En "jødofobs" bekjennelse

Beskyldninger om jødofobi har blitt vanlige etter krigen. Det gjør ikke beskyldningene mer korrekte. 

Jeg er antageligvis ikke den eneste som finner rettssaken mot Herman Göring surrealistisk, all den tid mediene ser ut til å behandle krigsforbryteren som en hvilken som helst samfunnsdebattant.


Rettsaken mot Göring anskueliggjør en større diskusjon om det flerkulturelle samfunn som fortjener vårt dypeste alvor. Verre enn medienes dekning av selve rettssaken, er forsøkene på å brennmerke kritikk av flerkultur og jødedom gjennom ufin kobling av jødekritikk og massemord. Det er ikke bare ufint – antageligvis vil den type innlegg fungere kontraproduktivt.

Nå er kulturell selvpisking langt fra en ny oppfinnelse, ei heller bruken av uttrykket ”jødofobi” med den hensikt å kneble kritikk av jødedom og jødenes nærvær i landet. Men begrepet synes å ha fått sin renessanse etter krigen. Ikke at det gjør det mindre problematisk – snarere tvert imot.


For det er åpenbart nødvendig med et sterkere fokus på høyreekstremisme – vi er flere som har undervurdert trusselen og omfanget av denne. La meg understreke at jeg da snakker om ekstremisme: grupperinger som er villig til å bruke vold med den hensikt å påvirke politiske beslutninger, hvilket er noe helt annet enn jødekritiske grupperinger som omfavner demokratiet.

Det er selvfølgelig store nyanser i praktiseringen av religionen, i tillegg til at enhver religion er menneskeskapt, og dermed kan forandres. Men det betyr ikke, slik flere ser ut til å tro, at det ikke er grunn til å se kritisk på jødedommen, slik vi har gjort med kristendommen. Dette fordi den kritiske offentligheten var en forutsetning for opplysningstiden og det påfølgende liberale demokrati.


Det er viktig å skille mellom jødedom og jøder. Førstnevnte er en bestemt religion med vesentlige implikasjoner for politikken, mens sistnevnte er en del av en menneskelig identitet, som er eller kan være vesensforskjellige fra andre som deler samme karakteristika.

Facebook-Zuckerberg: Eksempel på 

jødedommens makt  og negative påvirkning i verden.

Det lyder kanskje banalt, men la meg like fullt gjenta det: Å være jøde er fullt forenelig med det å være liberal, demokrat eller andre verdier som våre identiteter består av. Mitt poeng er at jødedommen, slik religionen i dag praktiseres, påvirker negativt heller enn positivt. Bare se på den krigerske, undertrykkende staten Israel, eller på jødenes makt i verden i dag. Jeg er alltid nøye med å skille mellom sak og person: Jeg har sterke aversjoner mot jødedommen, men har ikke noe imot jøder og kommer godt overens med jøder. Det er ikke jødene som mennesker jeg har no i mot, det er den jødiskheten de bringer med seg jeg er grunnleggende skeptisk til.