Ytringsfriheten under press

En epoke er over i britisk media. Avisen The Sun fjerner puppene fra side 3. I 44 år har den folkelige tabloidavisen The Sun solgt massivt på å trykke bilder av halvnakne glamourmodeller på side 3 i avisa. Nå ser det endelig ut til at avisen følger med samfunnsutviklingen ellers og tar steget inn i 2015, skriver Mariette Bøe på Minerva.

Slik er det altså blitt i 2015: Når ytringsfriheten knebles av feminister så "følger man med i utviklingen", men fortegnet blir motsatt når islamistene er på ferde.

Jeg, Konrad, lar meg ikke kneble, og publiserer herved et bilde som ikke engang er krenkende, det er ikke en gang en karikatur.

Stein-Robin Bergh igjen

Politibetjent Stein-Robin Bergh i Kongsvinger er medlem av PEGIDAS gruppe på Facebook, i følge Vepsen.


Bergh har tidligere vist seg som et skikkelig sjarmtroll med vitser av denne typen «Våren er kommet og asylsøkerne begynner å sykle langs veiene igjen. Pass godt på så du ikke kjører på dem. Det kan være din sykkel..» Det er helt vanvittig å oppfatte slikt som rasisme, i følge ham selv.

I tillegg iverksatte han på eget initativ Frps politikk, lenge før Frp kom i regjering og lenge før justisminister Anundsen oppdaget at også Frp må respektere landets lover. Men for Bergh er lover og regler helt underordnet hans egen sunne Frp-fornuft.

Ytringsfriheten er total

Ytringsfriheten er total. Det vil si at alle har rett til å si og skrive det de ønsker.

Med unntak av Mulla Krekar naturligvis, for han liker vi ikke. Han kan jo finne på å skrive noe på internett som vi ikke liker! Send ham på landet og ta fra ham internett!

Ja og naturligvis med unntak for journalister på arbeid for det statlige serbiske fjernsynet. De var jo uenige i NATOs bombing av Serbia. Med slik tåpelige meninger var det bare naturlig at de ble bombet til døde og til taushet 23. april 1999. 16 personer ble drept.

Misbrukte ytringsfriheten, 

bombet til taushet.

Kyss en muslim!

Ingenting gjør Allah mindre enn å drepe 12 mennesker, ti av dem pressefolk, og så rope at Allah er stor. To friheter ble angrepet i Paris, begge kan trenge sitt forsvar, skriver Sven Egil Omdal i BT 10/1. 

MANGE TROR de er Charlie Hebdo hvis de slynger verbale voldsomheter både mot profeten Muhammed og alle som tror på ham. De har åpenbart ikke fått med seg den berømte forsiden fra 2012, hvor Charlie tungekysser en mannlig muslim, til en tekst om at «kjærlighet er sterkere enn hat».

De islamofobe vil lete forgjeves etter meningsfeller blant de døde journalistene. Derfor er det korttenkt og destruktivt å stenge de troende ute fra sinnets og fortvilelsens fellesskap når noen har drept i guds navn. De fleste ofrene for islamistisk ekstremisme er muslimer.

Like før jul dro TV 2s reporter Kadafi Zaman til Peshawar i Pakistan for å dekke massakren på 130 skolebarn. Også barnemorderne ropte at Allah er stor, samtidig som de myrdet hans minste. Zaman skriver i sin blogg at «de som drives av et ekstremt hat har ingen tro». Han bedriver hatkritikk og religionsforsvar, og det er en anstendig gjerning. 

DA DRAPSMENNENE stormet inn i redaksjonslokalene onsdag formiddag, lå tolkningene for lengst klar i hodene til eksperter og kommentatorer. Dette er det vi har ventet på, dette er al-Qaida eller IS. Dette er beviset på at muslimer ikke kan integreres, dette er «islams grunnleggende problem med å tilpasse seg frie samfunn», som Hege Storhaug formulerte det i Aftenposten torsdag, i en artikkel skrevet før angrepet.

Men det går også an å forstå angrepet som en fullstendig troløs handling, mer i slekt med skolemassakren på Columbine enn med islams fem søyler. De to ungdommene som drepte 12 elever og en lærer, blir ikke tatt til inntekt for noe annet enn et hat som fant et perverst løp.

KAMPEN MOT dette voldelige hatet utkjempes på flere arenaer. Den viktigste er byenes gater og åpne plasser. Massene som fylte Place de la Republique i Paris, Place des Terreaux i Lyon og gatene i mange andre europeiske byer, besto av ateister og katolikker, agnostikere og muslimer. Verdensbildene deres er ulike, budskapet var det samme: Vi nekter å bøye oss for geværene.

