Schjenken-saken: Ytringsfrihet og "usannhetsvitner"

Sannheten i ambulansesaken
Forfatter: Ragnhild Storstein, Spilker, Christianna Denne, Karianne Østensen, Nina Berggren Monsen, Åsa Linusson 

Vi husker godt hva som skjedde da ambulansesjåførene forlot Ali Farah.

Elin Ørjasæter er i sin blogg i Nettavisen den 25. februar skråsikker på at det vi var vitner til den dagen i Sofienbergparken er noe som ikke skjedde. Det er bare noe Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser. «Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst» hevder Ørjasæter.

Selv om snart seks år er gått husker vi godt hva som skjedde da ambulansesjåførene forlot Ali Farah. Mange av oss som var til stede den ettermiddagen vitnet om dette i rettssaken mot Erik Schjenken i Oslo tingrett i 2008 der han var tiltalt for utilbørlig opptreden i offentlig tjeneste. Schjenken ble frifunnet i en dom avsagt i dissens.

I dommen framkommer det at retten hørte vitneforklaringer «fra til sammen 14 personer som var på stedet i umiddelbar nærhet. Noen var venner og bekjente av Farah, men de fleste var uavhengige personer. Av disse var det to sykepleiere, en sykepleierstudent og en hjelpepleier». Videre står det at «i det hele har vitnene tegnet et ganske enhetlig bilde av hva som skjedde denne ettermiddagen. Vitnene har også gitt uttrykk for en svært samstemt oppfatning av at ambulansepersonellets handlemåte ikke var akseptabel. De hadde vært vitne til en dramatisk hendelse, og de sto med en mann de opplevde som svært skadet og delvis bevisstløs. I utgangspunktet følte de det som en lettelse da ambulansen kom, og de hadde ventet at den skulle ta med seg den skadede. De reagerte med vantro og fortvilelse, noen med sinne, da de skjønte at ambulansen ikke ville ta med seg den skadede fordi han hadde urinert. «Rystet», «sjokkert», «aldri vært så sint», «aldri opplevd maken» osv. er uttrykk som ble brukt i vitneforklaringene. Disse uttrykkene er imidlertid alle knyttet opp mot at ambulansen ikke vil ta Farah med.»

Djevelen i detaljene….?

«Detaljene» som Ørjasæter glatt unnlater å si noe om: 14 vitner forklarte seg i Tingretten i desember 2008. Ingen av disse vitnene så at Ali Farah ble undersøkt. Da ambulansen ankom lå Ali Farah blodig på bakken og brølte av smerte. Ambulansepersonellet ble da fortalt av en sykepleier at pasienten hadde slått hodet hardt i asfalten og hadde vært bevisstløst i tre-fire minutter. Ifølge hennes vitneforklaring fikk hun til svar at «det er ikke så farlig, bare la han ligge der og sprelle».

Ali Farah lå som sagt nede da ambulansepersonellet kom. Han ble reist opp og kunne da så vidt det var stå på beina og var ikke i stand til å framstå som aggressiv. Et bilde som ble tatt det korte øyeblikket Ali sto og svaiet brukes hemningsløst som bevis på at Ali var «oppegående og ikke hadde tegn til synlig hodeskade». Erik Schjenken har vedgått at han sa, i det han og kollegaen forlot stedet, at «han står oppreist, han dør ikke».

Lydloggen som ble offentliggjort på TV2 våren 2008 viste også at ambulansepersonellet, rett etter de hadde dratt fra parken, var klar over at pasienten ikke var oppegående og kunne ha en mulig hodeskade; «...jeg sto jo ved siden av han og holdt han fra å dette …» og « … han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt … Det han kaldsvetta og lå der og ynka seg og alt mulig sånn…». Er ikke dette viktige detaljer?

Og for å klargjøre litt til Elin Ørjasæter: Ali Farah gikk ikke selv inn i drosja, men ble slept inn. Drosje ble valgt fordi det var det som gikk raskest! Det ble forsøkt ringt etter en ny ambulanse, men ansatte på AMK ville ikke sende en. Det ville de heller ikke da sykepleier på legevakten seinere bestilte en hastetur (rød kode). Vi viser deg gjerne videoopptak av Ali Farah liggende på gresset i Sofienbergparken rett etter at Schjenken og makkeren hadde kjørt. Da kan du få se at han prøver å løfte opp hodet og åpne øynene, men klarer det ikke. At han puster raskt og overflatisk og ikke reagerer på tilsnakk fra en politimann. På Internett kan du finne lydloggen med samtalene hvor AMK ikke vil sende ambulanse. Viktige detaljer, synes vi.

