Adolf Eichmann bidro som flittig byråkrat til folkemordet under andre verdenskrig. Hannah Arendt var til stede ved rettsaken i Jerusalem og lansert ideen om "ondskapens banalitet". Ja, det var noe banalt og hverdagslig over Eichmann og den jobben han gjorde i Hitlers regime. Arendt hadde i rett i ondskapen kunne opptre i slik banal form, men Arendt tok feil av Eichmann: Han ga seg ut for å være bare en byråkrat, en regnskapsfører og transportkoordinator, han var jo ikke skyldig i noe folkemord mente han selv:
Nei, Eichmann meinte seg uskuldig fordi han berre stod for transporttenesta. Ansvaret hans stogga ved rampa i Auschwitz. Der stod jo medisinaren og dobbeldoktoren Mengele. Det var han som sende dei sjuke til gassen, dei enno arbeidsføre til brakkene (Dag og Tid, 24. mai).Faktum er at Eichmann var en ivrig nazist og glødende antisemitt. Figuren Fjordmann forsøker også å fremstille seg selv i anstendig lys, han er bare en observatør og intellektuell analytiker som sier sannheten:
Fjordman er god til å iscenesette seg selv som den nøytrale analytikeren. Det gjør han også i Sætres bok. Han hevder at konklusjonene hans springer ut av evnen til å se de lange linjene. Han er altså en ganske alminnelig intellektuell, bare litt ærligere og mindre redd for sannheten enn de fleste andre. Han har heller aldri oppfordret til vold, påpeker han.Har Simen Sætre med sitt vennlige og ufarliggjørende portrett av Fjordmann begått en Arendt?
Mens Eichmanns ansvar stoppet ved jernbanerampa i Auschwitz, stoppet Fjordmanns ansvar ved de tekstene han publiserte. I følge dem selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar