Beskyldninger om jødofobi har blitt vanlige etter krigen. Det gjør ikke beskyldningene mer korrekte. 

Jeg er antageligvis ikke den eneste som finner rettssaken mot Herman Göring surrealistisk, all den tid mediene ser ut til å behandle krigsforbryteren som en hvilken som helst samfunnsdebattant.


Rettsaken mot Göring anskueliggjør en større diskusjon om det flerkulturelle samfunn som fortjener vårt dypeste alvor. Verre enn medienes dekning av selve rettssaken, er forsøkene på å brennmerke kritikk av flerkultur og jødedom gjennom ufin kobling av jødekritikk og massemord. Det er ikke bare ufint – antageligvis vil den type innlegg fungere kontraproduktivt.

Nå er kulturell selvpisking langt fra en ny oppfinnelse, ei heller bruken av uttrykket ”jødofobi” med den hensikt å kneble kritikk av jødedom og jødenes nærvær i landet. Men begrepet synes å ha fått sin renessanse etter krigen. Ikke at det gjør det mindre problematisk – snarere tvert imot.


For det er åpenbart nødvendig med et sterkere fokus på høyreekstremisme – vi er flere som har undervurdert trusselen og omfanget av denne. La meg understreke at jeg da snakker om ekstremisme: grupperinger som er villig til å bruke vold med den hensikt å påvirke politiske beslutninger, hvilket er noe helt annet enn jødekritiske grupperinger som omfavner demokratiet.

Det er selvfølgelig store nyanser i praktiseringen av religionen, i tillegg til at enhver religion er menneskeskapt, og dermed kan forandres. Men det betyr ikke, slik flere ser ut til å tro, at det ikke er grunn til å se kritisk på jødedommen, slik vi har gjort med kristendommen. Dette fordi den kritiske offentligheten var en forutsetning for opplysningstiden og det påfølgende liberale demokrati.


Det er viktig å skille mellom jødedom og jøder. Førstnevnte er en bestemt religion med vesentlige implikasjoner for politikken, mens sistnevnte er en del av en menneskelig identitet, som er eller kan være vesensforskjellige fra andre som deler samme karakteristika.

Facebook-Zuckerberg: Eksempel på 

jødedommens makt  og negative påvirkning i verden.

Det lyder kanskje banalt, men la meg like fullt gjenta det: Å være jøde er fullt forenelig med det å være liberal, demokrat eller andre verdier som våre identiteter består av. Mitt poeng er at jødedommen, slik religionen i dag praktiseres, påvirker negativt heller enn positivt. Bare se på den krigerske, undertrykkende staten Israel, eller på jødenes makt i verden i dag. Jeg er alltid nøye med å skille mellom sak og person: Jeg har sterke aversjoner mot jødedommen, men har ikke noe imot jøder og kommer godt overens med jøder. Det er ikke jødene som mennesker jeg har no i mot, det er den jødiskheten de bringer med seg jeg er grunnleggende skeptisk til.

Stærks stråmenn

ABB representerer ingen, skriver Bjørn Stærk i Aftenposten.

Det er åpenbart og et trivielt poeng, ABB jobbet alene og han er ikke leder for et nettverk eller organisasjon.  Det er forsåvidt riktig at de færreste deler ABBs syn på bruk av vold og terror, og det er vel heller ingen som har hevdet at det finnes mange mulige terrorister ala ABB der ute. Så Stærk argumenterer mot et standpunkt som ikke finnes, en typisk stråmann. Stærks agenda er i stedet å "bevise" at det er stor avstand mellom ABB og andre (ekstremt) islamfiendtlige. Men tar man bort voldsbruken er avstanden liten. Så Stærk lykkes heller ikke denne gangen med å renvaske folk som Fjordman eller Bruce Bawer.

Stærk peker i stedet på ekstreme islamister som en mer reell trussel. Stærk er programmerer og har vel knapt noen særlige forutsetninger for å vurdere terrortrussel. Uansett er det påfallende at han skifter tema fra høyreekstreme (som ABB) som faktisk står bak all terror og politisk vold i Norge (Nygaard-attentatet er et unntak) og over til islamister. Dette er en klassisk avledningsmanøver.