Frank Rossavik skriver i Bergens Tidende at «folk som villig skjærer hodet av hjelpearbeidere () interesserer seg neppe for snusfornuftige demonstrasjonstog». Det er helt sikkert sant, men mange som ellers kan bli sittende fast i fordommer og ubegrunnet frykt for ­naboen, gjør det. Rosetog og massemøter styrker ideene om vårt eget samfunn. Ytringsfriheten utøves som en indivi­duell rett, men når den trues, er det ­flokkens styrke som best sikrer den.
 

Brenn et juletre du også!

Vi lar oss ikke kneble av kristenfundamentalistene. Ytringsfriheten er umistelig. Den som ikke brenner et juletre gjør knefall for undertrykkerne.

Ytringsfrihet i praksis.

Flåtten og de andre blodsugerne, episode 2, sesong 1

Nå viser ferske tall fra tankesmia Agenda at nordmenn flest tror ulikhetene er mye lavere enn de i virkeligheten er. Folk tror ulikhetene er lavere enn de er, og de vil at de skal være enda lavere enn de tror. Fikk nordmenn flest fordele velstanden, ville de rikeste 20 prosentene endt opp med 29 prosent av formuen, altså mindre enn halvparten av dagens situasjon, i følge Klassekampen 12/12.

Lundestads fredspris: Fred som alt og ingenting

Fredrik Heffermehl fyrer av nok en bredside mot den norske nobelkomiteen (Klassekampen 10/12):

Ordet «fred» er begrepet norske politikere benytter for å ødelegge Nobels pris. Komiteen har innført et altomfattende fredsbegrep som i praksis tillater norske politikere å ta seg frihet til å bruke Nobels navn og penger til det som måtte passe dem. Komiteen gjør sitt beste for å forvirre og skjule Nobels visjonære løsning på krigens problem. Årets pris er en utmerket illustrasjon: Det gis en pris for undervisning til jenter, mens de forbigår Malalas klare ord mot våpen og krig, ikke minst under fjorårets møte med Obama, der hun pekte på at USAs dronekrig skaper hat og mange flere terrorister.

Med dette er Nobels spesifikke og målrettede pris forfalt til en pris uten retning og idé.

Fred som alt og ingenting. Under Lundestad er dette blitt stadig klarere.

Problemet er ikke Heffermehls skarpe utfall, problemet er at han har rett. Malala fortjener sikkert en pris og hun er imponerende på mange måter. Men fred?   

Svein Flåtten og de andre blodsugerne i Høyre

Svein Flåtten er en av Høyres viktigste talspersoner for redusert formueskatt og det sentrale argumentet er at denne skatteformen "skaper problemer for verdiskapingen".

Flåtten er selv oppført med en formue på over 40 millioner kr, mens Nikolai Astrup er god for et par hundre millioner.  Det kunne neppe vært mer gjennomskuelig: Formueskatten handler om egen lommebok. Flåtten kan messe "verdiskaping" så mye han vil, disse folkene er snyltere som vil sleske seg unna skatt.

Knut Hamsun - en vaskeekte rasist

Knut Hamsuns usjarmerende hyllest av nazismen og Hitler samt hans åpenlyse landsforræderi burde være kjent for de fleste. Hamsuns antisemittisme er også kjent, og allerede i Fra det moderne Amerikas åndsliv fra 1889 er rasismen grov og oppsiktsvekkende:

Man pånødes disse sortes samliv. De har sprunget over alle mellomliggende utviklingstrinn fra rotteslukere til yankeer. Negrene er og forblir negre, en menneskebegynnelse fra tropene, vesener med tarmer i hodene, rudimentære organer på et hvitt samfunnslegeme. Istedet for å danne en åndselite har man i Amerika grunnlagt et mulattstutteri.

Jarle Simensen skriver i Morgenbladet at dette "må regnes blant de råeste uttrykk for rasisme i norsk litteratur".

"Forskeren" Alexandra Irene Larsen

Religionshistoriker Alexandra Irene Larsen er populær kommentator på høyresiden og beyond, joda hun er en dårlig kamuflert "islamkritiker" og omfavnes ikke overraskende av Hege Storhaugs HRS. Hun opptrer med tittelen stipendiat, altså forsker, ved UiA, og skriver kronikker på Forskning.no.

På nettstedet Cristin som gir oversikt over all vitenskapelige publikasjoner i Norge står hun oppført som andreforfatter for et kapitel på 14 sider: "Engledans og harpespill - musikk og dans som meditative praksiser" i boken Fra forsakelse til feelgood. Musikk, sang og dans i religiøst liv

Det er alt.

Kunnskap om engledans og harpespill gjør henne altså spesielt kompetent til å uttale seg om islam, Midtøsten og slikt.

Norges Ferguson

Mens vi forferdes over amerikanske politimenns brutale fremferd mot svarte ungdommer, er det verdt å minnes Eugene Obiora som ble drept av fire politimenn i Trondheim, eller "omkom mens han ble pågrepet" som det eufemistisk står på Wikipedia. Drapet fikk ingen konsekvenser for politimennene som utførte ugjerningen.

