fredag 1. mars 2013

- Alexandra Irene Larsens tåkelegging og insinuasjon

Ubegrunnet synsing


Harald Olsen, Arendal

Vårt Land har av en eller annen underlig grunn gitt Alexandra Irene Larsen en ny talerstol for hennes korstog mot norsk islam- og Midtøsten-forskning. I spalten Klartekst 25/2 gjentar hun sine anklager om norske forskeres romantisering og skjønnmaling av den totalitære islamismen, og utvider til og med kritikken til «Midtøsten-forskningen i Vesten».

Hun mangler åpenbart ikke frimodighet. Men faktum er at Larsen er helt uten de nødvendige faglige forutsetninger for å formulere en så fundamental kritikk. Hun har verken drevet egen forskning eller annen faglig virksomhet som kunne kvalifisere til denne type vurderinger og karakteristikker.

Larsen er tidligere blitt utfordret til å belegge og dokumentere sine grove påstander, uten at hun har vært i stand til det. I stedet skifter hun arena for å fortsette med det samme. Riktig nok har hun i VL dempet ned språkbruken noe, når hun for eksempel skriver at venstreradikale «kan ha» påvirket Midtøsten-forskningen. Men insinuasjonene og mistenkeliggjøringen er den samme, åpenbart i den hensikt å undergrave tiltroen til seriøs forskning på feltet.

Noe av det drøyeste i innlegget er å gjøre «arven etter Edward Said» ansvarlig for bagatellisering av islamismens autoritære trekk. Intet kunne være Said mer fremmed enn dette. Men også her mangler helt dokumentasjon, i et tåkeleggende, men insinuerende språk.

Alexandra Irene Larsen har greid å skaffe seg oppmerksomhet på høyst tvilsomt grunnlag, gjennom høy desibel og grove usakligheter. Ikke overraskende er hun blitt omfavnet av Hanne Nabintu Herland. Men hva slike halvkvedede viser og udokumenterte synsinger har i en spalte som kalles Klartekst å gjøre, kan man bare undre seg over.
(Vårt Land 1.mars)

Larsens innlegg i Vårt Land 25/2 er gjengitt nedenfor

----------------------------------

I det godes tjeneste

Islamismens autoritære trekk tones ned. 

Alexandra Irene Larsen, stipendiat i religionshistorie, Universitetet i Agder  

Hvorfor har begrepet høyreekstremisme vært så mye mer brukt enn venstreekstremisme i Norge? 

Spørsmålet ble stilt av historieprofessor Øystein Sørensen på et seminar om venstreekstremisme i Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati, UiO. Sørensen pekte på at selv om venstreekstremismen kan virke marginal, har den et sympatiserende omland som ikke er borte. Det er viktig. Man viser forståelse og aksept for vold og brutalitet i det godes tjeneste.

I debatten om over-våking påstår mange at det kun er høyreekstremistene som har vært villig til å bruke vold i Norge, mens PST på sin side hevder at islamistene utgjør den største terrortrusselen. Islamistene kan i realiteten plasseres både på ytre høyre og ytre venstre side, sirkelen sluttes. Det sympatiserende omland på venstresiden har spilt en rolle også for hvordan trusselen fra islamister er nedtonet i Vesten. Sørensen brukte begrepet fellow traveller om sympatisørene som har støttet og forsvart kommunistiske regimer.

Vi har sett dette i akademia også, dessverre - i støtten til Pol Pot og Khomeni. Mattias Gardell støttet også Ghadaffis kamp mot det han kalte «ondskapens imperium», USA. I boken Venstreekstremisme som utgis etter seminaret, redigert av Sørensen, Hagtvet og Brandal, handler mitt bidrag om hvordan venstreradikale også kan ha påvirket Midtøstenforskningen i Vesten.

Spesielt i arven etter Edward Said ser vi at antiimperialisme, antiamerikanisme og tredjeverden-romantisering bagatelliserer islamismens autoritære trekk: den blir framstilt som en frigjøringsbevegelse, som et legitimt svar på Vestens overgrep. Idealistene ser ikke hvordan deres anerkjennelse av «frigjøringsgrupper» som islamistene går på bekostning av støtten til dem som ønsker reell frihet og likestilling for kvinner. Det sympatiserende omland for ekstremismen er høyst levende.

