Nobels fredspris
av Fredrik S. Heffermehl (Klassekampen 9.10.14)
Thorbjørn Jagland fikk plass for en kronikk i Aftenposten lørdag 4. oktober. Under tittelen «Nobels metode» byr han på lite metode og enda mindre Nobel. Aftenposten fulgte sin faste praksis og nektet meg spalteplass for å imøtegå Jaglands fremstilling.
Nobel – og verden – hadde fortjent en komité som med kraft og
begeistring fremmet hans alternative sikkerhetspolitikk. En idé som
komiteen bør ta frem igjen før vi vikler oss enda dypere inn i en ny
kald krig og en global krig mot terrorisme. Men Jaglands
kronikk forholder seg overhodet ikke til den spesifikke fredsplan Nobel
ville støtte, og komiteens juridiske ansvar for å følge testators
vilje, ikke bruke pengene etter eget forgodtbefinnende.
Jagland fastslår at «Komiteens medlemmer står ansvarlig bare overfor Alfred Nobels testament.»
Det lyder lovende. Nobel var en visjonær og nyskapende mann som også på fredens område hadde banebrytende ideer om hva som ville være de største handlinger til «menneskehetens beste.» Man måtte bli av med våpnene og krigerne, da kunne det også være mulig å bli av med krigene. Begrepet «fredsforkjempere,» som var Nobels betegnelse for mottakerne, levner ingen tvil. De han ønsket å støtte med prisen var personer som arbeidet for at folkerett måtte tre i stedet for våpenmakt i internasjonal politikk. Her kan det ikke være tvil om at Nobels «nasjonenes forbrødring» ikke var et løst og åpent begrep, men presist siktet til ideen om en grunnleggende reform, et globalt samarbeid om sikkerhet, hvor en rettferdig rettsorden skulle erstatte militære maktspill.
Det lyder lovende. Nobel var en visjonær og nyskapende mann som også på fredens område hadde banebrytende ideer om hva som ville være de største handlinger til «menneskehetens beste.» Man måtte bli av med våpnene og krigerne, da kunne det også være mulig å bli av med krigene. Begrepet «fredsforkjempere,» som var Nobels betegnelse for mottakerne, levner ingen tvil. De han ønsket å støtte med prisen var personer som arbeidet for at folkerett måtte tre i stedet for våpenmakt i internasjonal politikk. Her kan det ikke være tvil om at Nobels «nasjonenes forbrødring» ikke var et løst og åpent begrep, men presist siktet til ideen om en grunnleggende reform, et globalt samarbeid om sikkerhet, hvor en rettferdig rettsorden skulle erstatte militære maktspill.
Verken Jagland eller noen annen har tilbakevist det jeg har påvist om
prisens formål i mine bøker. Denne ideen er den bindende juridiske ramme
for komiteens tildelinger – og skulle også styre Stortingets
oppnevninger til komiteen. Dessverre har komiteene siden
Arbeiderpartiets endring av valgopplegget i 1948 (mot Høyres advarsler)
bestått av tilhengere av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Hvis Stortinget i 2014 fortsetter sin praksis med å la partiene forvalte
plassene uten det minste hensyn til prisens formål, vil spørsmålet om å
finne andre til å overta ansvaret bli aktuelt.
----
(gjengitt uten tillatelse)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar