Idealister før og nå

Otto Ohlendorf, leder for Einsatzgruppe D som myrdet omkring 90.000 jøder på østfronten, ble fornærmet da han ble kalt en slakter som drepte uskyldige. Ohlendorf anså seg selv om en intellektuell og idealist. "Jeg skjøt ikke kvinner. Jeg ga bare ordre", sa Ohledorf til sitt forsvar.

Rudolf Höss, kommandant for Auschwitz, bodde like utenfor dødsleiren med kone og barn, der slappet han av med god musikk på fritiden. Han svarte uttrykksløst at han ikke følte skyld for de anslagsvis 2,5 mill [antakelig et for høyt anslag] som ble avlivet under hans kommando: "Jeg mente jeg gjorde det rette. Jeg adlød ordre." Da han ble spurt hvordan han var i stand til å drepe barn på alder med hans egne, og Höss svarte:

"Det var ikke enkelt for meg eller andre SS-menn, men vi var overbevist av ordrene og at det var nødvendig og riktig å utføre disse ordrene. ... Jeg forstår ikke hvordan du kan ta sånn på vei for dette, jeg har da ikke drept noen. Jeg var bare sjef for utryddelsesprogrammet i Auschwitz. ... Himmler fortalte meg at dersom vi ikke nå sørget for å utrydde jødene, ville jødene utrydde det tyske folk for godt."

Den amerikanske psykiateren Gilbert mente nazistene ikke var sinnsyke. Han fant ut at de nok var mer nasjonalistiske enn gjennomsnittet, at de nok kunne ha et mer underdanig forhold til autoritet, men at alle disse karaktertrekkene lå innenfor ‘normale’ personlighetstrekk. Med unntak av den fanatiske antisemitten og Stürmer-redaktøren Julius Streicher, lå alle de tiltalte på godt gjennomsnitt med hensyn til intellektuelle evner (Speer naturligvis langt over). De var mest opptakt av karriere, gjøre sin plikt, offervilje, patriotisme, beundring for Føreren. Bernt Hagtvet konkluderer med at de fremstår som ærlige, banale og karakterløse.