"Kravstore bønder" skriver Ivar Gaasland i Dagbladet.
Man kan godt være saklig uenig i landbrukspolitikken (og Gaasland har sikkert faglig grunnlag), men å kalle folk som tjener 150.000 i året på å stå opp kl 4 hver dag for å melke kyrne for "kravstore" er vulgær polemikk. Dette er folk som i generasjoner har satset alt på ett prosjekt og som ved at sektoren har blitt gjennomregulert og -subsidiert har blitt prisgitt myndighetene for om prosjektet må skrotes.
Man trenger heller ikke være økonom for å summere opp budsjetter over mange år. Summerer man for mange nok år blir det alltids store tall.
"Egeninteresse" kaller Gaaslands bøndenes ønske om fair lønn for strevet - slik polemikk er populisme ikke forskning.
Oppdatering, fra Åmås kronikk:
Tilskuddene utgjør en stadig mindre del av statsbudsjettet. I 1978 var de åtte prosent. I 2011 utgjorde de 1,7 prosent. Norge bruker altså relativt sett stadig mindre offentlige midler på landbruket.
Enorme effektiviseringsgevinster er tatt ut de siste 20 år. Det blir stadig færre norske bønder, men de produserer stadig mer mat, og de gjør det billigere enn før.
...når bøndenes angivelige «grådighet» alene får skylden for at norsk mat er «dyr og dårlig», er det grunn til å reagere.
7 kommentarer:
Men så spørs det om det er det er mellomleddene som egentlig er skurkene?
Hvis det er sånn at:
(1) en bonde får noe sånt som to- tre kroner for melet som skal til å lage et brød på en kilo, og vi betaler noe sånt som 30 kroner for samme brødet, norskprodusert i norske butikker
og
(2) et tilsvarende brød kan kjøpes for mindre enn 27 kroner i en utenlandsk butikk,
så -
er det knapt nok den utenlandske bonden som produserer billigere?
Det kan se ut til at bonden får så lite for det han/hun leverer at en fordobling av det de får i seg selv ville ha lite å si for oss forbrukere?
Prisen i butikken er naturligvis resultat av norsk kostnader i alle ledd, samt konkurranseforhold som bestemmer profitten. Dersom prisen til bonden utgjør 1/4 eller 1/5 av prisen i butikken er det klart at konsekvensen for min og din lommebok er ganske liten. ca 10 % av husholdningsbudsjettet vårt går til mat, hvorav kanskje halvparten skriver seg fra norsk landbruk.
Støtten til norsk landbruk er i form av subsidier utbetalt til bonden og samvirkebedriftene samt importrestriksjoner (toll). Gaaslands beregninger inkluderer begge deler: Både direkte støtte og importvern. Direkte støtte er lett å beregne, mens kostnaden ved importvernet må beregnes fra teoretiske modeller (man vet jo egentlig ikke hvordan forholdene ville vært med en helt annen landbrukspolitikk). Jeg er i tvil om noen beregninger gitt at mesteparten av kostnadene er i mellomleddene, disse kostnadene vil man ha selv om maten blir importert.
Uannsett er det et tankekors at familien Reitan er den eneste som har tjent seg rik på å selge mat i Norge.
Vi trenger ikke norsk landbruk mer enn vi trenger japansk forbrukerelektronikk eller italienske sko. Det er helt greie ting, så lenge produktene er gode og konkurransedyktige, men man må kunne styre unna når de ikke er det.
Man bør ikke forby norsk landbruk, men all støtte - både subsidier og importvern - bør fjernes. Videre bør landbrukest bedrifter tvangsomlegges i henhold til sunne konkurransemessige prinsipper, med hard straffing av monopol-, monopson-, oligopol- og oligopsonlignende atferd.
Nei, det blir for enkelt, du ikke gå fra dagens regime til et helt annet over natten. Landbruket er gjennomregulert, derfor må man se på regler og virkemidler i sammenheng. Det er prisregulering på landbrukseiendom og det er ikke fri omsetning (odelsrett, bo- og driveplikt), dette må sees i sammenheng.