2 kommentarer:

Doremus sa...

Det var særs springende, ja.

For øvrig: kan du gi oss Atekst-løse et sammendrag av denne?

"Aage Borchgrevink ‏@AageB

Skriver om Hallgrim Bergs Demokrati eller islamisme i Aftenposten idag. Eurabisk repetisjonsøvelse der 22/7 er angrep på høyresiden"

Konrad sa...

Hele teksten:

Eurabisk repetisjonsøvelse

Aage Borchgrevink

Grundig gjennomgang av den islamistiske trusselen mot Europa

Da den romerske republikken sto på kanten av stupet, kalte senatet på pensjonisten Cincinnatus, inkarnasjonen av romersk borgerånd. Cincinattus parkerte plogen, beseiret barbarene, og dro deretter straks tilbake på jordene for å fortsette pløyingen.


Da Hallgrim Berg fikk nyheten om angrepene 11. september 2001, la han «munnharpen og fiskestangen til sides ... og tok frem pennen.» Den ektefødte sønn av den kjernesunne fjellbygda Ål var kallet til kamp:


«I det nye tusenåret, med blod på tann, storkar islam og dei islamistiske fortroppene frem til nye territorielle sigrar på fleire kontinent, samstundes som den mentale, kulturelle og politiske islamifiseringa skyt fart inne i mange demokratiske land.»


Fienden er assistert av «klakører på venstresiden.» Det er et element av selviscenesettelse i Bergs nynorske versjon av Eurabia-konspirasjonen. Europa er i fare. Elitene svikter. Hallgrim Berg kommer ned fra fjellet og tar saken.
Mindre uforsonlig

Bokens argument tør være kjent for de fleste. Islamismen er vår tids svøpe, «endå farlegere» enn nazisme, kommunisme og fascisme. «Islam har ungdom og vilje. Europa har alderdom og velferd.» Islamiseringen kan gjøre at de opprinnelige europeerne blir dhimmifiserte, redusert til annenrangs borgere. «The point of no return er kanskje allerede passert,» skriver Berg dystert.


Berg er mindre uforsonlig enn for eksempel bloggeren Fjordman, som skrev at muslimer er som orker, trollene i Ringenes Herre. Noen steder åpner Berg for at muslimer kan oppføre seg, i alle fall om de «assimileres» og skriver under på at menneskerettighetene står over sjaria.


Men grunnleggende beskrives de med Ayaan Hirsi Alis ord: «Det finst ingen moderat islam, men det finst passive muslimer.» Berg foretrekker den brede pensels dramatiske strøk, og gjør ofte narr av filigransarbeidet til «akademikerne», en av bokens skurkekategorier.


Berg er nemlig akademiker selv, og lager et historisk regnskap der det fremgår at mens islam har 270 millioner liv på samvittigheten, har kristendommen bare rundt 200 000 (som er summen av ofrene for korstog, heksebrenning og inkvisisjon). Kristendommen er dermed tusen ganger bedre enn islam.


Man kunne kanskje pirke litt i disse tallene. Kalkylen er basert på en del utelatelser, samt antagelsen om at hvis en muslim dreper, er det på grunn av islam. Men når Anders Behring Breivik gjør det, er det fordi han er gal og regjeringen har sviktet.
Samme historien

22. juli finner elegant sin plass i Bergs analyse. Elitene brukte tragedien. Ytringsfriheten fikk en «omgang med svingslag», dissidenter forfølges og Arbeiderpartistaten «smeltet saman» med nasjonalstaten. Offer-narrativet er så sterkt at alle fakta kan tilpasses. 22. juli blir et angrep på den norske høyresiden.


Det føles etter hvert som den samme historien skrives av forskjellige forfattere. Anfindsen, Nabintu Herland, Monsen, Skirbekk, Berg - for ikke å glemme Fjordman. Verden går videre, men med på ferden bærer vi med oss denne konspirative historien.

Styrken i et lite samfunn er kanskje at fortellingen ikke finnes i lukkede rom, der den kan vokse seg stor og truende. Hvis fortellingen kommer ut i det åpne, er det mulig å svare slik: Faktisk så finnes det ikke troll.

Anm av: Hallgrim Bergs Demokrati eller islamisme