Bjørn Stærks ytringsfrihet

Bjørn Stærk har fått positiv omtale for sin nye bok (pamflett). Hyggelig det. Stærk er en sympatisk og tenksom kar, han er observant og har god teft, en original stemme i offentligheten. Men kan han virkelig stilles opp ved siden av John Stuart Mill? Hans analytiske skarphet kommer dessverre til kort for en slik hedersplass. Typisk i så måte er de selvmotsigelsene han rotet seg inn i da han blant annet angrep meg for å ha påpekt det åpenbare: at Fjordmann og en del andre debattanter bær et moralsk ansvar for å ha bidratt til ABBs ideer og verdensbilde. Man kunne nesten få inntrykk av at det å påpeke dette faktum var verre enn selve faktum. Hva er verst: Elefanten i rommet eller å si høyt at " det er en elefant i rommet"? Dette er ytringsfrihet praksis.

Ja, jeg beskyldte Bruce Bawer for "blod på hendene" (det er som det fleste vet en metafor). Men dette skjedde i en bestemt kontekst der Bruce Bawer selv skyldte på ofrene (norske politikere) for 22.juli. Den som spiller hardt, må regne med å bli taklet hardt. Dette er ytringsfrihet i praksis.

Bjørn Stærk kritiserte også de som har moralsk fordømmelse som ingrediens i offentlig debatt. Komisk nok var Stærks eget utfall full av moralsk fordømmelse. Forsøkte Stærk å gjøre seg selv til overdommer? Uansett er det symptomatisk for ytringsfrihetsideologene: Når ting blir ubehagelig blir de tause, unnvikende og dobbelmoralske. Ytringsfriheten er ubehagelig: Jeg vil ikke nekte noen å ytre seg, men jeg forbeholder meg retten til å kalle ting ved sitt rette navn når det er påkrevd - eller "moralsk fordømmelse" om du vil. Piss er piss også når det kommer fra stortingsrepresentanter på kronikkplass i Aftenposten. Stærks logiske surr skyldes muligens at han ikke ser forskjellen på debatter om fakta og debatter om verdier.

Generell hyllest av ytringsfriheten er store ord og tomme besvergelser, det er i hvert enkelt tilfelle ytringsfriheten må forsvares. F.eks. mot USAs sleipe angrep på Wikileaks, eller mot arbeidsgivere som straffer ansatte for varsling av kritikkverdige forhold, eller mot forsvarets totalt uakseptable overvåkning av journalister. Å være for ytringsfrihet er som være for frisk luft og fint vær.

Det største paradokset er imidlertid at "ytringsfrihet" har blitt kapret av de islamfiendtlige og brukes mest som påskudd til å mobbe muslimer i tillegg naturligvis den evinnelige sutringen om at de ikke kommer til orde.