• Mother Jones - svarte skytes oftere av politiet

• WP - How many police shootings a year? No one knows.

Makt og elite i Norge

Ikke la deg lure av myten om det egalitære Norge, skriver sosiologene Hjellbrekk og Korsnes i Klassekampen 7/10:

I demokratiske styresett er det ein grunntanke at makta utgår av folket, til representantar av folket, som skal styre til beste for folket. Sjølv om denne eliten er blant dei mest opne, finn Patrick Lie Andersen at den vert meir lukka dess høgare opp i det politiske systemet ein kjem. I politikken rår det ei «lov om aukande ulikskap» når det gjeld klasse- og utdanningsbakgrunnar. Lokalpolitikarane utviser klare likskapstrekk med det folket dei skal representere, men det stiller seg annleis med klasse- og utdanningsbakgrunnen til topp-politikarane.

Også i den økonomiske eliten finn ein skiljeliner. På grunnlag av registerdata om formuesforhold, kan Nordli Hansen identifisere ein eigarelite som både har høge inntekter og høge kapitalinntekter. Er ein først ein del av denne eliten, har ein også gode utsikter til å verte verande rik over tid. I denne «eigareliten» er også innslaget av arv tydeleg: Dei har oftare foreldre med høge formuar og høge inntekter, og fedrar som sjølv er eller var bedriftsleiarar. Betydninga av denne arven har også auka over tid. Trass i likskapsorienteringa, og trass i at meritokratiske ideal står sterkt i det egalitære Noreg, finn ein altså ein formues- og eigarskapselite som i høg, og kanskje også i aukande grad vert reprodusert gjennom arv. 

Nesten samtidig, like i nærheten: Stein Erik Hagen sutrer over mobbing av de rike. Dertil kjemper Siv Jensen, leder av partiet for folk flest, i rollen som finansminister for skattelette til de som har de fett fra før, ja slike som Hagen.

Stakkars, lille Stein Erik Hagen

Stein Erik Hagen mener norske bedriftseiere behandles som en pariakaste, i følge DN.

I samme artikkel kan vi lese at Hagen-familiens selskap har en egenkapital på 9,5 mrd norske kroner, selskapet hadde et resultat på 1,1 mrd kr før skatt. 

Det er kanskje ikke så fryktelig vondt å være Hagen likevel?

Kjell Inge Røkke er til sammenligning oppført med en formue på 11,8 mrd kr og betalte i 2013 kr 118 mill i formueskatt. Røkke får en skattelette på 18 mill kr med budsjettforliket.

Ensporede, sneversynte konservative

Liberalere er de ivrigste til å blokkere venner i sosiale medier dersom de er uenige, mens konservative på Facebook helst omgir seg med folk som er enige med dem. Konservative stoler på et fåtall mediekilder, mens liberalere har tillit til et bredt spekter av medier. Det kommer frem i rapporten «Political Polarization and Media Habits» fra Pew Research Journalism Project.

Polariseringen kommer klarest til uttrykk når respondentene blir bedt om å beskrive hvilke nyhetsmedier de bruker: Hos republikanerne er tv-kanalen Fox den store favoritten (47 prosent), mens demokratene har flere favoritter, primært CNN (15 prosent), NPR (13 prosent), MSNBC (12 prosent) og New York Times (10 prosent). Demokrater forholder seg til et bredere spekter av både mediekilder og venner med ulike politiske synspunkter i sosiale medier sammenlignet med republikanere.

Alt dette i følge Morgenbladet. Vi hadde en mistanke, så det er greit å få det bekreftet av Pew.

Makt og penger

Makteliten i Danmark består i det stor og hele av næringslivsledere samt ledere i arbeidsgiverforeninger (tilsvarende norske NHO), melder Klassekampen:

• Mer enn 40 prosent av de mektigste personene har lederposisjoner i næringslivet, primært som direktører eller styreledere i et av Danmarks 100 største selskaper.
• Tar man med ledere i arbeidsgiverorganisasjonene, kommer mer enn halvparten av makteliten fra næringslivet.
• Den nest største gruppen, som utgjør 12 prosent, kommer fra statlige institusjoner – slik som kongehuset.
• Fagforeningene har også relativt stor innflytelse: En av ti av de mektigste er fagforeningsfolk.
• Bare 8 prosent av de mektigste er politikere. Disse tilhører regjeringen, eller de er ordførere i de store byene. De menige parlamentsmedlemmene er ikke med i det hele tatt.
• Kulturelitens innflytelse er sterkt overdrevet: Bare 17 personer i den danske eliten kommer fra kulturlivet, da primært fra de store statlige kulturinstitusjonene som nasjonalmuseet og statens kunstmuseum.