I tillegg til helhet i virkemidlene, må de fungere både på kort og lang sikt: Man begynner ikke med blanke ark, derfor vil det bli store kostnader ved en brutal omlegging av politikken. Myndighetene har i 30-50 år gjennom virkemidlene oppfordret til investeringer og utvikling av landbruket med et klar underforstått løfte om at rammebetingelsene er forutsigbare. Man kan ikke skrote alt og begynne helt forfra.
Landbruket har siden ca. krigen gjennomgått voldsomme omstillinger, spesielt de siste 15-20 årene. En realistisk omlegging av landbrukspolitikken må derfor ta utgangspunkt i at de viktigste beslutningene skjer ved generasjonsskifte (evt når bonden er kommet til et punkt der han enten må investere stort eller legge ned). Omleggingen må derfor skje over så lang tid (kanskje 20 år) slik at kanskje 20.000 gårdsbruk har passert slike avgjørende punkt. Da sitter kanskje Norge igjen med vel 20.000 gårdsbruk.
Den store mangelen i Snoens kommentar er at han behandler landbruket kun som næring. Det blir for enkelt. Landbruket er en næring med store eksternaliteter (som økonomene kaller det): Landbruket m/skog står for nær 50 % av Norges landareal, landbrukspolitikken har derfor store konsekvenser for hvordan Norge ser ut. Slike positive eksternaliteter (også kalt fellesgoder) i form av pene omgivelser omsettes ikke i et marked fordi de er fritt tilgjengelige. Matsikkerhet er et annet fellesgode, selv om dette kanskje ikke er så relevant i dag som i 1940.
Annen næringsdrift har også eksternaliteter, men de kompenserer skjelden omgivelsene f..eks. for den estetiske forurensingen de bidrar med, her fra Odda:
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a5/Kalkovnen.JPG
Bønder er ikke verdt mer enn andre folk, og det er ikke mer relevant å tenke på deres skjebne enn på andre som sliter for å få en inntekt.
Faktisk er det hjerterått å tenke på at det hvert eneste år er mennesker som slås konkurs, fordi deres lave inntekt ikke rekker til å fete opp bønder i tillegg (bare spør skattefuten).
Bøndenes private økonomiske situasjon er stort sett like relevant i et samfunnsperspektiv som de økonomiske vilkårene til pornoprodusentene, web-designerne, varmepumpeinstallatørene, annonseselgerne, de selvstendige instrumentmekanikerne eller PC-reparatørene.
Eksemplene er bare raskt skrevet ned etter innfall, men analyserer vi dem, ser vi at alle av disse gruppene har stått overfor, og mestret, store bransjemessige omstillinger. Alle i samfunnet må omstille seg - men bøndene skal liksom ikke kunne gjøre det på egenghånd. Klart de kan!
I den grad samfunnet skulle ha gitt ettertrykkelige eller underforståtte løfter til bøndene, bør man raskest mulig manøvrere seg ut av slike implisitte og eksplisitte forpliktelser, på den best mulige måte. Fete landbruksoppgjør later ikke til å være noe sjakktrekk i den forbindelsen.
Faktisk burde vi ilegge bøndene CO2-avgift for enhver kvadratmeter land som holdes åpent, og ikke benyttes til naturlig karbonlagring. Typisk kunne vi la bøndene betale høye avgifter for å holde arealer åpne, tilsvarende at vi betaler folk under andre himmelstrøk for ikke å opprette "kulturlandskap".
Dette handler ikke om bøndene som privatpersoner, men om gårdsdriften. Det handler heller ikke om å "fete opp bønder" som du kaller det, 150.000 i årsinntekt rekker ikke til å fete noen opp.
Det har blitt skapt et inntrykk av at landbruket ikke omstiller seg. Det er så feil som det kan bli. Det er knapt noen sektor som har omstilt seg så kraftig de siste 20-30-50 årene. Veksten i faktorproduktivitet er større enn i andre næringer. Norske gårdsbruk innstiller driften i et tempo på 4-8 % i året. Hvilken sektor kan vise til en slik omstillingshastighet? Når det forsvinner 2000 arbeidsplasser fra landbruket blir det knapt nevnt, men legges et smelteverk i Ålvik med 80 arbeidsplasser ned blir det store overskifter. Merk det også det jeg prøvte å forklare: Det er en grunnleggende forskjell på smelteverk som skaper negative eksternaliteter (forurensing, stygge installasjoner) og gårdsbruk som skaper kulturlandskap. En webdesigner har antakelg små eksternaliteter, dvs alle konsekvenser (gunstige og ugunstige) fanges opp i markedsprisen på tjenesten vedkommende leverer.
