- Alexandra Irene Larsens tåkelegging og insinuasjon

Ubegrunnet synsing

Harald Olsen, Arendal

Vårt Land har av en eller annen underlig grunn gitt Alexandra Irene Larsen en ny talerstol for hennes korstog mot norsk islam- og Midtøsten-forskning. I spalten Klartekst 25/2 gjentar hun sine anklager om norske forskeres romantisering og skjønnmaling av den totalitære islamismen, og utvider til og med kritikken til «Midtøsten-forskningen i Vesten».

Hun mangler åpenbart ikke frimodighet. Men faktum er at Larsen er helt uten de nødvendige faglige forutsetninger for å formulere en så fundamental kritikk. Hun har verken drevet egen forskning eller annen faglig virksomhet som kunne kvalifisere til denne type vurderinger og karakteristikker.

Larsen er tidligere blitt utfordret til å belegge og dokumentere sine grove påstander, uten at hun har vært i stand til det. I stedet skifter hun arena for å fortsette med det samme. Riktig nok har hun i VL dempet ned språkbruken noe, når hun for eksempel skriver at venstreradikale «kan ha» påvirket Midtøsten-forskningen. Men insinuasjonene og mistenkeliggjøringen er den samme, åpenbart i den hensikt å undergrave tiltroen til seriøs forskning på feltet.

Noe av det drøyeste i innlegget er å gjøre «arven etter Edward Said» ansvarlig for bagatellisering av islamismens autoritære trekk. Intet kunne være Said mer fremmed enn dette. Men også her mangler helt dokumentasjon, i et tåkeleggende, men insinuerende språk.

Alexandra Irene Larsen har greid å skaffe seg oppmerksomhet på høyst tvilsomt grunnlag, gjennom høy desibel og grove usakligheter. Ikke overraskende er hun blitt omfavnet av Hanne Nabintu Herland. Men hva slike halvkvedede viser og udokumenterte synsinger har i en spalte som kalles Klartekst å gjøre, kan man bare undre seg over.
(Vårt Land 1.mars)

Larsens innlegg i Vårt Land 25/2 er gjengitt nedenfor

----------------------------------

I det godes tjeneste

Islamismens autoritære trekk tones ned. 

Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionshistorie, Universitetet i Agder  

Hvorfor har begrepet høyreekstremisme vært så mye mer brukt enn venstreekstremisme i Norge? 

Spørsmålet ble stilt av historieprofessor Øystein Sørensen på et seminar om venstreekstremisme i Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati, UiO. Sørensen pekte på at selv om venstreekstremismen kan virke marginal, har den et sympatiserende omland som ikke er borte. Det er viktig. Man viser forståelse og aksept for vold og brutalitet i det godes tjeneste.

I debatten om over-våking påstår mange at det kun er høyreekstremistene som har vært villig til å bruke vold i Norge, mens PST på sin side hevder at islamistene utgjør den største terrortrusselen. Islamistene kan i realiteten plasseres både på ytre høyre og ytre venstre side, sirkelen sluttes. Det sympatiserende omland på venstresiden har spilt en rolle også for hvordan trusselen fra islamister er nedtonet i Vesten. Sørensen brukte begrepet fellow traveller om sympatisørene som har støttet og forsvart kommunistiske regimer.

Vi har sett dette i akademia også, dessverre - i støtten til Pol Pot og Khomeni. Mattias Gardell støttet også Ghadaffis kamp mot det han kalte «ondskapens imperium», USA. I boken Venstreekstremisme som utgis etter seminaret, redigert av Sørensen, Hagtvet og Brandal, handler mitt bidrag om hvordan venstreradikale også kan ha påvirket Midtøstenforskningen i Vesten.

Spesielt i arven etter Edward Said ser vi at antiimperialisme, antiamerikanisme og tredjeverden-romantisering bagatelliserer islamismens autoritære trekk: den blir framstilt som en frigjøringsbevegelse, som et legitimt svar på Vestens overgrep. Idealistene ser ikke hvordan deres anerkjennelse av «frigjøringsgrupper» som islamistene går på bekostning av støtten til dem som ønsker reell frihet og likestilling for kvinner. Det sympatiserende omland for ekstremismen er høyst levende.