Nå handler alt om at Schjenken er det store offeret og at Dagbladet bevisst jukset med fakta. Professor i medisinsk etikk Reidun Førde skrev i Aftenposten i 2011 at sanninga og fakta i ei sak er viktig. Til tross for ikke å ha vært til stede hevdet hun at «det denne saka handla om var ei feilvurdering av ein hardt skadd pasient som sto på sine bein då ambulansen kom, men som blei opplevd som aggressiv». «Sanningane» til Schjenkens profilerte støttespillere står i sterk kontrast til forklaringene fra oss vitner som faktisk var til stede i Sofienbergparken. Saken handler også om mye mer enn bevissthetsnivå og feilvurderinger.

Reidun Førde er opptatt av profesjonsetikk og at man slår ned på uønskete og uetiske hendelser. Det er viktig for å lære, men også for å opprettholde tillit. Det er også viktig å «skape kulturar for å møte offera for uheldige hendingar på ein betre måte».

Ali Farah og Kohinoor Nordberg ble ikke møtt på noen god måte, ikke den gang og heller ikke i dag. Hvor var «maktfolkene» eller ekspertene i norsk helsevesen som kunne se saken fra deres side, fra deres posisjon? Som kunne slå ned på denne «uønskede og uetiske hendelsen»? Med noen få unntak forholdt hele det medisinske establishment seg helt taust. Heldigvis var det i denne saken, i motsetning til andre, mange vitner og annet dokumentasjon som gjorde at saken fikk medieoppmerksomhet og politikere tok ansvar.

Det er egentlig ganske utrolig at en professor i medisinsk ETIKK kan hevde at «denne feilvurderinga har ikkje hatt alvorlege konsekvensar for pasienten, men den har øydelagt fleire år av ambulansepersonellet sine liv». Her er det ingen empati eller interesse for pasientens og pårørendes situasjon; Ali Farah var livstruende skadet, Kohinoor Nordberg var livredd og de trengte hjelp. I stedet opplevde hun at Ali ble kalt «en jævla gris» og forlatt. For Ali Farah og Kohinoor Nordberg har krenkelsene de ble utsatt for av ambulansepersonellet og i ettertid av eksperter i norsk helsevesen og rikssynsere som Ørjasæter, som opererer med sin svært mangelfulle «sannhet» vært og er en stor belastning. Men de «detaljene» er kanskje ikke så vesentlige …?

Å mene at en forskjellsbehandling har funnet sted er tydeligvis ti ganger verre enn å forlate et hardt skadet menneske.

(Dagbladet, 28. februar 2013, gjengitt uten tillatelse)

_____________________________

 Av en eller grunn (som kanskje ikke er så pussig likevel) er det folk på høyresiden som gjør mest for å avfeie historien ovenfor, f.eks. Gooding hos Minerva som frekt kaller disse for "Usannhetsvitner", eller Ørjasæter på sin blogg. Det overrasker naturligvis ikke at Hans Rustad på sitt mørkeloft kalt Document.no inntar samme standpunt tilsatt en dose pepper.

At Storhaug på HRS havner i samme selskap er heller ikke overraskende når man vet hvordan HRS opptrer, men det er samtidig veldig snodig når HRS selv påstår at de arbeider for "integrering eller inkludering" og " likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker" uansettbakgrunn. Var det likebehandling og inkludering Farah ble utsatt for i Sofienbergparken?

Men den pågående rettssaken handler egentlig om ytringsfrihet og hvor langt mediene kan gå i påpekning av kritikkverdige forhold. Igjen er det folk på høyresiden som mener Dagbladets ytringsfrihet burde vært innskrenket, eller "kneblet" (skrik!) som det heter. Gooding er i likhet med Jan Arild Snoen medlem av Monticello Society med navn etter Jeffersons gods. Dette er folk som klart og "prinsippielt" forsvarer frimodige ytringer, men når Dagbladet påpeker kritikkverdige forhold i offentlig forvaltning da arbeider hardt mot ytringsfrihet. Forstå det den som kan.