Det du nevner om karbonlagring er relevant. Men husk at åker og eng utgjør bare 2-3 % av Norges areal, mens skog utgjør 35 %, myr/våtland 5 % og fjell 45 %. Så norsk åkeraral er bagatellmessige, det som betyr noe er forvaltning av eksisterende skog, tetthet, tilveks etc + om skoggrensa kryper oppover. Uansett må mat produseres et eller annet sted, hva er vel mer naturlig enn eksisterende åkrer?
Omstilling i landbruket? Det finnes nok av eksempler på yrker som er utradert av teknologi - så mange at det er fair å si at deflasjon faktisk er tingenes naturlige tilstand.
I enkelte yrker har man hatt prisnedgang pr. produsert enhet hvert eneste år de siste 20 årene. Dersom matprisene faller, er det jo ikke et problem, men en gledelig nyhet! Og dersom det skulle være et problem, så er det i alle fall ikke statens eller det norske folks problem.
I mitt yrke er det sånn at dersom jeg ikke kan leve av det, så må jeg finne meg noe annet å gjøre.
Hvordan har det vært med omstilling i andre yrker? Du kjøper norske sko? Norske møbler? Norske støvler, Norske klær? Aviser satt av typografer? Du ringer via manuelle sentraler? Og du reparerer selvfølgelig skrivemaskinen din hos finmekanikeren på hjørnet? Eller blir tekstene dine til ved at sekretæren din stenograferer?
Stort sett alle bransjer har blitt fullstendig revolusjonert av ny teknologi - unntatt norsk landbruk. I andre bransjer er ikke en ti eller femtidobling av produksjonen per ansatt unormalt. Hvor er det blitt av alle som har blitt rammet av produksjonsøkninga? De har funnet seg noe annet å gjøre.
Norske bønder derimot... De ønsker å kjøpe billige kinesiske klær, billige kinesiske reservedeler, maskinproduserte sko, importerte møbler, alt sammen fraktet på de skipene som ikke lenger har norsk besetning - mens de tar et ballegrep på folket for å sikre at de selv helst ikke trenger å omstille seg, og at enhver omstilling skal betales av andre.
Er det noe norsk landbrukspolitikk er stinn av, er det vikarierende argumenter. Når bønder jobber deltid, syter de, og når de jobber fulltid syter de pinadø og. Man hyler opp om at landbruket skal sikre den spredte bosettinga, men når folk får seg lærerjobb, fortsetter vi jo å finansiere hobbybruket deres - og så går de ut i media og klager på at de ikke kan jobbe fulltid i bondeyrket.
I dag trenger vi ikke norske bønder, og hvis man ikke kjenner ens besøkstid, vil konsekvensene kunne bli kostbare. Når er det best å skjære i landbruket? Når landet mangler arbeidskraft - slik at de sosiale konsekvensene ikke blir større enn nødvendig. Er det trolig at vi vil få se tider hvor en slik omstilling passer bedre enn i dag? I dag har landet bruk for et tilsig av godt kvalifiserte mennesker.
Men så slutt da med den derre seigpiningen. Ta av Felleskjøpsdressen og få en jobb! Det er sånn livet er: Man må jobbe. Det er greit nok om man er så oppslukt i hobbyen sin at man står opp klokka fem om morran for å gå i gang, men heller ikke dette gjør det til statens finansieringsansvar. Hvordan skal dette ende? Skal vi finansiere overivrige filatelister også: "Frimerkene mine krever så mye av meg at jeg ikke jeg ikke får tid til å jobbe. Hvor er sjekken? Får jeg ikke sjekken min, stenger jeg E6!".
Legg inn en kommentar