Er bøndene parasitter med sugerør i statskassa (eller var det oljefondet)? For en gangs skyld har denne vulgærargumentasjonen møtt seriøs motbør fra ulikt hold.
Andre med solide sugerør både her og der:
- Helge Lunde (direktør i Statoil) sløser bort oljepenger på eventyr i Canada og Nigeria, lønn: 100 ganger en norsk gårdbruker, pluss 4,5 mill i pensjon og fri bolig i Stavanger.
- Yngve Slyngstad i Oljefondet har på et par år hatt en lønnsøkning tilsvarende 10-15 gårdsinntekter.
- Øyvind Stene i Redningsselskapet får 1,5 mill i årslønn av ren veldedighet, samme som 10 bønder.
- Svein Sunde Grønneren i SOS Barnebyer får 1,2 mill for sin idealisme
- Liv Tørres i Norsk Folkehjelp får rundt 1 mill av pengene skrapet sammen av frivillige
- Åsne Havnelid i Norges Røde Kors like så (Kapital 7/2012)
9 kommentarer:
Tjener en bonde 150.000 i året?
Dette er jo sykt!
Bøndene får 20 mrd i året - 12 direkte og 8 i importvern.
Det er 46.600 bønder.
Dvs i snitt 430.000 kr bruker samfunnet på bøndene.
Om de sitter igjen med 150.000 av de 430.000 + at resten av samfunnet som takk får verdens dyreste mat så er det kanskje noe galt med systemet?
Det er faktisk bedre å gi dem 430000 som de kan få i lomma og ikke kreve noe tilbake. Da tjener bonden 3 ganger så mye som du hevder han gjør, vi får billigere mat og bonden kan jobbe med noe som er lønnsomt...
Vel, bildet mer sammensatt enn som så. Oppgjøret bonden får for maten utgjør kanskje 1/4 eller 1/5 av prisen du betaler i butikken. Resten skyldes det generelle kostnadsnivået i Norge + profitt til REMA (+moms). Norge er et rikt land og det reflekteres i kostnadsnivået, men også i at vi bruker ca 10 % av husholdningsbudsjettet på mat (mot 50 % i 1955).
Nå er jo støtten til landbruket begrunnet i flere hensyn. Slutter bonden å produsere mat vil Norge snart bestå av bare skog med noen små plener innimellom. Et annet (mer omdiskutert) hensyn er forsyningssikkerhet, viktigheten av dette ble demonstrert i 1940, muligens mindre viktig idag. Vi betaler også Forsvaret for å være i beredskap, det er jo helt "ulønnsomt" det de driver med. Argumentet er altså at både Forsvaret og landbruket produserer såkalte fellesgoder (som per def er ulønnsomme).
PS:
Verdien av importvernet er basert på teoretiske modeller, det er svært usikkert hvordan situasjonen faktisk ville vært om alt hadde vært anderledes (det såkalt "kontrafaktiske" vet vi lite om).
Joa - det er mange sider til saken.
Rema tar samme avanse i Norge som de gjør i baltikum og Danmark - så det er faktisk ikke så ille.
Om du ser på formuen til Reitan er den omtrent like stor som antall varelinjer de har solgt. Altså ca 1 kr pr eple, melk, brus, ost osv.
Nå koster osten 90 kr - så noen tjener godt på dette. Og ingen snakker om hva monopolistene sitter igjen med. Prior, Gilde, Tine osv.
Norge har et lønnsnivå som er i snitt 25% høyere enn Sverige. Men, maten er langt dyrere enn den forskjellen skulle tilsi.
Men gjelder ikke det kontrafaktiske hele problemstillingen? Vi veit vel ikke hva som ville skje hvis bøndene fikk ta høyere priser for råvarene sine.
La meg ta et eksempel der jeg har en viss kunnskap. En nær slektning slutta å produsere poteter, og fikk seg et sjokk.
For det han fikk i butikken var ikke skikkelige poteter. Dette er noe jeg har hevda i årevis: Det selges ikke førstesortering norske poteter i norske butikker (kanskje med unntak av Frognerstrøket i Oslo?)
Jeg har en bakgrunn som gjør at jeg veit godt hva som var kravet for førstesortering poteter. I de butikkene jeg i bruker (inkludert et par Ultrabutikker) finnes bare franske poteter som tilfredsstiller kravene. De koster noe sånt som tre ganger prisen.
Og deler av året er det like lønnsomt, fordi de norske potetene (om vi ser bort fra kravet om max. variasjon i størrelse) er så skada at opp til to tredjedeler må kastes.
Norske forbrukere, i alle fall noen av oss, er altså villig til å betale tre ganger prisen for poteter, men da krever vi kvalitet.
I dag selger den norske bonden denne kvaliteten til Maarud, McDonalds etc. Altså, i stedet for å betale norske bønder anstendig, subsidierer vi storindustrien, og i tillegg får vi dårlige varer.
(Sist jeg fikk kjøpt skikkelige nypoteter - små, med skikkelig rødt skinn som smaker vidunderlig - var på et svensk senter ved E18 like ved Uddevalla.)
Jeg kunne snakka om epler også, der kjedebutikkene egentlig vil selge oss epler, røde; epler, gule; epler, grønne. Og ikke norske spesialiteter.
Eller svinekjøtt. Altså svinekjøtt, ikke industriproduktet som er så godt som uten smak, og som regel skåret opp feil.
håkon:
Ja, det er mange faktorer her. Når det gjelder Tine og Gilde eies disse av bøndene selv. Tines profitt tilhører bøndene selv.
Det meste er dyrere i Norge enn i Sverige, f.eks. Lipton te og After Eight mintsjokolade som ikke har noe med landbrukspolitikk å gjøre.
Raag:
Folk som er opptatt av kvalitet (f.eks. poteter) reiser selv rundt til f.eks. potetprodusenter og kjøper beste sort.
Bonden jeg snakker om kjørte åtti kilometer for å få skikkelige poteter.
Jeg kjøper heller franske.
Og poenget er at det er mulig å selge kvalitet - det er bare det at butikkkjedene ikke vil selge norsk kvalitet? Eller?
Svaret tror jeg er sammensatt. Kjedene har jaktet på kostnader og det har drevet frem standardisering ned mot en slags minimumsstandard. Dette har skjedd i samspill med samvirket som også har beveget seg mot standardisering, blant annet fra et ønske om å behandle leverandørene likt. Dette har fungert OK innenfor Tine fordi produktutviklingen har skjedd i meieriet/ysteriet, men for poteter og grønnsaker (der det ikke er noen foredling) skjer produktutviklingen hos bonden,
Legg inn en kommentar