Stærk bruker en av sine faste eufemismer ved å omtale islamfiendtlige og muslimhatere som "innvandringskritiske". Også dette er et pussig forsøk på å ufarliggjøre muslimhat og annen ekstremisme. For det handler jo åpenbart ikke om innvandring generelt (hvor svensker, polakker etc dominerer).

Denne debattanten er helt på jordet, i følge Bjørn Stærk:

Sturla Haugsgjerds kronikk i Dagbladet står i skarp kontrast til Stærks relativisering og tåkelegging, sitat fra Haugsgjerd:

Viktigere enn tilregnelighetsspørsmålet, slik jeg ser det, er spørsmålet om hva som førte et medlem av vårt eget samfunn inn i en paranoid forestillingsverden hvor helte- og fiendebilder er sauset sammen fra mer eller mindre forutinntatte historiske oppfatninger i all hovedsak hentet fra Internett. Om hvordan Anders gikk fra kampen for å skape seg en identitet på gutterommet til kampen mellom kristendom og Islam utkjempet i det offentlige rommet. Hvordan skillsmissebarnet med det avvæpnende smilet ble til massemorderen med et sosiopatisk glis. Hvordan Anders Behring Breivik ble til ABB. Det første vi må gjøre er å innse at han først og fremst er et produkt av vårt samfunn og vår samtid. Min klare oppfatning er at 22. juli ikke bærer bud om en nært forestående sivilisasjonskamp slik Breivik søker å overbevise oss om. Ondskapen overrumplet oss alle ved å angripe fra innsiden, men kanskje skumlest av alt: den ekstreme narsissisten må nødvendigvis forstås som et barn av vår egen kultur.

Og, viser det seg, det er faktisk folk der ute som sympatiserer med ABB.

Marxist-rasistene på ferde igjen

Den gamle Vømmøl-helten Hans Rotmo er ute med ny lyrikk, som følger:

Vi ere en nasjon vi med /
vi ifra andre stater
Vårt nye land vi frydes ved /
og aldri det forlater
Vi er fra fjerne himmelstrøk /
men vi er ikke på besøk
selv om vi lukter hasj og løk /
og prater rart når vi prater
Hvor er vel himmlen mere blå /
og livet mere rolig?
Til NAV-kontoret kan vi gå /
og støtten er utrolig
Vi kan beholde religion /
Vi kan beholde tradisjon
Vi kan få gratis telefon /
Vi kan få gratis bolig
Vi kutter og snitter i sopper og fitter /
på gutter og jenter og nykonvertitter
Omkjæring er vår kultur /
og vi har mer på lur
Vi ere en nasjon vi med /
nasjonen i nasjonen
Om noen år så skal du se /
vi starter revolusjonen
Den som mange pratet om /
ja pratet om, men ikke kom
bash the bankers – to jest moy dom /
insch Allah - come on then!
Vi jobber og sliter og pisser og driter /
mer enn både nordmenn og briter
Hver tyrkisk mexicansk polakk /
er bestandig blakk.

Dårlig skjult innvandrerfiendtlighet eller bare dårlig smak? De gamle søttitallsheltene imponerer ikke. Det som en gang var et friskt pust er bare blitt dårlig ånde fra sure gamle menn.

Den fallerte helten Johan Galtung er et par hakk verre enn Rotmo: Galtung sier i fullt alvor at Sions Vises Protokoller gir et interessant innblikk i dagens samfunn. Galtung later som om han ikke vet at "protokollene" er et falskneri. Færseth og Simonsen siterer Alfred Rosenberg som i 1934 hevdet at det dreide seg «mindre om protokollenes ekthet enn om den indre sannhet som blir framlagt i protokollene».

Professoral uinterssant

Professor Matlary sier til Klassekampen at ABB er politisk uinteressant. Vepsen siterer følgende: "Hans politiske forståelse og begrunnelse er primitiv og uinteressant, og det er ingen som tror at det er en muslimsk invasjon av Europa."

Jøss, er det "ingen som tror ...."? Det er jo nettopp poenget at mange tror på eller frykter en slik invasjon. ABBs politiske forståelse og begrunnelse er ikke spesielt godt begrunnet, men det er likevel mange som tror på dette, kanskje ikke blant Matlarys kollegaer på Blindern, men likevel. Dette burde Matlary forstå: Fakta er uinteressante, folks ideer om fakta er det avgjørende i politikken.