Fra Perspektivmeldingen (Dag og Tid 1.mars):
I 2008 gjekk 16 prosent av dei svenske offentlege investeringane til jernbane - i Noreg berre 3 prosent. Same år gjekk 18 prosent av dei offentlege investeringane i Sverige til vegar, mot 21 prosent i Noreg.Årlig blir det til sammenligning investert omkring 200 mrd kroner i den norske olje- og gassektoren. Bare økningen i de årlige investeringene i petroleumsektoren utgjør like mye som de siste 10 års investeringer i jernbane.
I statsbudsjettet for 2013 gjorde rett nok dei norske jernbaneløyvingane eit hopp frå 2012: frå 4,7 til 6,1 milliardar kroner. Men her monar ikkje eingong ein 30 prosents auke særleg. Og sjølv i 2013 skal Noreg bruke tre gonger så mykje pengar på vegbygging som på jernbane.
Det er ikkje berre pengar til nyinvesteringar som manglar: Vedlikehaldsetterslepet til norsk jernbane er på kring 200 milliardar kroner, hevda Rådgivende ingeniørers forening i ein rapport i 2010. Og lite tyder på at Nasjonal transportplan 2014-2023, som skal kome i år, vil medføre nokon jernbanerevolusjon.
3 kommentarer:
Problemet er ikke minst at økonomien ikke har kapasitet. Kjører vi på med de infrastrukturprosjektene som vi burde, ville økonomien knekke, iht. resonnementene til de økonomene som politikerne lytter til for tiden.
Hvorfor er det sånn? Fordi vi har en offentlig sektor som sluker all kapasiteten, uten å levere det vi trenger (akkurat dét sier de nevnte økonomene ikke, forståelig nok).
Kunne vi kutte i offentlig sektor, slik at det ble plass? I teorien ja, men da ville ikke velgerlojaliteten ligge fast. Folk er først lojale når det virkelig er nødvendig, og det ER det når du er en overtallig offentlig ansatt. Er du overtallig, stemmer du på den som lar deg beholde jobben. Er du i en strømlinjeformet og effektiv enhet, trenger du ikke å tenke slik. Offentlig sektor må derfor være ineffektiv og overdimensjonert for å sikre APs gjenvalg.
Der høyre skaut seg i foten, var ved privatiseringen av offentlig produktive enheter. I teorien ville det vært bra, men for å beholde velgermassen, ble de produktive erstattet med uproduktive (mer byråkrati). I stedet for å ha et ineffektivt veivesen, har vi nå et ineffektivt byråkrati. Mens landet før fikk halve det veiarbeidet og vedlikeholdet som man betalte for, får man nå byråkrati og papirvelde, samt helse- og sosialtjenester hvor den som er aller minst interessant, er brukeren.
Kvaliteten på tjenestene som ble satt ut, som f.eks. veiene, ble heller ikke bra. Staten mestret ikke administrasjonen av tjenesteutsettingen, med resultater som prisfiksingen på asfalt, eller tvilsomme serviceleveranser i andre sektorer. (Det er verdt å bemerke at det finnes dyktige private veibyggere, veidriftere, hospitaler, sykehjem etc. i andre land, så noen umulighet er det ikke.)
Landets etterslep på vedlikehold av vannrør er vel mellom et kvart og et halvt oljefond - men heller ikke dette kan tas fordi det "ville sprenge økonomien".
Etterslepet på vedlikehold av offetlige bygg? Kan heller ikke røres, før vi får en økonomisk nedgangstid.
Jernbane? Heller ikke. Dog finnes det kanskje en liten mulighet dersom man greier å selge det som en MORALSK riktig løsning. Da kan man se bort fra at kapitalintensiteten kombinert med den manglende fleksibiliteten gjør jernbane mindre egnet i grissgrendte strøk med små transportvolumer.
Så kan man så spørre hvorfor Sverige kan gjøre ditt eller datt, som er umulig i Norge.
Det interessante her er egentlig en diskusjon om hva som skal til for at Norge kan bygge infrastrukturen landet trenger - hvordan må økonomien omlegges - og hvilke infrastruktur er det strengt tatt som bør bygges?
Mye later til å være skinnargumentasjon. Eksempelvis er det ikke noe problem å arrangere et OL - og særlig ikke dersom det arrangeres i riktig del av landet - mens økonomien ville overopphetes om vi bruker samme ressurser på annen infrastruktur.
Presset på økonomien kommer hovedsakelig fra oljesektoren, 10 mrd ekstra investeringer der har like opphetende effekt som 10 mrd til jernbane. Forskjellen er at oljesektoren holdes utenfor statsbudsjettet selv om det i realiteten er staten som investerer og det er staten som tar beslutningene.
Det er altså et politisk problem hovedsaklig. En økning i jernbanens investeringsbudsjett fra 4,5 til 6 mrd ("30 %" høres mye ut!) var resultat av tautrekking og hestehandel, mens det offshore investeres 50 mrd EKSTRA uten diskusjon (uten at folk vet om det).
At offentlig byråkrati skal være så ineffektivt er forøvrig en myte.
"At offentlig byråkrati skal være så ineffektivt er forøvrig en myte."
Det tror jeg ikke det er, men det er et område med store metodemessige utfordringer.
Legg inn en kommentar