fredag 4. mai 2012

Stærks stråmenn

ABB representerer ingen, skriver Bjørn Stærk i Aftenposten.

Det er åpenbart og et trivielt poeng, ABB jobbet alene og han er ikke leder for et nettverk eller organisasjon.  Det er forsåvidt riktig at de færreste deler ABBs syn på bruk av vold og terror, og det er vel heller ingen som har hevdet at det finnes mange mulige terrorister ala ABB der ute. Så Stærk argumenterer mot et standpunkt som ikke finnes, en typisk stråmann. Stærks agenda er i stedet å "bevise" at det er stor avstand mellom ABB og andre (ekstremt) islamfiendtlige. Men tar man bort voldsbruken er avstanden liten. Så Stærk lykkes heller ikke denne gangen med å renvaske folk som Fjordman eller Bruce Bawer.

Stærk peker i stedet på ekstreme islamister som en mer reell trussel. Stærk er programmerer og har vel knapt noen særlige forutsetninger for å vurdere terrortrussel. Uansett er det påfallende at han skifter tema fra høyreekstreme (som ABB) som faktisk står bak all terror og politisk vold i Norge (Nygaard-attentatet er et unntak) og over til islamister. Dette er en klassisk avledningsmanøver.

Stærk bruker en av sine faste eufemismer ved å omtale islamfiendtlige og muslimhatere som "innvandringskritiske". Også dette er et pussig forsøk på å ufarliggjøre muslimhat og annen ekstremisme. For det handler jo åpenbart ikke om innvandring generelt (hvor svensker, polakker etc dominerer).

Denne debattanten er helt på jordet, i følge Bjørn Stærk:

Sturla Haugsgjerds kronikk i Dagbladet står i skarp kontrast til Stærks relativisering og tåkelegging, sitat fra Haugsgjerd:
Viktigere enn tilregnelighetsspørsmålet, slik jeg ser det, er spørsmålet om hva som førte et medlem av vårt eget samfunn inn i en paranoid forestillingsverden hvor helte- og fiendebilder er sauset sammen fra mer eller mindre forutinntatte historiske oppfatninger i all hovedsak hentet fra Internett. Om hvordan Anders gikk fra kampen for å skape seg en identitet på gutterommet til kampen mellom kristendom og Islam utkjempet i det offentlige rommet. Hvordan skillsmissebarnet med det avvæpnende smilet ble til massemorderen med et sosiopatisk glis. Hvordan Anders Behring Breivik ble til ABB. Det første vi må gjøre er å innse at han først og fremst er et produkt av vårt samfunn og vår samtid. Min klare oppfatning er at 22. juli ikke bærer bud om en nært forestående sivilisasjonskamp slik Breivik søker å overbevise oss om. Ondskapen overrumplet oss alle ved å angripe fra innsiden, men kanskje skumlest av alt: den ekstreme narsissisten må nødvendigvis forstås som et barn av vår egen kultur.
Og, viser det seg, det er faktisk folk der ute som sympatiserer med ABB.

2 kommentarer:

raag raaum sa...

Bare en liten ting å legge til: Stærk greier å snakke seg rundt at selv i den mest intense m-l-tida, var det høyreorienterte som bedrev virkelig vold - fra drapet i Moderat Ungdom, via Hadelandsdrapene (med forgreininger inn i bedre norsk overklasse der underlige kontakter mellom gamle og nyere nazister og motstandsfolk fra krigen viste seg) til bombekasting mot moske og første mai-tog.

Hva vi enn måtte mene om de gamle m-l-erne (og for den saks skyld hva vi mer moderat venstreorienterte oppfatta av hva som skjedde i diverse diktaturstater) - i _Norge_ var det også tilbake da de blå.svart-brune som drev med faktisk vold.

Det er kanskje ikke en helt uvesentlig sammenheng med ABB?

Konrad sa...

M-L-erne fabla om væpna revvolusjon, men det var høyre-ekstreme som faktisk gjorde alvor av å bruke vold. Hukommelsen er merkelig selektiv på det punktet.

Men om det er noen sammenheng mellom det som skjedde før ABB ble født og ABB selv er usikkert, med unntak av at ABB har gått fra å lovprise Fjordman og Bawer til å omtale Erik Blücher som sitt forbilde. Det er i det minste en viss likhet mellom de gamle ny-nazistene og ABBs nye ny-fascisme.