Erobring eller gjenerobring - historie som ideologisk disiplin

Morten Strøksnes har lest Shlomo Sands The invention of the land of Israel.  Strøksnes skriver i Klassekampen (1/6):

I det bibelske Judea, som så mange av dagens jøder mener er deres, utelukkende på grunn av bibelmytene, bodde det i bibelsk tid mange forskjellige folkegrupper som snakket ulike språk. Sand insisterer på at det den gang ikke fantes noen territoriell jødisk patriotisme knyttet til landområdet. Judea og Samaria eksisterte heller aldri som et «forent kongedømme» – eller som selvstendige politiske enheter i noen meningsfull betydning.

Historie er ofte en ideologisk disiplin, konstaterer Strøksnes: Da Sand var soldat i 1967 ble han forbauset over måten hans medsoldater snakket om områdene de nettopp hadde erobret: som om det var en gjenerobring av et land som alltid hadde tilhørt dem. Selv om de fleste soldatene ikke engang var født i Midtøsten, var de nå kommet hjem.

En lignende myte har spanjolene klart å skape om katolikkenes erobring av Sør-Spania, en erbobring som blir fremstilt som en gjenerbobring, til tross for at Sør-Spania hadde vært islamsk i 800 år (lengre enn det har vært katolsk). Det fremstilles altså som om de katolske kongedømmene i Nord-Spania hadde en slags historisk rett til Sør-Spania, dermed ble det også helt logisk å kaste ut alle muslimer og jøder.